Bilde: Morten Traavik / Traavik.info / Sløserikommisjonen 2021.

Om ytringsfrihet og forargelse

Mens sommerens norske ytringsfrihetsdebatt raste omkring et opprop som riktignok var kritikkverdig, men neppe kunne få noen reell betydning, har det foregått langt alvorligere angrep på ytringsfriheten i Skottland.
26.08.2021 - 12:29

Sommeren 2021 har vært preget av opphetet debatt om ytringsfriheten, primært som følge av bråket rundt Ytringsfrihetskommisjonen. Den konkrete saken tør etter hvert være kjent for de fleste: Ett av kommisjonens medlemmer, Begard Reza, trakk seg i protest mot at kommisjonen hadde «invitert inn rasister og hatpredikanter som selvfølgelige ‘eksperter’ på ytringsfrihet» (VG 23.6.). Det har forblitt litt uklart hvem Reza her sikter til, men debatten har i ettertid vært konsentrert om den såkalte «sløseriombudsmannen» Are Søberg, som har kritisert mange kunstnere og akademikere på filistrøs maner på sine nettsider, og som var invitert til å delta på et innspillsmøte hos kommisjonen i juni i år.

I kjølvannet av Rezas exit mottok kommisjonen et opprop støttet av 15 kunstnerorganisasjoner, inkludert Forfatterforeningen, som advarte kommisjonen mot hets og trusler som mange kunstnere er blitt utsatt for. Man oppfordret her kommisjonen til å ta Rezas utmelding på ytterste alvor. Oppropet ble av mange lest som et forsøk på å legge press på Ytringsfrihetskommisjonen med henblikk på å holde visse aktører borte fra deres innspillsmøter, antagelig for å sikre det som i oppropet betegnes som «et inkluderende, trygt og mangfoldig kunnskapsgrunnlag» – en formulering som mildt sagt ikke er tillitvekkende. Hvordan kan, om jeg tør spørre, et kunnskapsgrunnlag være trygt og inkluderende?

Alle er for ytringer de selv finner akseptable

Dermed startet vaudevillen, som har vedvart hele sommeren, hvor den ene sentrumsliberaleren etter den andre har anklaget kunstnerorganisasjonene, samt deler av venstresiden, for å fremme en restriktiv og autoritær ytringskultur. Som alltid i debatter om ytringsfriheten oppstår det problemer med å skille den prinsipielle siden av saken fra ens egne politiske sympatier og meninger. Og her skal jeg gi liberalerne en viss rett: Det hender ikke sjelden – i alle fall i debatter på Facebook – at representanter fra venstresiden blander sammen det prinsipielle forsvaret for lovlige ytringer og det å støtte innholdet i disse ytringene. I slike tilfeller er det nødvendig å understreke at et forsvar for ytringsfriheten alltid dreier seg om å forsvare meninger du sterkt misliker. Absolutt alle, selv de mest totalitære diktatorer, er for ytringer de selv finner akseptable. Enkelte på venstresiden ser ut til å mene at noen av de sakene eller prinsippene de selv brenner for, er så viktige og uangripelige at det knapt skal være mulig å ytre avvikende oppfatninger. Dette står man fritt til å mene, men man kan ikke samtidig si at man er for ytringsfrihet.

Det må også understrekes at forfattere, kritikere og kunstnere er blant de gruppene som i størst grad er avhengige av ytringsfrihet for å kunne utøve sitt virke. Forfatterne må kunne fremstille menneskets skyggesider, inkludert rasisme og hat, og de må kunne arbeide fritt med alle slags ideer, i likhet med andre kunstnere, som må stå fritt til å bruke provoserende motiver, teknikker og symboler. Kritikken må på sin side alltid ha mulighet til å stille seg kritisk til etablerte sannheter – inkludert dem som de fleste holder høyt i dag.

Venstresidens erfaringer med ytringsfriheten

Men hvorfor er ytringsfrihet blitt et så omdiskutert tema i løpet av de siste tiårene? Og hvorfor er det blitt vanlig å si at den politiske høyresiden har fått «eierskap» til denne saken? Jeg drister meg til å fremsette en hypotese: Hovedgrunnen til at ytringsfrihet nå er blitt et hett tema, er at angrepene på diverse meningsaktører og ytringer – i form av kanselleringer og scenenekt – ikke lenger bare har rammet folk på venstresiden, eller høyreekstremister, slik situasjonen tradisjonelt har vært, men også det politiske establishmentet i det liberale sentrum. Skribenter, politikere og kommentatorer fra den opposisjonelle venstresiden har i alle år måttet tåle å få sine ytringsmuligheter angrepet. Et nærliggende eksempel i norsk sammenheng er statens ulovlige overvåkning og politiske forfølgelse av kommunister, «kanskje-kommunister» og sosialister i årtiene etter Einar Gerhardsens beryktede «Kråkerøytale» i 1948. Her avlyttet man politiske møter, førte registre over folk helt ned i 11-årsalderen, forhindret folk med radikale oppfatninger å få bestemte typer jobber, og så videre. Var den moderate norske høyresiden opprørt over et slikt angrep på en av det liberale samfunnets kjerneverdier, retten til å mene og ytre det man vil? Spørsmålet er retorisk. Svaret gir seg selv.

Angrepene på regimekritiske meningsytrere på venstresiden har ikke bare kommet fra statlig hold, som følgende eksempel viser: I 1973 utga Noam Chomsky og Ed Herman boken Counter-Revolutionary Violence: Bloodbaths in Fact & Propaganda – som inneholder sterk og veldokumentert kritikk av USAs krigføring i Vietnam – på forlaget Warner Modular Publications, et datterselskap av Warner Communications. Da boken var klar for publisering, ble en av sjefene ved Warner, William Sarnoff, oppmerksom på annonsene for den, og forlangte å få et forhåndseksemplar levert på sitt kontor. Han ble rasende over innholdet og krevde boken trukket tilbake – uten diskusjon. Da redaktøren ved Modular nektet, svarte Sarnoff med å stoppe all reklame for boken, destruere (nesten) hele opplaget og legge ned hele Modular Publications. I et nylig intervju forteller Chomsky at han tok opp saken med liberale ytringsfrihetsaktivister som Nat Hentoff og borgerrettighetsorganisasjonen ACLU (American Civil Liberties Union) men ingen av dem så noe problem med det som hadde skjedd: Det var jo ikke snakk om statlig inngripen! For folk på den politiske venstresiden var denne typen kanselleringer vanlige, hevder Chomsky, som nevner at flere av hans meningsfeller opp gjennom årene har mistet jobbene sine, er blitt fratatt verv ved universitetene og så videre – alt sammen på politisk grunnlag. Hvor ble det av protestene fra liberalt hold? Som Chomsky lakonisk sier det: «Nobody cared.»

Statlige angrep på ytringsfriheten i dag

Prinsippløse angrep på maktkritiske røster er ikke noe som bare hører fortiden til. Og grunnen til at jeg ikke alltid føler stor trang til å hylle de norske sentrumsliberalerne for deres forsvar for ytringsfriheten, er at de konsekvent – og på opportunistisk vis – tar opp saker der den identitetspolitiske venstresiden har lyktes i å kneble en eller annen politisk ukorrekt meningsaktør. Sjelden eller aldri diskuterer de saker der det politiske establishmentet kveler maktkritiske røster.

Mens sommerens norske debatt raste omkring et opprop som riktignok var kritikkverdig, men som neppe kunne få noen alvorlige konsekvenser, har det foregått langt mer illevarslende angrep på ytringsfriheten i Skottland. Nylig ble den uavhengige journalisten og tidligere diplomaten Craig Murray dømt til åtte måneders fengsel for sin kritiske dekning av rettssaken mot Alex Salmond, den tidligere lederen av det skotske nasjonalistpartiet (SNP), som var anklaget og senere frikjent for seksuelle overgrep. Murray er den første som er blitt dømt for såkalt «jigsaw identification», det vil si for å ha publisert informasjon som sammen med annen tilgjengelig informasjon kan brukes til å identifisere noen av Salmonds anklagere. Murray, som også ble dømt for «forakt for retten», sier i en uttalelse etter dommen at rettssaken har vært «kafkaesk», blant annet fordi han ikke har fått vite hvilke passasjer det er som har ført til at noen er blitt identifisert, eller hvem som er blitt identifisert. Selv mener han at han alltid beskytter sine kilder. Murrays støttegruppe har dokumentert at en annen journalist, Dani Garavelli, som skrev om saken for ‘Scotland on Sunday’, er en langt mer sannsynlig kilde til avsløringen av Salmonds anklagere.

Hvorfor ble ikke Garavelli dømt? Nettopp dette er det mest skremmende ved denne dommen: Den trekker nemlig et prinsipielt skille mellom «ekte» journalister, det vil si folk som skriver for etablerte medier, og «bloggere», som publiserer på uavhengige plattformer: Bare de førstnevnte har krav på den typen beskyttelse som er ment å skulle sikre eksistensen av maktkritisk journalistikk, de andre ikke. Dermed blir poenget ikke hva som blir skrevet, eller rapportert, men hvem som gjør det. Folk som er ansatt av The Times eller BBC har rettslig beskyttelse, mens uavhengige bloggere og maktkritiske aktivister kan bures inne for «overtredelser» som ikke ville ha kommet i betraktning for sertifiserte utøvere av journalistyrket. Murray er den første som noen gang er dømt for «jigsaw identification», og den første som er dømt for «contempt of court» på 70 år i Skottland.

