I Bjørn Vatnes dystopiske roman "Nullingen av Paul Abel" har det skjedd et grønt maktskifte med klare kommunistiske elementer. Blant annet blir hovedpersonen tvunget ut av middelklasselivet sitt og inn i en 22 kvadratmeter liten leilighet. «Hos Vatne er det bærekraftige samfunnet initiert ovenfra og forbundet med bevissthetskontroll og livsfornektelse», skriver Sissel Furuseth. Foto: Nasa / Creative Commons

Øvelse i trangboddhet og frihetsberøvelse

Koronakrisen har vist at politikere kan vise handlekraft når krisen blir akutt nok, men den samme handlekraften har også sine skyggesider. I den dystopiske idéromanen "Nullingen av Paul Abel" skriver Bjørn Vatne frem et kontrollerende nasjonal-kommunistisk styresett som løsning på klimakrisen.
17.06.2020 - 13:51

«Tenke globalt, handle lokalt», lyder et gammelt bærekraftslagord som har fått ny betydning under de siste månedenes koronadugnad. Klart og tydelig har helsemyndigheter og politiske ledere kunngjort at den beste måten å vise medmenneskelighet og globalt ansvar på, er å holde seg hjemme. Innenfor husets fire vegger har vi jobbet, sovet, trøstespist, lest nyheter og snakket høyt med oss selv. Vi har bestrebet oss på å handle så lokalt som overhode mulig. Belønningen er ikke bare at smittetallene er gått ned, men at også luftkvaliteten i storbyene er blitt radikalt forbedret.

Bjørn Vatne

(f. 1976) fra Ålesund debuterte med romanen “Slik skal vi velge våre ofre” (2015). For romanen “Nullingen av Paul Abel” (2018) mottok han Stig Sæterbakkens Minnepris. I år utkom hans tredje roman, “Død og oppstandelse”.

Det ser altså ut til at reiseforbud, nedstengning av industri og innskrenking av bevegelsesfrihet er det som skal til for å redde klimaet. Betyr det at koronakrisen kan betraktes som den store generalprøven, som den franske filosofen Bruno Latour formulerte det i en kommentar i Le Monde 25. mars?

I Vagants nye klimaspalte tar Mats O. Svensson opp dette spørsmålet i en samtale med Geoff Mann og Joel Wainwright. I boken Climate Leviathan: A Political Theory of Our Planetary Future (2018) peker de amerikanske geografiprofessorene på at vi i et mulig post-kapitalistisk samfunn står overfor en gjenoppdagelse av politikken og den suverene herskeren, og Svensson spør i anledning pandemien: «Har inte suveränen återkommit efter decennier där beslutsfattare intygat att de är maktlösa i en global värld? Om människor ser att politisk handling är möjlig för att bemöta problem A, varför inte problem B?» (21. mai 2020).

Koronakrisen har vist at politikere kan vise handlekraft når krisen blir akutt nok, men den samme handlekraften har også sine skyggesider. Økt kontroll er ikke bare betryggende, verken psykologisk eller økologisk. Mens man løser ett problem, oppstår det nye.

Climate Mao

Samme år som Mann og Wainwright utga Climate Leviathan, publiserte Bjørn Vatne den satiriske klimadystopien Nullingen av Paul Abel, som det er fristende å lese som en fiktiv gestaltning av de amerikanske forskernes tankeeksperiment. I Vatnes roman befinner vi oss i et stormherjet Ålesund omkring 2050, og det radikale miljøpartiet Pan-etisk forbund har kuppet regjeringsmakten i Norge. Partiet hadde vokst seg stort allerede i 2030- og 40-årene på grunn av vingeklippede koalisjonsregjeringer som ikke klarte å håndtere depresjonen, arbeidsledigheten og boligkrakkene som fulgte i kjølvannet av nedbyggingen av oljenæringen: «Utallige rundskriv og stortingsmeldinger hadde forsøkt å mane til måtehold i de stadig latterligere forsøkene på å overholde Paris-avtalen, som ingen til slutt husket innholdet i og behandlet som purringen på et biblioteklån».

Økokritikk.

Hvordan tenker vi om menneske, natur og klimakrise? Sissel Furuseth gir i denne spalta noen nødvendige pekere. Denne gangen skriver hun om trangboddhet, kontrollerende styresett, Bjørn Vatnes “Nullingen av Paul Abel” og boka “Climate Leviathan: A Political Theory of Our Planetary Future” (2018), skrevet av de amerikanske geografiprofessorene Geoff Mann og Joel Wainwright.

Ved midten av det tjueførste århundre trenger folket en sterk, karismatisk leder som kan vise vei. Nederlandskfødte Jan Rotgers, som mistet sin nærmeste familie da stormdikene i hjemlandet kollapset, har nettopp maktviljen og den uredde gjennomføringsevnen som skal til for å gjøre Pan-etisk forbund til regjeringsparti i Norge. Partiet har konkrete planer for å underlegge folks forbruk statlig kontroll slik at det ikke lenger er behov for penger, blant annet ved å innføre et behovsprøvd matvareprogram: «Nitti prosent av maten skulle komme fra de makeløse nyvinningene i laboratoriefremstilte proteiner hvor muskelceller vokste rundt mikroskopiske stillaser av karbohydrater. De resterende ti prosentene måtte komme fra eget hagebruk, en disiplinerende øvelse som satte befolkningen i kontakt med naturaltet som dannet grunnlaget for den pan-etiske ideologien». Hver enkelt borger får ansvar for en bitteliten jordlapp, og grønnsakdyrkerferdighetene er med på å avgjøre hvilken plass man får tildelt i samfunnshierarkiet.

Det politiske styresettet i Nullingen av Paul Abel har likhetstrekk med den form for respons på klimakrisen som Mann og Wainwright omtaler som «Climate Mao». I deres modell skisseres fire sannsynlige hovedtyper av klimapolitisk styring: «Climate Leviathan» er deres betegnelse på det vi allerede kjenner som global kapitalisme, i framtiden styrt av en planetarisk hersker, ikke nødvendigvis den individuelle suverenen som Thomas Hobbes så for seg i sin tid, men like fullt en hegemonisk makt (eksempelvis FN-relatert) som har muskler nok til å foreta drastisk handling; «Climate Mao» er betegnelsen på et anti-kapitalistisk system styrt av en suveren statssentrert makt; «Climate Behemoth» er et reaksjonært kapitalistisk system som hegner om nasjonalstaten, mens «Climate X» er en foreløpig ukjent kategori som avviser både kapitalisme og suverenitet. For Mann og Wainwright er det i denne ukjente kategorien, en bred grønn folkelig bevegelse, at håpet ligger. Men der er vi ikke i Vatnes roman, selv om kuppmakeren tidligere har fått omfattende velgerstøtte.

Pan-etisk forbund har avslørt den globale kapitalismen som tafatt og kraftløs. Derfor satser det i stedet på et nasjonal-kommunistisk styresett. Riktignok er det elementer i Vatnes univers som minner om statskapitalismen i dagens Kina, men fordelingspolitikken er grunnleggende kommunistisk. Luksus er bannlyst. Man skal spise seg bare nesten mett.

Den grønne maktovertakelsen i Nullingen går overraskende smertefritt for de aller fleste, for i det gjennomregulerte nanoteknologiske framtidssamfunnet har den politiske ledelsen kontroll over bevissthetsstrømmen til sine borgere. Via teknologien invaderer politikken kroppene. Inspirert av Elon Musks visjoner om implanterbare grensesnitt mellom hjerner og maskiner (Neuralink) har Vatne utstyrt karakterene sine med en såkalt sjalk. Denne teknologiske innretningen styrer alt fra kjøleskap og musikkanlegg til nyheter og erotikk. Først og fremst tilbyr sjalken ruslignende sanseforsterkninger som fører til at de fleste innbyggere slutter å stille kritiske spørsmål til myndighetene.

Dikt og forbannet løgn? Vel, under koronakrisen har mange land innført ekstraordinær overvåking av sine innbyggere for å hindre smittespredning, en teknologi som også kan utnyttes til andre formål, og særlig Kina har kommet langt i å utvikle fargekode-apper for å kontrollere borgernes bevegelsesfrihet. Nå er ikke digital overvåking og sosialkredittsystemer tema for Svenssons samtale med Mann og Wainwright, men det er åpenbart at diskursen om suverenen (inspirert av Hobbes og den tyske liberalisme-kritikeren Carl Schmitt) rommer en totalitær fare, om ikke annet en potensiell romantisering av anti-demokratiske styreformer. Med Latour beklager Svensson at politikere savner verktøy for å handle effektivt i klimasaken. Koronatiltakene gir imidlertid grunn til håp, hevdes det.

Fortettingen

I Vatnes roman er den digitale neddopingen av befolkningen nødvendig fordi menneskene egentlig ikke er skapt for det trange, gjennomregulerte bylivet. Hovedkarakterene i romanen, juristen Astrid og marinbiologen Paul Abel, må forlate sin romslige villa i utkanten av Ålesund og ta til takke med en liten leilighet på 22 kvadratmeter inne i sentrum. Middelklasseparet må plutselig forholde seg til trangboddhet på en måte som har vært totalt ukjent for dem tidligere. «En gang hadde Ålesund vært en by fylt av luft, lys og gammelmodig dårskap. Nå var hver flekk effektivisert», sukker Paul oppgitt når han ser høyblokkene som gjerder inn gamlebyen. Han er en av få som nekter å la seg hjernevaske, og som derfor bevitner den grønne maktovertakelsen fra sidelinjen. Paradoksalt nok består hjernevasken i at borgerne skal fortrenge det naturlige og leve som en slags burhøns.

