Kritikken og kjærligheten

En bokhøst er ikke komplett uten en debatt om kritikkens forargelighet. Er litteraturkritikk i det hele tatt nødvendig? Er den ikke, som Nina Lykkes ektemann Petter Erik Hagen nylig uttalte til Aftenposten, full av «synsing og subjektivitet»? Og er ikke disse kritikerne egentlig bare sure fordi de har mislykkes som forfattere og nå kompenserer for sitt nederlag ved å rakke ned på folk som faktisk har lykkes? Ifølge Kjetil Røed, som nylig har utgitt en bok om hvordan kritikken kan bli mer åpen og kjærlig, er det et økende problem at kritikerne tøffer seg ved å sable ned kunstverk de ikke har hatt noen interesse av å åpne seg for. Ifølge Aftenpostens Ingunn Økland, er det dessuten til skade for kritikerstandens renommé at anmelderne iblant er svært uenige om enkelte bøker, for eksempel de siste utgivelsene til Carl Frode Tiller, Trude Marstein og Helga Flatland. «Vil lesere stole på anmeldere når den ene hyller en bok som en annen slakter?» spør hun, tilsynelatende oppriktig.

Nervøse forfattere, dumme kritikere

Her er det mye å diskutere. Vi kan begynne med den nevnte Aftenposten-saken, som handler om forfatternes frykt for negative anmeldelser: Deres nerver er frynsete! De har søvnløse netter! Nervøst googler de seg selv, hvert tredje sekund! Ja, slik er det nok, men uten at jeg kan se hvordan dette skulle utgjøre noe problem, hverken for kritikken eller litteraturen. Jeg har selv vært gjennom dette etter utgivelsen av en essaysamling tidligere i år, og responderte da som forfattere flest: Mine tanker om kritikerstanden var ikke høye. Jeg fant anmelderne ubalanserte, overfladiske og nokså selvfornøyde. Men dette er altså ingenting å klage over. Den kritikken du får er aldri den du helst ville ha, og det skal den heller ikke være. Kritikken er ikke skrevet for din skyld.

Men hva med anklagen om at kritikken bare er synsing og subjektivitet? Etter mitt syn er dette ikke en anklage, men en misforståelse, siden objektiv kritikk hverken er mulig eller ønskelig. Dermed er spørsmålet ikke om kritikken er subjektiv, men om den er innsiktsfull, overbevisende, velbegrunnet, energisk skrevet. Dette burde det etter hvert være unødvendig å diskutere. Men hvordan skal man vurdere Ingunn Øklands kommentar om at det er et problem for kritikerstandens troverdighet når uenigheten om konkrete verk blir for stor og påfallende?

Kvalitet trumfer urimelig kritikk

Dette er bare et problem hvis man legger til grunn at litterær kvalitet er en objektiv størrelse som fins i verket selv, og som alle kvalifiserte lesere dermed må forventes å kunne identifisere. For de av oss som mener at kvalitet primært er noe som oppstår i møtet mellom verk og leser, fordufter problemet nokså raskt. Riktignok kan vi ikke gå med på at alle dommer er like riktige, men det tar ofte litt tid å bli klar over hvilken vurdering som står seg best for ettertiden. Til syvende og sist er det leserne som bestemmer: Verker som blir lest over tid, har kvalitet. Og litterær kvalitet har en usvikelig evne til å overtrumfe sløve anmeldelser. For øvrig er uenighet og debatt blant kritikere et sunnhetstegn. Den viser at vi venter oss ulike ting av litteraturen, og ikke minst: at det faktisk spiller noen rolle hvem som har rett.

Imot den kritiske dommen

I Kjetil Røeds bok, Fra punktum til kolon, som er tilegnet «fremtidens kritikere», fremføres det en langt mer omfattende kritikk av kritikken enn den vi finner i dagsavisene. Røeds sentrale innvending mot den kritiske praksisen er imidlertid en gammel traver: han er skeptisk til nødvendigheten av å felle en tydelig dom over verket. Kan ikke kritikerne heller skrive mer åpent, utforskende og kjærlighetsfylt om bøkene eller den kunsten de anmelder? Er det ikke noe begrensende og reduktivt i dette å skulle tvinge alt ned i en av to kategorier, godt eller dårlig?

