Hilde Susan Jægtnes. Foto: Hege Nylund.

Slapp av! Du er i fengsel

«Å skrive er å sitte i fengsel. Å sitte i fengsel er å ikke kunne skrive», skriver Hilde Susan Jægtnes.
14.10.2019 - 09:06

Den eneste ledige plassen i fengselscellen er ved siden av det diarédekkede metalltoalettet uten ring og dolokk. Du legger deg i fosterstilling inntil toalettet med ansiktet mot veggen, vender ryggen til cellekameratene i håp om at de skal la deg være fred. Som alltid når du er i krise, får du lyst til å skrive. Du risser navnet ditt inn i den kalkede betongveggen med neglen. Enklest å risse inn tegn som består av rette streker: Som runealfabetet, eller logoen til rockebandet KISS, som du aldri kunne fordra, Gene Simmons’ lange tunge skremte deg. Men nå har du havnet et sted som ville fått Gene Simmons til å nikke anerkjennende. Du er i Los Angeles County Women’s Jail.

Å skrive er å være i krise. Du var i krise da bestevenninnen med samme navn som deg flyttet til Sandnes. Hvordan skulle du beholde henne? I årevis brevvekslet dere om alt dere opplevde. For å holde på interessen hennes skrev du absurde eventyr, dikt og skuespill om gullfisk, flyndrer, maur, gresstrå, maneter og sopp. Inspirert av de greske mytene diktet du opp umulige kjærlighetsforbindelser mellom ulike livsformer. Som i mytene måtte heltene drepe groteske monstre, og som i mytene fikk de sjelden oppleve en lykkelig slutt. Som regel døde de av bisarre ulykker, eller fordi de oppholdt seg for lenge utenfor sine naturlige hjem: Maneter tørker ut på land. Navnesøsteren din elsket eventyrene, og tryglet om flere. Dere avtalte å møtes under russefeiringen i Kongeparken utenfor kjempen Gullivers høyre øre. Du gledet deg til å vise henne gutten du var hemmelig forelsket i, han du hadde skrevet så mange eventyr om og som sov ut rusen på en trapp i et amfi, klar til å vises frem. Men hun møtte ikke opp.


Artikkelen er 1850 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement