Eileen Myles

Poesiagenturet presenterer: Eileen Myles, gjendiktet av Gunnar Wærness og introdusert av Casper André Lugg.
19.01.2021 - 11:35

Hvem er Eileen Myles? En introduksjon åpner slik: Eileen Myles er ikke en kvinnelig poet. Hun er ikke en rockestjerne. Hun er ikke en badass. Hun er ikke katolikk. Hun er ikke politiker. Eileen Myles er ikke en New Yorker. Hun er ikke naturpoet. Hun er ikke kul. Hun er ikke romanforfatter, Buddhist eller punker.

Underforstått, Myles er alle disse tingene, og ingen av dem. De fleste intervjuer, scenesamtaler og introduksjoner jeg har kommet over stiller alle de samme spørsmålene, noen mer desperat en andre: hvem/hva er Eileen Myles? Selv foretrekker hun konsekvent tiltaleformen «they», også når hun omtaler seg selv. Med andre ord: de er mange! «They» er muligens en romslig ekvivalent til vårt kjønnsnøytrale «hen», men peker vel så mye i retning av en flerstemthet i selve arbeidet hennes. Hos Myles er alt i bevegelse, diktene strømmer ut i lange forløp der tematikkene forlates, innhentes, forkastes, samles opp, brukes opp, kastes opp, finnes opp. I Vita Nuova skriver hun: «Jeg liker å bli skikkelig stein/og reviderer alt jeg noensinne har gjort/lent/mot kjøleskapet». Myles skriver grunnleggende åpent, variabelt og brutalt ærlig. Den noe performative trangen til revidering og unnvikelse kan nok trollbinde en flokk trendensiøse lesere, men handler i dypeste forstand om sannhet. Det vil si sårbarhet: Ethvert jeg er porøst. Vi er ikke den samme i dag som i morgen, verden er ikke den samme, eller språket. Poeten er like mye et mylder av stemmer, som den egenartede ene. 

Forfatterskapet omfatter et tjuetalls bøker, framfor alt poesi, men også romanformer, libretti, filmmanus. De plasseres ofte i sammenheng med skeive politiske strømninger i amerikansk poesi, men som vi nå forstår gjelder dette bare én av de mange. Fra 1984 til 1986 var de Creative Director ved det smått legendariske poesi-fellesskapet St. Marks Poetry Project, der de blant annet studerte og jobbet sammen med Ted Berrigan og Alice Notley. De har undervist ved en rekke universiteter, og har åkkesom prøvd seg som presidentkanditat(er).

Casper André Lugg


Strandlangs

                               til Steve Levine

 

Da jeg var kokainlanger

bare snortet jeg hele profitten.

Eller som den gangen

jeg forelsket meg i Morgenen,

og slo meg til ro, men så

ble det midt på dagen

og jeg forelsket meg igjen

 

            og ved skumring

var jeg meditativ og bønnetrengt,

og når natta kom var jeg dypt forelsket

i noen jeg ikke klarte å se.

 

Den som oppfant oppfinnelser

var den samme personen som

ventet for å se hva alle ville ha

og da oppfant hun

 

det å finne opp. En gang fikk jeg

en smak av det, men det er ingen nyhet lenger.

 

Servitørene som stabler stoler

på bord, bordene som er reine

og radioen spiller

alle de nye sangene.

 

Hvilken natt var det du fortalte meg

at forrige gangen du følte det sånn

bare gikk og gikk du

 

men jeg er kafeteriaspøkelset som begynte

å røyke veldig sent. Faren min sa

at du får kreft av dem og jeg tror fortsatt at

du får kreft av dem.

 

Det er noe vidunderlig over plastbord

som ser ut som tre og jeg drømmer

om et tre som står ved en bekk

og ser ut som plast.

 

Fordi jeg har begynt å finne opp igjen.

 

Og jeg går baklengs.

Som barn blir jeg

dypt religiøs og som

veltilpasset nonne kjenner jeg

takknemlighet til barnet som

ble meg.

 

Og takknemlighet for Pappas tips

angående sigarettene og i

troen på sluttscener

har fotsporene dine stanset – nå hviler du

salig på sofaen din.

 

Han bedyret at morgenen

hadde de beste hensikter

før han forlot meg og ble til

en annen som jeg fant bakom

et plasttre midt på dagen.

Den livlige skumringen er vårt

hvilested og

 

vi skal utveksle glødende fotografier

i ly av natten.

 

            Et basseng av oppfinnelser

og det fins ingen etterspørsel.

 

Jeg går ustanselig og

en ensfarget dag er mer

etter min smak.

 

“You are my sunshine

my only sunshine”

 

            den syngende stemmen

legger farge på dagen hennes, min

kjærlighets nonne som suger i seg

strimer av røyk som er bønn

 

Jeg snortet hele profitten. Jeg

sover på ei pute som er

nesa mi, jeg synes det er

kjempereligiøst.

 

mora mi lærte meg at sex var

skittent, og det var spennende

 

og hun lærte meg at kjærlighet var romantisk

 

Jeg begynte ikke å pule før temmelig sent.

Spennende, romantisk,

og jeg er temmelig sikker

på at dette er min ene oppfinnelse.

 

Tidspunktene på dagen, de som

har navn, de er som render av sex

totalt forskjellig fra romansen som

fylt av drømmer

er en ustoppelig vandrer,

 

            dessuten er det helt åpenbart

at ensfargede dager ikke er spennende

 

Jeg gir min ypperste flørt

til morgenen, min ypperste flørt

til midt på lyse dagen. Natta,

 

den gamle sjarmøren, er forelsket

i talglys. Og har en neve morgen gjemt

bak ryggen.

 

Så du har sluttet å gå.

Og denne sigaretten er en helt vanlig sigarett.

Kanskje en vakker nonne drømmer

livet mitt

 

            eller nå finner jeg opp ting igjen.

 

I det gamle Hellas undersøker et mysteriebarn

tre sløyfer

 

Den eldste kvinnen i denne delen av byen

er nøye med håret sitt.

 

Svart hvitt og grått. Selv

da hun lå for døden. Selv da

hun nettopp hadde begynt å pule

og ordene til elskeren hennes strøk over henne

som røyk og oppfant bassenger i hennes storslagne og

flokete svarte hår.

(Fra A Fresh Young Voice from the Plains, 1981)


BLA 1/21.