Seks oppdateringer om Pål Norheims oppdateringer

Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo, 8. Januar 2017

JEG HAR FÅTT SKRIVESPERRE. Da Bokvennen Litterær Avis spurte om jeg ville skrive en omtale av Pål Norheims Oppdateringer 2, sa jeg naturligvis ja. Jeg har beundret Norheims konsentrerte prosa helt siden jeg intervjuet ham for Litteraturtidsskriftet Kamilla i 2016 og i den forbindelse leste hele forfatterskapet. Derfor ville jeg forsøke å nærme meg Norheims konsentrerte prosa i anmeldelsen; skrive aforistisk, bruke semikolon riktig, forsøke å svinge meg opp til de høyder jeg mente Norheims prosa befant seg på. Dessverre har disse ambisjonene bare virket mot sin hensikt. Jeg sitter bare og fikler med enkeltsetninger, bytter om på noen ord her og der; jeg kommer ingen vei.

Intervjuet jeg skrev med Norheim i 2016 var det eneste som var blitt gjort basert på hele forfatterskapet. Dessverre ble det også det siste da Norheim brått og uventet døde 55 år gammel sensommeren 2017. I redigeringsfasen av intervjuet sendte vi teksten frem og tilbake til hverandre og jeg fikk se hvordan Norheim gikk inn i sine egne formuleringer, strøk, utvidet og spant videre. Han dristet seg også til å endre i ingressen jeg hadde skrevet, en åpning som aldri satt helt, den første setningen lugget: «Pål Norheim er utenom det vanlige opptatt av dagboksjangeren». Han endret det til: «Pål Norheim er i påfallende grad opptatt av dagboksjangeren.» Det der var mer elegant, husker jeg at jeg tenkte.

I intervjuet fortalte Pål om sin egen ti år lange skrivesperre: «Jeg hadde utviklet en nesten ekstrem språklig sensitivitet som gjorde at det plutselig ble vanskelig å skrive selv veldig enkle setninger. De som har forlest seg på Proust eller Mallarmé vil skjønne hva jeg snakker om.»

Pål, jeg har hverken forlest meg på Proust eller Mallarmé, men jeg skjønner allikevel hva du mener! Selv tror jeg skrivesperre ofte kommer av at man forsøker å skrive gode setninger uten en dypere emosjonell kobling til selve temaet man skriver om. Man fokuserer for mye på form og for lite på budskap. I beste fall kan språket dermed kun bli smart, men aldri vesentlig; skrivingen stanser opp uten kontakt med det som kan gi språket en retning. Man forsøker å lage ild uten et brennbart materiale. For Pål ble skrivingen av Facebook-oppdateringer en del av redningen. Det upretensiøse og lekende ved mediet gjorde at han fant tilbake til skrivegleden.

Ettersom jeg sitter her og stamper med setningene, har jeg bestemt meg for å skrive min omtale av Oppdateringer 2 som en rekke Facebook-oppdateringer de neste dagene, både som en hyllest til Påls prosjekt som ble avsluttet altfor tidlig, men også for å se om denne formen, som åpner opp for så mye forskjellig, smått og stort, kort og langt, vesentlig og uvesentlig, kan gjøre skrivingen lettere.

Sognsvannsveien, 9. Januar 2017

MATIAS FALDBAKKEN SKRIVER i sin samling Snort Stories om en toneangivende litteraturanmelder i The New Yorker som utvikler en såkalt negativistisk litteraturkritikk og til sist ender opp med å kun notere et «JA» eller et «NEI» til bøkene han vurderer. Inspirert av dette ville min anmeldelse av Pål Norheims Oppdateringer 2 se slik ut: JA.

Det bør også nevnes at anmelderen til slutt fikk sparken da han var for sent ute til en deadline.

