De gamle er alltid eldst, eller? I dette essayet undersøker Frode Helmich Pedersen hvorvidt de yngre generasjonene litteraturkritikere vil rive ned skolen i Athen (Bergen), eller om de tvert imot trår i ferdig oppgåtte spor. På bildet kunne Helmich Pedersen vært herren i rød kjortel med grålilla underkjole, det vil si: Platon. Bilde: Skolen i Athen malt av renessansemaleren Rafael (1509-11).

Hvor blir det av generasjonsopprøret?!

Det snakkes om et generasjonsopprør i den unge litteraturkritikken. Men er det grunnlag for å hevde noe slikt?
20.10.2021 - 11:10

I de siste månedene har det – ikke minst blant BLAs medarbeidere – flere ganger blitt antydet at det er et generasjonsopprør i emning på det litterære feltet i Norge. De gamle og deres utlevde tanker står for fall. En ny generasjon står klar for å ta over! Man fornemmer en sitring av spent forventning – både blant dem det eventuelt skal gjøres opprør imot og dem som skal utføre opprøret.

Yrheten er forståelig, for slike opprør er alltid et sunnhetstegn, og kan i heldige øyeblikk til og med innstifte en ny litterær æra, slik som da unge romantikere i Tyskland og England gikk til felts mot foreldregenerasjonens tilstivnede regelestetikk og ensidige fornuftsdyrking.  

Opprøret bekrefter kulturens vitalitet. Eldre litterater har, etter hvert som de holder på, år ut og år inn, en tendens til å havne i bakevjen, men merker det ofte ikke selv – før en ny generasjon entrer scenen og sprenger hele elveleiet i filler, slik at den litterære kulturen kan renne videre til nye og viltrere fossestryk. Opprøret kan fortone seg som en naturlov, eller et ritual på vegne av fremtiden og alt det som skal komme. Rebellene gir alltid inntrykk av å ha fremtiden på sin side. Derfor tar vi, uansett hvor gamle vi er, instinktivt parti med ungdommen – noe annet ville vært livsfiendtlig.

Opprøret må være forargelig

På et litterært arrangement på Café Opera i Bergen for mange år siden, la oss si omkring 2009, kunne man spore en lignende opprørsstemning som den BLA nå legger opp til. En representant for den eldre generasjonen var til stede, nærmere bestemt den nå emeriterte litteraturprofessoren Eivind Tjønneland. Han kommenterte tørt – og da særlig på vegne av hans egen generasjon – at de eldre alltid tror at de vil ønske opprøret velkommen når det kommer. Det de glemmer, er at slike opprør alltid skjer på måter som den eldre generasjonen hverken liker eller kan godta. Det er liksom selve poenget!

De opprørske 68’erne drømte om å få se et speilbilde av seg selv i de nye opprørerne, men opplevde isteden at mye av det de selv hadde gått til angrep på – for eksempel den apolitiske litteraturen – gjorde et vellykket comeback i unglitterære kretser på 1980-tallet. Dette var forsmedelig, naturligvis, men det er slik opprør foregår. Kort sagt: Hvis det skal finne sted et virkelig opprør, kan det ikke være noe både gamle og unge ønsker velkommen. Et reelt angrep må finne sted. Noe må være definert som utlevd og modent for skraphaugen, mens noe annet må komme feiende inn for å overta plassen.

Antydning til et nytt generasjonsskille

I en nylig samtale med Even Teistung og Sandra Lillebø på Litteraturhuset i Bergen, hevdet Margunn Vikingstad at man kunne se tendenser til en generasjonsmessig todeling ved årets kritikerseminar på litteraturfestivalen i Lillehammer, og da særlig i forbindelse med et foredrag holdt av den tilårskomne danske idéhistorikeren og kritikeren Frederik Stjernfelt. 