Det kan man naturligvis mene, men etter mitt syn er Røeds standpunkt grunnlagt på flere uholdbare premisser. For eksempel hevder han at kvalitetsvurderingen gjør verket til noe ytre i forhold til den som vurderer det. Han sammenligner måling av litterær kvalitet med beregning av badetemperaturer i fjorden. Den som går frem på denne måten, mener han, neglisjerer kunstverket som opplevd erfaring. Dette finner jeg vanskelig å godta. Kvalitet er nettopp noe leseren (eller kunstbetrakteren) opplever og tar inn over seg. Det er altså utvilsomt en erfaring, og dermed ikke noe som befinner seg utenfor det kritiske subjektet.

Når erfaringen av kvalitet ikke inntreffer, må dommen bli negativ. Røeds vektlegging av den inderlige, nyanserte, utforskende og begeistrede kritikken, forutsetter med andre ord en positiv dom. Det ville ha vært ytterst merkverdig dersom kritikeren, etter å ha utbredd seg om alle sine rike og interessante fornemmelser ved verket, skulle konkludere med at det var uten verdi. Røed har selvsagt rett i at «godt» og «dårlig» er generelle kategorier, men dommen er bare et utgangspunkt eller en konklusjon eller et bakteppe: Det er i begrunnelsen at kritikken blir interessant. Og en tydelig dom står ikke i noe motsetningsforhold til en nyansert og meningsfull begrunnelse.

Kritikkens kjærlighet – men til hvem?

Et annet uholdbart premiss for Røeds resonnement er at kritikkens primære relasjon består mellom kritiker og forfatter (eller kunstner). Det er bare ut fra denne forutsetningen at hans kjærlighetsbudskap på kritikkens vegne gir mening. Han mener altså at kritikken «ideelt sett skal være en kjærlighetshandling» og at en slik kjærlighetsrelasjon innebærer «et ønske om at den andre parten skal utvikle seg». Her er vi ikke langt unna parterapiens intimiserende språkbruk, som ikke er å anbefale. Det bør ikke være noen (reell eller forestilt) intim-relasjon mellom kritiker og forfatter. Kritikerne er ikke til for å fortelle forfattere hvordan de skal skrive, eller «utvikle seg», for å si det med Røed. Deres jobb er å fortelle leserne hvordan de har opplevd boken, hva den dreier seg om, hva som er dens styrker og svakheter, om den kan anbefales eller ikke. Kritikkens primære relasjon består med andre ord mellom kritiker og leser. Ut fra dette premisset blir en eventuell kjærlighetshandling fra kritikerens side seende ganske annerledes enn hos Røed. Hvorfor skal jeg som leser utsette meg for klamme omfavnelser mellom kritikere og forfattere – som ikke engang nødvendigvis er ektefølte?

Kritikken må være fri!

Røed har rett i at det finnes kritikere som tøffer seg. Han har rett i at det finnes urimelig, negativ kritikk. Den som vil ha et nylig eksempel, kan lese Atle Christiansens uforstående og monomant moraliserende anmeldelse av Tomas Espedals siste roman i Aftenposten. Det er riktig at kritikken i slike tilfeller ville hatt godt av å bli utstyrt med en mer overbevisende, livlig og utførlig argumentasjon. Samtidig er det neppe noen som er uenig i dette. Men Røed går mye lenger enn å forlange at kritikeren argumenterer for sine synspunkter. Når han beskriver sin visjon om den nye kritikken, bruker han ord som sårbar, ydmyk, øm, kjærlighetsfylt, intim, empatisk også videre. I en nylig debatt med meg i Stavanger brukte han til og med uttrykket «hatefulle ytringer» om negativ kritikk. I boken kaller han den for «giftig», eller «toxic» som det heter på engelsk. Etter mitt syn er dette drepen for enhver tanke om en fri og uavhengig kritikk. Det man her legger opp til er ikke en åpen kunstdebatt, men dannelsen av en fryktkultur, hvor enhver kritiker som skriver negative kritikker risikerer å bli anklaget for å være «en hater», som man sier i dag. Det er kanskje på sin plass å minne om at hatefulle ytringer er kriminalisert etter norsk lov.

Imot slike tendenser bør kritikerstanden være helt tydelig: En kritisk offentlighet er en human offentlighet, og kritikken må være fri, først og fremst – i likhet med kunsten og litteraturen. I totalitære regimer erstattes den frie kritikken med vennlige omtaler av forhåndsgodkjente verker. Vi bør ikke risikere å innføre noe lignende nå, i et misforstått forsøk på å få bukt med frekke og dumme anmeldelser. Slikt opponerer man best mot ved å ta til motmæle – gjerne ved hjelp av et glødende og kjærlighetsfylt forsvar for den anklagede part.