Majorstuen skole, 10. Januar 2017

HVER DESEMBER DE SISTE FEM ÅRENE har jeg forsøkt å lese Charles Dickens A Christmas Carol, men heller ikke i år klarte jeg å komme meg gjennom denne knapt 80 sider lange teksten. Jeg lar meg sjarmere av åpningen, jeg setter pris på forfatterstemmen, hvordan han refererer til Hamlet og farens spøkelse, men jeg faller alltid av før jeg har kommet halvveis. Jeg tror det er fordi jeg kjenner fortellingen fra diverse filmatiseringer og gjenfortellinger: Ebenezer Scrooge skal lære en lekse av spøkelsene som besøker ham, han skal oppleve sin egen fortid og mulige fremtid og dermed oppnå en innsikt. Det er som om ideen blir for fremtredende – å faktisk lese teksten blir mindre viktig.

En annen grunn til at jeg fem år på rad ikke har klart å fullføre novellen, er nok at desember og begynnelsen av januar er den tiden på året hvor vi norsklærere i ungdomsskolen leser og vurderer tentamensbesvarelser. Det er en altoppslukende aktivitet og legger resten av livet i en slags skygge. Rettebunkene gjør meg regressiv: Jeg spiser usunt, jeg sitter oppe om natten og prokrastinerer på Facebook. Jeg har ingen ro før jeg er gjennom bunkene. Og når jeg forsøker å lese noe før jeg sovner, er jeg som oftest så trett at det blir vanskelig å få noe kontinuitet.

Norheim skriver i sin Oppdateringer 2 om det vanskelige med å lese romaner på sengekanten: «Man fordøyer korte bruddstykker, glemmer navnene på bipersoner og må finne tilbake til sammenhengen hver kveld når man åpner boken igjen.» Han holder frem kortformene som den ideelle nattbordlektyre: «dikt, aforismer, fragmenter, brev – og ikke minst dagbøker». For meg har lesningen av Oppdateringer 2 fungert som en slik perfekt lektyre på kveldene. Boken inneholder 107 oppdateringer fra 2014 til 2017, noen korte, noen lengre. Temaene spenner vidt: reiseskildringer, mini-essays om Donald Trump, betraktninger om døden, internett og Bachs franske suiter. Oppdateringer 2 ble mitt alternativ til Dickens i år, og lesningen har vært preget av lyst.

I det som kan oppleves som en fastlåst situasjon som ungdomsskolelærer, har boken også gitt meg en form for trøst slik god litteratur kan og skal gjøre. Delvis er det på grunn av språkføringen, tror jeg; det ikke-sentimentale, det smått arkaiske og gammelmodige. Delvis er det den underliggende livsfølelsen, en form for nysgjerrighet som ligger under i alt Norheim skriver. Men kanskje er det også en fascinasjon over det livet Norheim valgte å leve: En 62 prosent stilling som nattevakt i Bergen, kombinert med lesing og skriving ofte foretatt på omfattende reiser til Midtøsten, Nord- og Øst-Afrika. Nattevaktlivet betydde et liv i mørke, og Norheim vektla reisene til solfylte land som en viktig årsak til at han kom ut av den lange skrivesperren. Der jeg skriver mine oppdateringer fra Oslo, skriver Norheim fra byer med eksotisk klingende navn, mange av dem har jeg aldri hørt om: Debre Zeit, Adama, Harar, Addis Abeba – før han alltid kommer tilbake til Eidsvågneset, Bergen. 

Reiseskildringene hans gir meg noe å lengte etter mens jeg er lenket til rettingen av disse elevtekstene, først bokmål, deretter nynorsk. Jeg vil ikke overdrive her, men det føles som om jeg tappes for livskraft hver gang jeg går inn i disse retteøktene. Som om jeg mister all lyst til å utrette noe i livet: Jeg mister lysten til å stå opp om morgenen, jeg mister lysten til å sette meg mål, mister lysten til å en dag skulle sette et barn til verden; å rette elevtekster er en grunnleggende negativ handling. Heldigvis går det over, man kommer seg gjennom, endorfinene utløses og omtrent samtidig snur solen og alt blir lysere.