Foredraget var et forsøk på å skissere opp en idéhistorisk skapelsesberetning for det som nå går under navnet identitetspolitikk eller woke-bevegelsen. Ifølge Vikingstad stilte den yngre delen av salen seg avvisende til foredraget, mens flere av de eldre fant at det inneholdt gode poenger. Noe lignende kom etter sigende frem under et foredrag holdt av essayist og skribent Ida Lødemel Tvedt, hvor min egen generasjon kritikere (og mer konkret: jeg selv) fikk sitt pass påskrevet. Hun har siden utdypet noen av poengene sine overfor BLA-journalisten Live Lundh, som nylig laget en lengre reportasje viet de formentlige tendensene til et generasjonsopprør (BLA 8/21).

Forsøk på å avdekke frontene

Basert på disse skjærmyslene, samt visse kommentarer som har falt rundt omkring i litterære debatter i senere år, kan jeg gjøre et forsøk på å formulere fire ulike posisjoner som i større eller mindre grad inntas av kritikere og forfattere i dagens Norge. Spørsmålet blir om man kan si at disse posisjonene gir grunnlag for å snakke om et generasjonsoppgjør.

Første posisjon: Litteraturen og kritikken har i senere år blitt påvirket av den holdningen som ligger til grunn for social justice-bevegelsen. Dette har ført til at selvrettferdig moralisme og tendenser i sensurvennlig retning har gjort seg gjeldende på det litterære feltet, noe som må anses som en negativ utvikling. Litterær kunst kan ikke i lengden blomstre i en kultur hvor konformitetspresset er så stort at folk vegrer seg for å skrive ting som er anstøtelige for den offentlige mening.

Andre posisjon: Den nye moralismen i kulturen er berettiget. Tidligere generasjoner har vært alt for villig til å se gjennom fingrene med rasisme, sexisme og andre ekskluderende tendenser i litteraturen og kritikken som følge av en misforstått oppfatning om at kunsten og litteraturen skulle være fritatt fra alminnelige moralske og politiske krav og normer.

Tredje posisjon: Tanken om at det er kommet inn en ny moralisme i litteraturen og kritikken er helt feil. Det fins nesten ikke noen eksempler på dette, i hvert fall ikke i Norge. Med andre ord: De av oss som står last og brast med woke-bevegelsen er gode nok lesere til å forstå at litteraturen er mangfoldig og mangetydig og ikke kan vurderes som rene politiske utsagn. Altså foreligger det ikke noe egentlig problem, og det er heller ikke grunn til bekymring.

Fjerde posisjon: Hele denne debatten om moral og moralisme i litteraturen er for lengst et tilbakelagt stadium. Dagens unge kritikere har levd med disse debattene i hele sitt voksne liv, og er nå grundig lei av dem. Nå bør vi heller konsentrere oss om noe annet, for eksempel utforskningen av nye former for virkelighetsfrakoblet fiksjon.

Grunnlag for generasjonsopprør?

I den grad vi kan være enige om at disse fire posisjonene er betegnende for dagens situasjon – kan man her se konturene av et generasjonsopprør? Hvis det faktisk hadde vært slik at de fleste av de eldre aktørene sto last og brast med den første posisjonen ovenfor mens de fleste av de yngre stilte seg bak posisjon nummer to, ja, så ville vi kunne snakke om et reelt generasjonsopprør.  

Men slik er det vel ikke. Selv om jeg for min egen del stiller meg bak den første posisjonen med hensyn til prinsippene, er jeg ikke uenig med dem som stiller seg tvilende til det empiriske grunnlaget for bekymringen – altså at det ville være en overdrivelse å si at den frie diktningen er truet i dagens Norge. Og når det gjelder posisjon nummer to har jeg ikke inntrykk av at den er forbeholdt yngre aktører – for eksempel er Press-redaktøren og sakprosaforfatteren Trygve Riiser Gundersen (i alle fall slik jeg har oppfattet det) en av de tydeligste representantene for dette synet i dag. Han tilhører min egen generasjon.