Sorgen over det gamle, romslige livet med utsikt og stor hage formidles gjennom Pauls øyne. Han opplever fortettingspolitikken som forslumming, og rystes over «de slunkne åkerlappene på hustakene, vaktpostene, villastrøkene som bokstavelig talt mugnet bort bak perverst grønne vegger av super-tuja». Det var likevel «ingenting mot den menneskelige tragedien som utspilte seg under dekke av å være et mirakel», som det heter om den norske kulturrevolusjonen.

«De første oppdateringene hadde blitt fullført på et par uker. Sett utenfra virket prosessen nokså smertefri, bortsett fra de første dagene da mange opplevde korte anfall av total angst. Mekanismene som en gang hadde blitt brukt til underholdning og uskyldige reklamepåfunn, erotiske simuleringer og fortrolige banktransaksjoner, strålende egogestaltninger og deilige kortvarige villfarelser, hadde effektivt forvandlet befolkningen til en samlet, bærekraftig enhet.»

Vatne har på mange måter skrevet en mørk versjon av Ernest Callenbachs Ecotopia der han forvrenger den miljøpolitiske utopien til et marerittaktig fengsel. I Callenbachs økoklassiker fra 1975 realiserer de amerikanske delstatene Washington, Oregon og Nord-California et bærekraftig idealsamfunn idet de løsriver seg fra resten av USA og gjennomfører en radikal tilbake-til-naturen-revolusjon. Hos Vatne er det bærekraftige samfunn initiert ovenfra og forbundet med bevissthetskontroll og livsfornektelse. Utopien er forvandlet til dystopi – og satire – der naturtilbederne avsløres som sansejunkies uten noen genuin naturforståelse. All sansning er teknologisk mediert.

Interessant nok rammer satiren også hovedpersonen Paul Abel, den velutdannede middelklassemannen som ikke kan gi slipp på tingene og hverdagsluksusen: «Han savnet marmorgulvet, vinduet der han kunne stå naken om morgenen. Kaffemaskinen, soverommet som var nesten like stort som hele leiligheten i Fortettingen».

Romanens utlevering av Pauls infantile nostalgi mot forgangen oljerikdom gjør det vanskelig å identifisere den politiske brodden eksakt. Sandra Lillebø har foreslått å kalle Nullingen for en idéroman (Vagant nr. 3/2018). Et slik betegnelse er passende og understøtter min impuls til å lese romanen i lys av Mann og Wainwrights begrepssystem, skjønt verken de teoretiske eller de litterære konseptene har spesielt klare konturer. Men kanskje nettopp derfor er de fruktbare å tenke med. I romanens verden er ideer dels gestaltet i form av karakterer med motstridende tanker og holdninger, og dels er de filtrert gjennom dystopiens og satirens sjangerkonvensjoner. Slik settes tradisjonelle politiske dikotomier i spill.

Det umuliges kunst

Da Nullingen av Paul Abel ble lansert for to år siden, ble Bjørn Vatne spurt av Eivind Hoff-Elimari i tidsskriftet Pan om det ikke var mer sannsynlig at vi ville få en høyrepopulistisk maktovertakelse enn et grønt regimeskifte her i landet (7. august 2018). Det er et betimelig spørsmål, som for øvrig kan ses i sammenheng med Mann og Wainwrights «Climate Behemoth»-scenario (den reaksjonære responsen).

På en annen side har vårens koronaregime vist oss at kriser kommer i stadig nye og uventede former, hvilket gjør det sannsynlig at også den sterke staten vil komme i ulike farger. De siste månedene har flere jurister uttrykt bekymring for at selv demokratiske stater kan komme til å utvikle seg i mer autoritær retning dersom midlertidige koronalover får bli permanente.

Vatne kommer ikke med noen klar løsning på dilemmaet frihet versus kontroll, for begge deler har sine omkostninger. Men selve dilemmaformuleringen og tankeeksperimentet har en viktig beredskapsfunksjon.

Nå skal man naturligvis være forsiktig med å trekke for mange paralleller mellom virkeligheten og satiriske dystopier, men fiksjon kan speile våre liv på en så skrudd måte at den paradoksalt nok hjelper oss å holde hodet kaldt når livet rundt oss ikke lenger er til å kjenne igjen. Dessuten tilbyr fiksjon mental beredskap på et litt annet nivå enn det politisk teori og historiske analyser gjør.

For hva om vi tenker oss at alt blir motsatt av det sannsynlige? Hva hvis Kina ikke er der borte, men her hjemme? Hva hvis trangboddhet ikke bare er en unntakstilstand i koronatider, men blir våre normale liv? La oss tenke tanken helt ut.

I romanens fantastiske univers kan vi øve oss på å takle kriser som vi ennå ikke har opplevd. Og når vi en dag havner der, er det som om vi har vært der før.


Sissel Furuseth (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og medlem av arbeidsgruppen ved Oslo School of Environmental Humanities.


BLA 6-7/2020.