Poesiagenturet presenterer: Alice Notley

Gunnar: «Hvis du ser etter en åpning til introen, sjekk ut podcasten som ledes av Beatrice Gibson, What’s love got to do with it. 18 minutter ut i opptaket svarer Notley på spørsmålet «hvem er du nå og hvem elsker du» og det svaret hun gir der, det sier sånn cirka alt.» Altså: «Det kjennes som om kroppen min ikke har så mye å gjøre med hvem jeg er, men jeg må likevel forholde meg til den. Det kjennes ikke som jeg har noe sånt som en personlighet, det kjennes ikke som jeg har noen karakter. Det kjennes som jeg har kjærlighet og nåde (…) Jeg elsker alle. Jeg elsker alle.»

Det er knapt mulig å si noe samlende om Notley som forfatter, til det er produksjonen altfor viltvoksende. Slik sett er sitatet ovenfor muligens også beskrivende i forhold til henne som poet. Men kanskje nettopp viltvoksende er begrepet vi trenger. Notley har skrevet over 40 bøker, i form av diktsamlinger, diktromaner, feministiske epos, selvbiografi, skuespill, essays. Det tematiske tilfanget kan like gjerne komme fra tegneserie-hefter som fra antikkens litteratur. Særlig i de senere bøkene strekkes diktformen ut i lange forløp, gjerne med én narrativ og tematisk overbygning. Og på tross av en atletisk sjangergymnastikk, får jeg følelsen av at hun kunne kalt alt poesi. Uansett hva hun skriver, er hun poet. Poesiens foranderlighet og åpenhet framstår som forfatterskapets grunnelement og katalysator.

Notley assosieres gjerne med New York-skolens andre generasjon, nære kolleger er poeter som Eileen Myles, Anne Waldman, CAConrad og Ariana Reines. Hun har vært gift med poeten Ted Berrigan, fikk to sønner, Edmund og Anselm Berrigan. Også de poeter. Giftet seg siden med Douglas Oliver, poet. Hun mistet begge ektemennene, noe som i stor grad har preget poesien hennes.

Skulle vi i tillegg til det viltvoksende velge én tendens til, måtte det kanskje bli viktigheten av kulturell, sosial og litterær ulydighet. Ulydighet som en mulighet til å begynne på nytt, alltid. I et intervju med Kenyon Review, sier hun: «Jeg tror at det jeg prøver på med poesien er å skape rom for begynnelser. Jeg har en tendens til å viske ut og begynne på nytt, snarere enn å fortsette der jeg slapp, selvom jeg ender opp med å behandle de samme temaene. Grunnen til at jeg endrer form og stil så ofte, springer antagelig ut av begjæret etter å finne en ny begynnelse, som alltid er den sanne begynnelsen.»

Casper André Lugg

Mor Maske

- Gjendiktet av Gunnar Wærness

Mor Maske med kvister i håret

hun som er rent øye som av og til

stenger seg stengt stjernene på øyelokkene,

havene åpne og historiefilmene åpne

og den blå himmelen stengt,

sorgen smerten irisen klarsynet

hendelsene åpne, jeg har glemt

om åpen og stengt gjør forskjell,

den ene eller den andre, ja den ene

er den andre, Mor Maske har

ansiktet til en kvinne, bestandig

kikker hun i speilet — brune blå øyne

og smale brede øyenbryn, rak butt nese

flat spiss nese og en rød rosa bredleppet

rosenknoppmunn med rette skeive tenner

hun har hvit svart brun grønn hud ansikt av tre

malt av mannfolk øyne dypt i fjeset

utstikkende munn og hår av raffia

rødt grønt hvitt svart og fugler fugler

rundt hele ansiktet og i håret

og vingene går inn i henne og hun flyr,

hele masken flyr i vei med kvinnen

Ta på deg mormaske og fly nå,

med en gang, en mann kan fly

i mormaske, det kan jeg óg

Mor Maske ta meg hit, her

til begynnelsen slutten Mor Maske

piple inn i selvet mitt, møt selvet mitt

og sammen vil jeg at dere forandrer

gudinnedommen guddommen

selve guddomsselvet

som må være verden Mor Maske,

du må forandre oss fremsi oss,

vårt gamle nye vesen Mor Maske

åpne din smidde munn av tre Vær så snill

åpne opp din utskårne utstikkende

levende døde munn og la din grønne

bronsefargede mørke lyse hud skimre

av liv død, steng åpne øynene dine

og steng åpne munnen din

og vær stum og snakk til oss

hysj stille syng for oss og fortell

en gammel gammel ny historie

en gammel ny historie sannhet løgn

om livene døden fredskrigene våre

fortell oss vår egen gamle historie

vi kan den ikke lenger, vi har vært uten

Mor til Maskene, en ekte Tre-mor

siden noensinne

                                    Alice Notley / Grave of light / 1988