Med hensyn til dem som nå blir utpekt til yngre opprørere, har jeg inntrykk av at posisjon nummer tre og fire ovenfor er mer betegnende enn posisjon nummer to. Hvis det stemmer, kan det bety at generasjonsopprøret må avblåses før det er kommet i gang, siden ingen av disse ståstedene gir noe godt grunnlag for å angripe de gamle. I alle fall har jeg vanskelig for å se at det finnes eldre kritikere eller forfattere som skulle ha noe imot at de yngre startet nye debatter om andre aspekter ved litteraturen – eller at de skulle ha noe problem med å ønske velkommen nye former for litterær fiksjon som et alternativ til den nå forslitte virkelighetslitteraturen.  

Det kan her være på sin plass å minne om at de fleste kritikerne fra min generasjon (og eldre) hele tiden har vært kritiske til virkelighetslitteraturen. Det er med andre ord ikke noe belegg for å påstå at det nå skulle finnes en generasjon av kritikere som nødig vil gi slipp på virkelighetslitteraturen og de debattene som har vært knyttet til den. Mitt inntrykk er at leden ved disse debattene nå er allmenn og generasjonsoverskridende.  

En ny form for litteraturkritikk?

Ida Lødemel Tvedt sier i samtalen med BLAs Live Lundh at hun har «uendelig mye mer tro på den generasjonen som er ti år yngre enn meg enn den som er ti år eldre». Dette er imidlertid en helt alminnelig, fremtidsoptimistisk posisjon som vi ikke minst gjenfinner hos Bjørnstjerne Bjørnson, som alltid tok ungdommens parti, på vegne av fremtiden. Samtidig ser Lødemel Tvedt ut til å mene at alle fortidens ståsteder og posisjoner skal få leve videre som et slags virtuelt smørgåsbord som de unge kan plukke fritt fra: «Vi skal ikke kvitte oss med noe som helst», som hun sier. Virkelig ikke? Hvis det er noe som preger den «woke social justice crusaderen» som hun selv sier at hun gjerne vil heie frem, så er det vel at hen vil kvitte seg med ganske mye.

Lødemel Tvedt bedyrer at hun aldri, aldri vil bli blasert som leser – og det er et godt råd til noen og enhver, ikke minst til henne selv, men når hun fortsetter med å skrive at en bok aldri kan kritiseres for noe den ikke har prøvd å gjøre, gjentar hun bare et kritikkfiendtlig dogme som kan tilbakeføres til Johann Wolfgang von Goethe. Goethe forutsatte at kritikernes fremste oppgave var å leve seg inn i, og være tro mot, forfatterens egne prosjekter (vel å merke så lenge det dreide seg om prosjekter han selv fant interessant). Etter mitt syn er dette prinsippet drepen for enhver tanke om en fri kritikk. Man kan for eksempel forestille seg at Karl Ove Knausgård hadde fortsatt på Min kamp, og skrevet nummer syv, nummer åtte, nummer ni og så videre i det uendelige. Skulle kritikerne ikke ha hatt lov til å kritisere disse bøkene for at de ikke prøvde å gjøre noe annet?

Står den litterære smaksdommen for fall?

Men kanskje fins det andre mulige skillelinjer enn de jeg har nevnt så langt? Even Teistung ymter i samtalen med Sandra Lillebø og Margunn Vikingstad frempå om at den vektleggingen av litterær kvalitet som blant andre jeg selv har stått for, nå har mistet relevans. I alle fall vil han, i likhet med andre kritikere, som Johannes Grytnes, også tilknyttet BLA, skrive kritikker som ikke fokuserer nevneverdig på smaksdommen, men i stedet utforsker litteraturen på andre måter.

Dette er imidlertid ikke en holdning som er særegen for de som er (relativt) unge i dag. Tvert imot er dette et argument som kontinuerlig er blitt ytret i ulike varianter i hele den perioden jeg selv har vært kritiker – ikke minst av representanter for den generasjonen av litterater som var godt voksne på 1990-tallet, og som typisk hadde et nært forhold til poststrukturalismen. Men holdningen har eldre røtter enn som så, for helt siden den «vitenskapelige» nykritikkens glansdager var det et dogme at litterær evaluering skulle anses som en useriøs og journalistisk aktivitet som ikke hørte hjemme i akademiske litteraturstudier. Når Johannes Grytnes nå sier at han tror «vår generasjon vektlegger lesningen heller enn vurderingen», er han med andre ord ikke simpelthen tilbake på 1990-tallet, men har – på vegne av sin egen generasjon – tatt steget hele veien tilbake til 1950-årenes angloamerikanske litteraturvitenskap.   

