Grasrot mot asfalt

Der asfalten og bilen brer om seg, trues både mennesker, planter og dyr av habitatsfortrengning, skriver Sissel Furuseth.
02.12.2020 - 12:03

«Isolasjonen ble brutt da vi valgte å skrive om kvaliteten i samferdselen», kunngjorde litteraturtidsskriftet Profil da det bød opp til temanummer om Norsk Vegplan høsten 1969. Redaktørene Jan Carlsen og Hans-Magnus Ystgaard var opprørt over hvordan staten motstandsløst lot kapitalinteressene bane vei for økt privatbilisme uten å bekymre seg for helseskader og miljømessige omkostninger. Derfor hadde Profil kastet seg over den teknokratiske og verdiblinde samferdselspolitikken. Den avantgardistisk orienterte redaksjonen hadde tatt et aktivt valg om å vri engasjementet bort fra skjønnlitteraturens autonome sfære over mot det dokumentariske og mot «samfunnsteksten» i vid forstand.

I boken Et land på fire hjul (2020) peker Ulrik Eriksen på hvordan Profils veilplannummer og påfølgende seminaraktivitet «representerte et vannskille i hvordan vi snakket om bilismen i Norge». Idet litterater og arkitekter mobiliserte kritisk teori og retorisk analyse for å avsløre veiplandokumentenes skjulte ideologiske forutsetninger, møtte motorveifantaster og veiingeniører motstand fra uventet hold. Oppgjøret for femti år siden sto mellom individuelle og kollektive løsninger.

Spenningen mellom individets frihet og kollektivets beste er antakelig enda mer påtrengende i dag, befolkningsveksten tatt i betraktning, og med tanke på at det i økende grad fordres av oss at fellesskapstanken også omfatter naturmangfoldet utover det menneskelige. Flere av høstens veidebatter har handlet om nettopp dette. I diskusjonen om utbygging av firefelts E6 gjennom det fredede naturreservatet i Lågendeltaet har biolog Dag O. Hessen beklaget overfor samferdselsministeren at naturen alltid ser ut til å trekke det korteste strået, og NRK har avslørt at det i planene om ferjefri E39 ikke er tatt høyde for punktering av myrlandskap, hvilket er dårlig nytt med tanke på framtidige CO2-utslipp.  

Vold mot landskapet

Dette må være roten til ondet, tenkte jeg da jeg for litt siden leste åpningsscenen i Upton Sinclairs Oil!. I denne petrofiksjonsklassikeren fra 1926 følger vi oljemagnat James Arnold Ross og hans tretten år gamle sønn Bunny i bil mot Los Angeles langs en nybygd vei som skjærer seg gjennom Californias mangfoldige landskap. Den utålmodige pappa Ross bryter skamløst fartsgrensene og benytter hornet aktivt for å advare eventuelle møtende bak neste sving.

Den mer følsomme sønnen observerer at fuglene kvekker til, og at «de små jordekornene dukket forskremt ned i sine huler», som det heter i Gunnar Larsens norske oversettelse. Litt senere kan vi lese: «Frem gjennem skyene seilet en stor fugl, vingene slo plutselig sammen som om den blev skutt, så skar den ned i avgrunnen. ‘Var det en ørn?’ spurte gutten. ‘Musvåg,’ sa far som ikke hadde sans for romantikk.»

Ved å skildre hvordan bilen tar seg til rette i framskrittets navn illustrerer Sinclairs roman petromodernitetens hensynsløse framferd i USA omkring forrige århundreskifte. Vold mot landskap og artsmangfold er legitimert av forestillingen om at bilen og oljen representerer det moderne liv.

I Ulrik Eriksens nye bok ser vi den norske versjonen av den samme historien. Han legger riktignok mest vekt på bilens erobring av de store byene. Der er det menneskene som er de myke trafikantene, men så vel oljegründer Ross som Kongelig Norsk Automobilklubb mente at gående måtte vike for bilen. I over hundre år har sterke samfunnskrefter markedsført bil som framtidens transportteknologi.

Er det på tide å gi slipp?

På ville veier

I min første hjemkommune Ullensaker har det denne høsten pågått en intens debatt om ny E16-trasé fra E6 i vest til Kongsvinger i øst. Prosjektet ble våren 2019 tildelt det etter manges mening litt for driftige statsaksjeselskapet Nye Veier, som ble opprettet av Stortinget i 2016 «med mål om å etablere en slank, effektiv og spesialisert byggherreorganisasjon» (se «Vår filosofi» på selskapets egen hjemmeside). Men mange er nå i ferd med å gjennomskue nytalen.

På rekordtid har Facebook-gruppen «Nei til ny E16 gjennom Ullensaker» samlet over 3700 medlemmer tilhørende hele det politiske spekteret, og daglig postes engasjerte innlegg om både innhold og form i den urovekkende veiplanprosessen. Helt grunnleggende spørsmål stilles: Hva skal vi egentlig med en firefelts motorvei? Er det å kunne kjøre i 110 kilometer i timen for å spare inn 10 minutter et godt nok argument for å legge asfalt gjennom urørt natur? Har ikke hovedflyplasskommunen allerede tatt sin del av miljøbelastninger både med tanke på støy og naturtap? Hvilke «korridorer» skal man eventuelt velge (hvis det bygges ny vei)? Skal veien gå gjennom skog og myrlandskap, eller skal den gå gjennom jordbruks- og boligområder? Hvilket alternativ medfører minst belastning for mennesker og natur?