Universitetsbiblioteket i Oslo, 11. Januar 2017

JEG LAR MEG ALLTID IRRITERE av folk som snakker høyt på biblioteket. Selv når de hvisker, eller kanskje særlig da, lydene er like fullt forstyrrende, jeg klarer ikke fortsette å arbeide. Da jeg skrev en av oppdateringene om Pål Norheims Oppdateringer 2 for noen dager siden på Deichmanske bibliotek på Majorstuen, satt to farmasistudenter foran meg – somaliere, så det ut til – og hvisket om pensum. Jeg ble mektig irritert. Jeg klarte ikke konsentrere meg om skrivingen, men jeg sa ingenting, tok i ørepropper og nøyde meg med noen stygge blikk som for å si: jeg følger med.

For noen år siden var jeg i en periode i livet hvor jeg jobbet med å bli mer konfronterende. Da benyttet jeg enhver anledning til å kjefte på folk: «Kan dere være litt stille», sa jeg til en venninnegjeng som hadde kollokvium ute i fellesområdet. Til to som diskuterte noe som foregikk på en dataskjerm, opprettet jeg først øyekontakt, før jeg førte en finger foran munnen i en hysjebevegelse. Etter disse rettferdige konfrontasjonene, kjente jeg alltid en svie. Det var noe pinlig ved å skulle si ifra, og det er denne svien som gjør at de fleste ikke konfronterer dem som snakker på biblioteket. Man vil unngå tvilen etterpå. Gikk jeg for langt. Var jeg for streng? Hvordan oppfatter de meg nå?

Det er lenge siden jeg har hysjet på noen. Jeg biter meg heller i det, slik jeg også gjorde for noen dager siden med de to farmasistudentene. Like etterpå så jeg at telefonen min lyste, det var min venn Thomas Espevik, en av to redaktører for BLA, avisen som hadde spurt om jeg kunne skrive denne omtalen. Jeg reiste meg fra arbeidsbordet og gikk mot utgangen for å snakke. Jeg vurderte det slik at jeg kunne snakke innendørs i nærheten av utgangen der det er litt større toleranse for lyd ettersom det er her resepsjonsdiskene og innleveringsmaskinene står. Jeg forteller Thomas at jeg virkelig liker boken til Norheim mens jeg vandrer frem og tilbake ved utgangen. «Det er en skikkelig god bok», sier jeg. «Det er så godt å skulle skrive om en bok man faktisk liker», sier jeg. Underveis i samtalen kommer en mann bort til meg, han ser morsk ut. Jeg forstår at han vil si noe. Jeg sier til Thomas at jeg ringer ham opp igjen. Mannen er høflig, men det er et raseri der, en intensitet. «Kan du ta den samtalen utenfor?» sier han. Jeg registrerer at jeg rødmer. Han fortsetter: «Å vandre rundt på den måten og banne så mye som du gjør! Hva er det du driver med?» «Bannet jeg mye?» spør jeg. «Du bannet mer enn nok», sier han nesten forulempet mens han går tilbake til science fiction-avdelingen for å lese avisen. «Jeg beklager så mye», sier jeg og merker at jeg overdriver i tonefallet på en måte som kan tolkes ironisk. Det svir dette og. Irettesettelsen. Å bli kjeftet på. Min første impuls for å forsvare meg er at denne mannen tar feil, at han er oversensitiv, at han har en umoden måte å takle følelser på, men han har jo rett. Jeg har brutt min egen bibliotek-kodeks. Idet jeg tar opp telefonen igjen, slår det meg: banningen? Bannet jeg så mye?  Det må jeg tydeligvis ha gjort. Sannsynligvis var det jeg sa til Thomas der på Majorstuen bibliotek, så alle som satt i nærheten, både de som satt i stolene ved science fiction-hyllene og leste aviser og de som satt ved PC-ene til høyre for inngangen, hørte det, noe mer i retning av: «Det er en jævlig god bok. Det er så forpult godt å skulle anmelde en bok man faktisk liker.»

Starbucks Majorstuen, 12. Januar 2017

JEG ER FACEBOOK-AVHENGIG. Hadde jeg brukt like mye tid på å skrive romaner, diktsamlinger og essays som jeg brukte på Facebook, ville jeg ha kunnet debutert som forfatter og gitt ut to oppfølgere for lengst. Pål Norheim skaffet seg mobil uten internettilkobling for å takle Facebook-avhengigheten.