Med hensyn til spørsmålet om litterær kvalitet og tydelige smaksdommer er det riktignok mulig å si at denne debatten i dag ser litt annerledes ut enn den gjorde for tjue år siden. For eksempel blir det i dag gjerne hevdet at man må erstatte et rent estetisk begrep om litterær kvalitet med ett som også inkluderer kulturelt mangfold og etikk. I følge en slik synsmåte er det en litterær kvalitet i seg selv at en bok er skrevet av en representant for en gruppe som ikke tidligere har hatt noen tydelig stemme i kulturen. Selv forblir jeg skeptisk til denne synsmåten, men har ikke inntrykk av at jeg på dette punktet har overveldende støtte blant mine generasjonsfeller. Heller ikke her er det grunnlag for å hevde at uenighetene følger generasjonsmessige skillelinjer.  

Et nytt litterært fellesskap?

Men hva er det egentlig Grytnes tar til orde for? Han vil ha en litterær fest, sier han, som sprudler av liv, energi og nye fiksjoner – men det fins det neppe noe menneske, gammelt eller ungt, som vil motsette seg. Problemet er at dette ikke er så lett å få til. Lesning og skriving er langsomme og til dels solitære aktiviteter som ikke umiddelbart lar seg transformere til sosiale begivenheter med dryssende konfetti. Dessuten er det ingen enkel sak å skrive god litteratur. Ikke desto mindre er Grytnes inne på noe helt sentralt: Nemlig at den typen litterære fellesskap som fantes i fortiden ikke på samme måte er tilgjengelige i vår digitaliserte hverdag, hvor folk har en tendens til å bli sittende på hver sin tue. Behovet for litterære salonger og andre fysiske møteplasser er med andre ord større enn noensinne.

Og ofte er det jo nettopp dette som har vært funksjonen til det litterære opprøret: Å skape nye fellesskap hvor likesinnede kan komme sammen og dyrke sine ideer om hvordan en ny litteratur kan se ut. Og selv om jeg ikke helt klarer å se at de unge nå har funnet frem til en plattform som kan bryte med foreldregenerasjonens synsmåter, er det likevel et faktum at herværende magasin, altså BLA, er noe nytt i den litterære offentligheten. BLA-redaktøren Even Teistung sier i den nevnte samtalen med Vikingstad og Lillebø at bladet egentlig har som mål å være venner med alle. Og dette kan faktisk sees på som noe nytt og forfriskende. Unglitterære tidsskrifter – fra Athenaeum i romantikkens Tyskland til det norske Profil – har typisk vært kjennetegnet av at de har dyrket sine fiendskap med stor energi. Til en viss grad gjelder dette også Vagant, som har hatt en tendens til å dyrke sine favoritter på grunnlag av en vagt definert avantgardisme.

Her støtter jeg BLAs redaksjonelle linje. I dag er litteraturen nemlig ikke primært truet hverken av social justice warriors eller interne uenigheter blant litteratene. Den store trusselen kommer fra den nye digitale medievirkeligheten, som favoriserer den umiddelbare og bildebaserte gratifikasjonen fremfor litteraturens vanskelige og langsomme gleder. Derfor tror jeg BLAs vektlegging av litterære vennskap, på tvers av generasjonene og andre former for litteraturideologiske skillelinjer, er strategisk riktig. Når man dyrker vennskapet, som verdi og praksis, forstår man hverandre bedre, leser hverandre bedre – og unngår trettende skinndebatter og tomme gester av fiendtlighet. Da vil man også kunne bygge et bredere litterært fellesskap med kraft til å øve motstand mot samtidens mange litteraturfiendtlige tendenser.


Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturkritiker og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

BLA 10/21