Når jeg ser hvor mye uro slike veiplanprosesser skaper i et lokalmiljø, blir det tydelig at samferdselspolitikk også handler om mental helse. Det minnet allerede Carlsen og Ystgaard om i Profils veiplannummer. «Det som skremmer oss mest, er de mentale ofrene vi må bære», skriver de i appellen «Friheten på nytt». De peker på at motorveier er trivselsødeleggende og et livsfarlig transportsystem. Når myndighetene vil møte ulykkesproblematikken med økt trafikksikkerhetsopplæring, flytter de bare ansvaret fra bilistene over på de myke trafikantene. Fotgjengere og syklister blir på sin side gående rundt i konstant frykt: «Fra småbarnsalderen må innbyggerne indoktrineres til å ha sin bevisste og ubevisste oppmerksomhet rettet mot det ene: å overleve.»

Pretraumatisk stress

I de mange veiplansakene som diskuteres i våre dager, ser vi ofte aktivister understreke at hensynet til menneskers trivsel må gå hånd i hånd med hensynet til artsmangfold. Dette er to sider av samme sak. Det kollektive kunnskapsnivået om klima- og miljøutfordringer er da også større i dag enn da Profil gikk til aksjon i 1969. Vi ser en voksende interesse for de psykologiske konsekvensene av miljøforringelser.

I tidsskriftet American Imagos temanummer om økosorg våren 2020 skriver blant annet den canadiske helsegeografen Ashlee Cunsolo om «anticipatory grief» blant inuitter som frykter tap av villrein, og den amerikanske filmviteren E. Ann Kaplan foreslår å bruke pre-traumatisk stress-syndrom (PreTSS) som betegnelse på foregripende angst i samband med økologiske katastrofer. Under høstens norske veiplandiskusjoner har disse begrepene streifet meg flere ganger.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg rent personlig har kjent på angsten med tanke på at mitt landlige barndomshjem kan komme til bli omringet av asfalterte motorveier. Som den radikale lektor Asahl i Kjartan Fløgstads roman Fimbul får jeg lyst til å brøle mot «den svarte lavaen», «den nye svartedauden» som «klistrar seg til jorda, utryddar menneska, forgiftar himmelen, forpestar jorda, får havet til å stiga, og fyller lufta med avgassar, asfaltstøv, dekkstøy, sirenar, lemlesting, død»! For der asfalten og bilen brer om seg, trues både mennesker, planter og dyr av habitatsfortrengning. Alle rammes vi av stress.

Til aksjon for livet

Men angst, sorg og sinne kan også føre gode ting med seg, og aksjonsgrupper som «Nei til ny E16 gjennom Ullensaker» gir grunn til håp. I et fyldig høringssvar til «Kommunedelplan E16 Kongsvinger–E6» påpekes det at Nye Veier ikke bare har bommet i sitt samfunnsøkonomiske regnestykke når det legges så «lite vekt på bærekraftige miljøhensyn som å ta vare på matjord, biologisk mangfold og befolkningens tilgang til friluftsområder». Høringssvaret kritiserer også planprogrammets ugjennomtrengelige språk. Hva betyr for eksempel «grønnstruktur»? Hva slags forhold har man til natur når man kan komme opp med et slikt begrep?

«Utbyggingsmønsteret skal være arealeffektivt basert på prinsipper om flerkjernet utvikling og bevaring av overordnet grønnstruktur.» Slik lyder en av setningene aksjonistene bretter ut i all sin tragikomikk, og mine tanker går til Hans-Magnus Ystgaard og Jan Carlsen som i 1969 nettopp viste hvor mye ideologi og makt som ligger i det teknokratiske språket. Tilslørende språk hindrer demokratisk medvirkning.

Godt er det da at det finnes våkne samfunnsborgere som kan forene sine evner i kampen for det levende, enten de samler seg i et lokalmiljø, på sosiale medier eller i en tidsskriftredaksjon. «Tidsskrifter er å foretrekke framfor enkeltmannsbøker», het det i en usignert redaksjonell artikkel i Profil nr. 4/1968. Slik ble nettopp kraften i det kollektive understreket.  

Hva vil vi så med personbilen? Den er et valg, skriver Ulrik Eriksen i innledningen til Et land på fire hjul: «Den åpner for én måte å leve på, og stenger for andre». Mye av løpet var nok kjørt allerede for hundre år siden da Upton Sinclair skrev sin oljeroman, men vi kan velge å være litt mer som den unge Ross og ta hensyn til livet rundt oss i stedet for å ture fram i stadig høyere fart.


Sissel Furuseth (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og medlem av arbeidsgruppen ved Oslo School of Environmental Humanities.

Med denne teksten takker Sissel Furuseth etter halvannet år for seg som BLAs økokritiker. Vi takker henne tilbake!


BLA 11-12/2020.