Første gang jeg ble kjent med Norheims forfatterskap var jeg skeptisk til Facebook-prosjektet Oppdateringer. Boken ble riktignok nominert til Brageprisen, men var det ikke noe lettvint over det hele? Hadde ikke tekster som først var blitt publisert på Facebook en svakere aura, en lavere verdi? Og hva var vitsen med å publisere oppdateringene i bokform når de allerede ligger på Facebook? Men nå, mens jeg leser Oppdateringer 2, har jeg endret mening, tekstene fremstår originale, nødvendige. Jeg blir betatt av kombinasjonen av det tidløse og det flyktige i prosjektet. Allikevel kan jeg ikke fri meg for tanken om at min endring i vurdering har å gjøre med at forfatteren er død. Jeg tenker her selvfølgelig ikke på den poststrukturalistiske maksimen om «forfatterens død», en nærmest tåpelig idé – selvfølgelig spiller det en rolle hvem som har skrevet en tekst, selvfølgelig bryr vi oss om hvem som snakker. Men kan det tenkes at min positive vurdering av boken først og fremst er en måte for meg å vise respekt til en avdød forfatter? Jeg vet at dette er den siste boken fra hans hånd: «You don’t know what you’ve got til it’s gone.» Eller kan det være slik at Norheims dødsfall fungerer som en litterær lyskilde som lar meg se bokens verdi og autentisitet slik dopdealerne i en gangsterfilm holder pengeseddelen opp mot en lampe for å undersøke om det er ekte vare?

Markedsføringsguruen Gary Vaynerchuck poster omtrent tre Facebook-oppdateringer i timen fordelt på flere ulike Facebook-kontoer. Som regel poster han korte videosnutter med råd til gründere. Det er særlig ett råd som går igjen og som Vaynerchuck helt åpenbart liker å repetere: «You are gonna die!» Hans budskap er et kapitalistisk Memento Mori, eller et YOLO om man vil; du lever bare en gang, det er ingen grunn til å ikke gå all in. Jeg blir motivert av Gary Vaynerchuck, jeg føler at denne «just do it»-gründerholdningen kan brukes også i skrivingens verden.

Norheims bok utstråler en tilsvarende erkjennelse dog formidlet mer subtilt: Den tynne boken (kun 175 sider) inneholder oppdateringer valgt ut fra en periode på hele tre år. Kresenheten i utvalget gir prosjektet et element av alvor: hver eneste oppdatering er gjennomarbeidet og unik, hver eneste oppdatering teller. Det relativt lave antallet oppdateringer fra tre års virksomhet minner oss også på at livet er kort! Eller som Norheim selv skriver: «Livet er for kort til å finne ut hvorfor alle i den etiopiske provinsbyen Adama kjører Toyota.»

Flere av tekstene handler om døden. Norheim er opptatt av sine foreldres død. Den siste oppdateringen i boken lufter tanken om å bli gravlagt på den lokale kirkegården med to venner. Skjebnen ville ha det til at de to siste oppdateringene på Norheims Facebook-profil, som for øvrig ikke er med i utvalget, også inneholder refleksjoner om døden, den nest siste om Stein Mehrens bortgang, den siste om morens dødsleie. Men mange av tekstene i boken inneholder også perspektiver på fremtiden. I en særlig lang oppdatering drøfter Norheim blant annet modernitetens oppstykking av tiden. Han bemerker at på grunn av nattevaktstillingens lovmessighet vet han at den 5. januar 2024 klokken 21.23 vil han sitte på bussen på vei til jobb, og dagen etter 07.51 på bussen hjem igjen tilbake til Eidsvågneset. Slik skulle det altså ikke gå. Norheim skriver selv: «Bare sykdom, død eller uventede katastrofer kan forstyrre det kalenderisk forutbestemte i min tilværelse.»

