Et portrett av oversetteren som eldre herre

For å begynne med det første: Du er tyskoversetter. Kanskje også Oversetteren i bestemt form. Hvordan kom du inn i den tyske litteraturen?

Det henger sammen med to ting. Først at jeg begynte å interessere meg for den østerriksk-jødiske forfatteren Hermann Broch, født i 1886 og død i 1951. Hans store hovedverk, trilogien Søvngjengerne, ble oversatt til norsk i 1968-69, underlig nok av Kjell Askildsen. Jeg var veldig opptatt av Broch i mange år, og skrev min hovedoppgave i tysk om ham. Denne var såpass vellykket at jeg fikk et forskningsstipend, og dermed skrev jeg også en doktoravhandling om hans historiefilosofi.

Det andre var at Solum forlag akkurat var blitt stiftet da jeg holdt på med dette. En god venn av meg, Tor Kaare Kvaal, var ute etter å utgi oversatt litteratur på dette forholdsvis nye forlaget. Han gikk runder med sine bekjente for å finne ut om de hadde noen spesielle forfattere som de gjerne ville gjøre noe mer med. Da han kom til meg, foreslo jeg Broch. Derfor begynte jeg å oversette en bok av min gode gamle venn Hermann, hadde jeg nær sagt. Den kom ut på Solum i 1975.

Hvilken bok var det? Var det Brochs mest kjente roman, Vergils død?

Nei, den var jeg temmelig nølende på. Jeg fikk oversatt den omsider, noe jeg egentlig regner som mitt hovedverk når det gjelder oversettelse. Den er veldig krevende, på alle måter. Jeg nølte i mange, mange år, inntil den endelig kom ut i 2006. Jeg nølte fordi jeg visste at det var svært krevende. Men jeg satte meg som mål å oversette den før jeg fylte 60 – og det klarte jeg akkurat!

Broch-interessen må ha avleiret seg til en videre interesse i perioden? Du har tidligere utgitt essayboka Wien og Weimar, hvor nettopp den østerrikske mellomkrigstiden er helt sentral.

Min tyskinteresse har kanalisert seg mot Wien og Østerrike. Broch, som var utgangspunktet, var jo derfra. Så dukket det opp andre store forfattere som var knyttet til stedet. Robert Musil, for eksempel, og mange andre. Ikke minst har jeg vært svært interessert i hele historien til dette multinasjonale Habsburgmonarkiet, keiserriket som forgreinet seg gjennom store deler av sentral- og øst-Europa i mange hundre år; man kunne sagt at det er min hovedinteresse.

Hvordan ser du på det å oversette disse verkene? Det har sine røtter i en dyp litterær interesse, åpenbart, men oversettelse er også et praktisk arbeid?

For meg har formidling av forfatterne vært viktigere enn oversettertekniske spørsmål. Jeg klarer meg vel med å oversette. Jeg gikk på latinlinja på gymnaset, og der lærte jeg å løse opp vanskelige setninger – selv om grammatikken ikke er fullt så vanskelig på tysk. Derfra hadde jeg en viss flying start. Det rent tekniske oversetterhåndverket har jeg aldri vært interessert i. Jeg liker veldig godt å oversette, men jeg er ikke teoretisk interessert i det; snarere er jeg interessert i forfatterne, i deres verk og historier. Det dreier seg om formidling.

Og denne formidlingsgleden har resultert i en enorm mengde bøker utgitt. Og det sies jo gjerne at din innsats som oversetter har gitt fra seg betydelige avtrykk i norsk samtidslitteratur?

Det gjelder vel spesielt Thomas Bernhard, som jeg har oversatt 20 titler av. De første titlene ble utgitt på Gyldendal på 80-tallet. Den legendariske redaktør Gordon Hølmebakk satte prosjektet i gang, og den første boken, Betong, kom ut i 1985. Så fulgte bøkene slag i slag gjennom mange år, inntil Gyldendal også syntes det var nok. Da overtok Bokvennen, under daværende leder og eier, Morten Claussen, som jeg hadde et veldig nært og godt samarbeid med. Vi fikk utgitt veldig mye, inklusive disse Bernhard-bøkene.

Hva avtrykket angår, så sa Gyldendals tidligere sjef Geir Mork en gang til meg: «Du vet ikke hva du har gjort med norsk litteratur!» Og man kan se sporene etter Bernhard-bøkene hos svært mange forfattere, også en del fremstående. Så dersom det er noen som holder på med en mastergrad i norsk, så har jeg et tips til forskningsfelt: Å spore opp Bernhards innflytelse i norske forfatteres bøker!

Du har også så vidt vært inne på hvordan oversettelsene velges. Det er forlagspolitikk, men du har kanskje også en finger med i spillet?