Murrays maktkritiske virke

Selv mener Murray at han i realiteten straffes for sin virksomhet som varsler og kritisk reporter gjennom en tjueårsperiode. På begynnelsen av 00-tallet varslet han, som britisk ambassadør til Usbekistan, om Storbritannias og USAs medløpervirksomhet til det usbekiske torturregimet. I senere tid er han en av ytterst få reportere som har informert offentligheten om forsvarets argumenter og synspunkter i den lyssky prosessen mot Julian Assange, et annet, og enda viktigere offer for dagens prekære ytringsregime. Dommen mot Murray medfører ikke bare at han bringes til taushet i de åtte månedene fengselsstraffen varer (og hvor han ikke har rett til å drive publisistisk virksomhet), men også at han nektes å stille som vitne i den spanske rettssaken som behandler spørsmålet om USAs ulovlige overvåkning av Julian Assange inne i den ecuadorianske ambassaden. Murray skulle der blant annet ha vitnet om sine egne møter med Assange, som ble filmet i hemmelighet og overlevert CIA. Han har nå fått inndratt passet sitt og kan ikke reise, noe han selv betegner som et resultat av «a peculiar determination of the judges».  

Det er mye mer å si om denne saken, men jeg skal her nøye meg med å påpeke at den er en skandale og noe alle som er opptatt av ytringsfrihet, burde sette seg inn i og protestere mot. Det samme gjelder forfølgelsen av Assange og Wikileaks, som i mine øyne er det mest graverende angrepet på ytringsfriheten i senere tid. Med hensyn til de liberale ytringsfrihetstilhengerne i Norge noterer jeg meg at ingen av dem så langt har uttalt seg om Murray, og at de færreste av dem har støttet Assange. Tvert imot har de i oppsiktsvekkende stor grad tatt parti med dem som har forsøkt (og etter hvert lyktes med) å bringe Assange til taushet.

Venstresiden bør ikke støtte forsøk på knebling

Liberalerne har likevel rett i at venstresiden må ta et oppgjør med sine egne tendenser i sensurvennlig retning. Aktivister på universitetscampuser bør snarest slutte med scenenektaksjoner av folk som av en eller annen grunn er invitert til å holde innlegg eller foredrag ved universitetene, ikke bare av prinsipielle grunner, men også fordi det er katastrofalt ut fra et taktisk synspunkt: Slike aksjoner bidrar bare til å helle bensin på det høyrepopulistiske bålet. I stedet bør man, som Chomsky anbefaler, arrangere mot-møter og holde appeller hvor man kritiserer agendaen til dem som er invitert til å snakke. Og hvor fristende det enn måtte være ganske enkelt å vende ryggen til menneskefiendtlige holdninger og irrasjonelle hetsere, kan kampen om ideene aldri i lengden føres på noen annen måte enn gjennom argumenter, demonstrasjoner, kritisk journalistikk og tenkning – ikke gjennom knebling av meningsmotstandere. Det er riktignok sant at trollene ikke sprekker i solen, men det betyr ikke at det er naivt å tro at man gjennom utrettelig skribentvirksomhet kan bidra til å diskreditere holdninger man selv mener er forkastelige, irrasjonelle og skadelige.

Hvis venstresiden skal gjenvinne eierskapet til ytringsfriheten som verdi og prinsipp, må den først innse at det ikke i lengden kan finnes noen maktkritisk venstreside uten at vi har reell ytringsfrihet. Den må dessuten innse at det faktisk pågår en kamp der ute – en kamp mot virkelige og til dels samvittighetsløse fiender. Dermed nytter det ikke å forlange en «trygg» slagmark, og det nytter heller ikke å komme løpende til staten eller domstolene ved enhver ubehagelighet, som om de var foreldre eller lærere som kan straffe bøllene og gjenopprette harmonisk lek. Isteden bør man bygge egne systemer og nettverk til støtte for sårbare aktører og gjerne arrangere kurs og møter om hvordan man kan gå frem for å håndtere dagens offentlighet. Vi skulle alle ønske at den offentlige samtalen var preget av et minstemål av respekt, både for hverandre og for sannheten. Men slik er det altså ikke. Og vi har ikke annet valg enn å leve i den verdenen som foreligger.

Ellers må også venstesidens representanter innse at verden ikke er ferdig tenkt, og at de færreste verdier – slik de manifesterer seg i praksis – er skrevet i stein. Derfor trenger vi annerledestenkende, vi trenger provokatører, på samme måte som vi trenger fri diktning, overskridende kunst og uærbødig humor – også den vi selv ikke synes er morsom. Uten slike eksperimenter dør tanken – og uten tanken, intet demokrati.


Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturkritiker og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.


BLA 8/2021.