Jeg var mer aktiv på Facebook i 2016 enn jeg var i 2017. Jeg likte å skrive oppdateringer, å få den oppmerksomheten, det var pirrende å se hvem som liket. Jeg ble Facebook-venn med Pål Norheim da jeg intervjuet ham, vi gjennomførte tross alt intervjuet via Facebook-chatten, og en gang iblant liket han oppdateringene mine. Disse likes-ene var blant dem jeg satte mest pris på. Han liket aldri av høflighet, tror jeg, men fordi det var noe i oppdateringen han gjenkjente eller genuint likte. Rundt juletider i 2016 skrev jeg en slags «Grip dagen!»-post om at dersom man venter for lenge med å realisere en god idé, kan muligheten forsvinne. Pål Norheim liket den oppdateringen.

Da jeg intervjuet Norheim i 2016, fortalte han at planen var å skrive en «monstrøs og uoverskuelig bok» bygd opp av Oppdateringer 1 -2 -3 – osv. Han skulle skrive et storverk, en slags roman som bare skulle vokse og vokse. Han avsluttet intervjuet med et forbehold: «Hvis helsen holder og ingen uforutsette ulykker skjer, har jeg fremdeles lyst til å holde på med disse skriveriene temmelig lenge. Vi får se.»

Det paradoksale med å se på Vaynerchucks motivasjonsvideoer er at man som regel prokrastinerer mens man ser dem. For det er jo særlig når man utsetter å gjøre noe annet, man befinner seg på Facebook. Plattformen er tross alt designet for å gjøre brukerne mest mulig avhengige, få dem til å tilbringe mest mulig tid der inne mens reklameinntektene strømmer jevnt inn. Tidligere toppsjefer i Facebook har nylig gått ut mot nettsamfunnet. De mener at de har vært med på å skape et verktøy som river i stykker måten samfunnet fungerer på. De mener at Facebook tar i bruk svakheter i menneskets psyke for å tjene mer penger. Gary Vaynerchuck er klar over dette; flere av videoene hans har titler som «Stop watching me, start doing», men akkurat det hjelper lite.

Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo, 13. Januar 2017

SELV OM NORHEIM HAR BODD på Eidsvågneset i 15 år, vekker stedet ingen hjemlengsel, skriver han. «Jeg kom hit for sent i livet og bor i kulissene til en fremtid jeg allerede som ung mann valgte bort: ektefellen og barna; plenen med sandkasse og trampoline; de to bilene parkert langs veien.»  

Oppdateringer 2 er på mange måter en søken etter et hjem, en jakt etter røtter. Det som driver ham til byer i Midtøsten og Afrika, skriver han, er «en slags hjemlengsel ettersom alle disse stedene har trekk som minner meg om de etiopiske byene jeg bodde i under oppveksten». Et annet sted fastslår han likevel at selv om det er mye der som minner han om oppveksten, hører han ikke helt til i Etiopia heller, slik han heller ikke hører hjemme i Oslo, byen der han bodde lengst i løpet av livet. I bokens siste oppdatering bemerker han at Eidsvågneset føles litt mer hjemlig ved tanken på muligheten for å bli stedt til hvile ved den nye kirken ved Eidsvåg.

Da jeg intervjuet Norheim på Facebook-chatten, skrev han et sted tidlig i intervjuet at han skulle rulle seg en røyk. Jeg husker jeg tenkte: «Hold masken nå, ikke si noe. Tenk, her sitter jeg og chatter med en røyker!» Det sier kanskje noe om hvor straight jeg har blitt etter flere år med daglig meditasjon og uten noen form for kjemisk rus bortsett fra koffeinen i en og annen Cola Zero, men det sier også noe om Norheim, en standhaftighet. For røykerne har blitt færre, særlig hverdagsrøykerne. Og de som røyker rullings, de utøver ikke bare sin vane, de kommer med et statement; å ikke være en del av sunnhetshysteriet. Det er nærmest blitt noe rebelsk i å røyke.

Norheim skriver i Oppdateringer 2 at han tenkte på å slutte å røyke for å kunne oppleve alle luktene på reisene i Etiopia – luktene av hans barndom. «Det ble med tanken», avslutter han, symptomatisk for den «stedvillheten» som boken uttrykker.

Denne anmeldelsen ble først publisert som oppdateringer på Jonas Hansen Meyers Facebook-profil.