Jeg har prøvd å ha det. Jeg hadde det jeg liker å kalle en gullalder som oversetter under mitt samarbeid med Bokvennen, som var veldig interessert i at vi skulle få ut klassikere som ikke var oversatt. Men på de større forlagene har det vært mest snakk om helt moderne samtidsforfattere, og der er det veldig mange ting som bestemmer hva som kommer ut: tilfeldigheter, flaks, bekjentskaper og prioriteringer. Der har jeg ikke hatt noen særlig innflytelse, og nå er den dessverre tilnærmet lik null.

Når jeg tenker på det jeg kommer på av nyere oversettelser du har gjort, er det blant annet Daniel Kehlmann og Ferdinand von Schirach, som begge er bestselgere i Tyskland, utgitt på Gyldendal. På den andre siden har vi bøkene til Hermann Ungar, utgitt av mikroforlaget Teori og Praksis, som er så langt unna bestselgere man kan komme. Forlagsforskjellen er tydelig?

Når det gjelder Ungar, så er det en liten mirakelhistorie hvordan det hele kom i stand. Jeg fikk for tre-fire år siden en henvendelse fra et samboerpar som fortalte meg at de var blitt så begeistret for en tyskspråklig forfatter fra mellomkrigstiden, til den grad at de hadde bestemt seg for å opprette et nytt forlag bare for å få ham oversatt til norsk. Jeg hadde vært borti noen småforlag før også, men dette var toppen, at de ville satse på å utgi Ungar. Og jeg ble fascinert. Jeg måtte undersøke litt: Navnet Ungar kjente jeg, men ikke noe mer. Og dessuten måtte jeg finne ut hvem de var, disse unge menneskene, og ta en liten test på dem, for å se om de virkelig var seriøse. De viste seg å være meget beleste mennesker, Ida Fjeldbraaten og Truls Unholt. Og de har jo gjennomført prosjektet: De har fått oversatt de tre bøkene Ungar skrev! Og det er jo morsomt at Ungar også er fra dette gamle Habsburgmonarkiet.

Det vender stadig tilbake! Og det er kanskje noe med den østerrikske kulturen, som smeltedigel eller laboratorium. Man snakker mye om Berlin på 20-tallet, men kanskje er den østerrikske wienerlitteraturen – Broch, Musil, Joseph Roth, Ödön von Horvath –  i ettertid vel så betydningsfull?

I alle fall hvis man utvider begrepet til å gjelde hele Habsburg. Da kommer Kafka med, og Ungar, og mange andre fra utkantstrøkene. Til sammen tror jeg nok at det kulturelle området er ytterst sentralt for hele den tyskspråklige litteraturen på begynnelsen av 1900-tallet.

Man kan trekke linja til Joseph Roth, som skriver om at det å være østerriker under dobbeltmonarkiet på samme tid var å være ingenting og alt: Landområdet innbefattet så mye, men hadde ingen enhet.

Roth var veldig nostalgisk etter at dobbeltmonarkiet gikk under. En forfatter som Musil er derimot langt mer kritisk til det som var. Broch skrev på sin side aldri om Østerrike, han flyttet sine fortellinger til Tyskland. Men den verdioppløsningen han beskriver i Søvngjengerne er den samme som Musils i Mannen uten egenskaper. Det gjelder for hele perioden og området.

Forholdet til Østerrike er spesielt. Mange østerrikske forfattere har næret et intenst hat mot sin egen nasjon, spesielt Thomas Bernhard. Hva kommer det av?

For å psykologisere: Bernhard vokste opp i nazitiden. Han satte katolisisme og nazisme i en felles forferdelig blokk som ødela alt for ham. Men hans skepsis til og gjentatte kritikk av Østerrike ble etter hvert en litterær form. Og det er hans litterære form som har erobret verden, ikke innholdet i bøkene.

Men jeg tror Bernhard egentlig også var veldig knyttet til Østerrike. Det er et slags kjærlighetshat. I romanen Trær som faller skriver han at han er i et aftenselskap hos noen intellektuelle i Wien. De er fryktelige i hans øyne, oppblåste kunstlitterære mennesker som han forakter. Men når han løper hjem om natten, så sier han, mens han løper, at «det var forferdelig, at Wien er helt grusomt og alltid har vært det. Men: Disse menneskene er da likevel de beste for meg! Og Wien er den beste byen!»

Nå når du har jobba som oversetter siden 1975. Er det enkelt? Vanskelig?

Det kommer jo helt an på hvilke bøker jeg oversetter. Det er ytterst forskjellig. Noen få er så lette at det nesten kan gjøres på autopilot …

Hvilke?

Hvilke? Nå må jeg ikke røpe all verdens ting her! Men så er det også det motsatte, altså tunge oversettelser: enkelte ting av Goethe, og ikke minst Broch!

Men jeg liker å drive med sånt. Jeg er veldig fornøyd med yrket som oversetter, det må jeg si: For meg har det vært det beste yrket jeg kunne få. Nå har jeg gjort 166 bøker fra tysk. Og jeg vil helst ikke slutte!

BLA 4/19. 23.04.2019.