Knut Hamsun vokste opp på Hamarøy i Nordland. Der hadde det også den gang bodd lulesamer i lang tid, men i Markens grøde skildra Hamsun landskapet som mer eller mindre ubebodd. Nok en gang er Hamsuns rasisme gjenstand for debatt: Bør vi fortsatt lese bøkene hans? Bilde: Fra Nordland av Peder Balke (1804-1887). Kilde: Wikimedia commons.

Dingstads moralske forvillelser

Ståle Dingstads anklageskrift mot Knut Hamsun inneholder verdifull dokumentasjon, men blir etter hvert moralistisk og litteraturfiendtlig i sin absurde ensidighet.
20.05.2021 - 12:06

Professor Ståle Dingstad har allerede rukket å skape betydelige bølger med sin nye Hamsun-studie, Hamsun og det norske Holocaust. Han konkluderer der med at Knut Hamsuns forakt for andre folkeslag, særlig samer og jøder, samt hans konsekvente støtte til Hitlertyskland, må føre til at vi legger ned Hamsunsenteret på Hamarøy og slutter å promotere Hamsuns litteratur i statlig regi. Hamsuns litteratur arbeidet nemlig «i det ondes tjeneste», og bør behandles deretter. For dem som eventuelt har ment at landets litteraturprofessorer er for komfortable i sine lenestoler, og for tilfredse i dyrkingen av sine litterære sysler, må Dingstads studie være et friskt pust. Eller må den egentlig det?

Hva er det egentlig Dingstad har funnet?

Vi kan begynne med å spørre, slik flere kommentatorer allerede har gjort, hva som egentlig er det nye i Dingstads studie. Har det vært lite fokus på det nazistiske ved Hamsun de siste 70 årene? Nei, det kan man ikke si. Hamsuns nazisme var derimot et nasjonalt traume etter andre verdenskrig, og har så lenge jeg har holdt på med litteratur vært en fast ingrediens i enhver Hamsun-diskusjon. Har det vært en tendens til å legge skjul på Hamsuns antisemittisme? Tja, det kommer vel an på hva man legger i uttrykket. Legger for eksempel Atle Kittang skjul på Hamsuns antisemittisme når han ikke vier den oppmerksomhet i sin litteraturvitenskapelige Hamsun-studie fra 1984? Hvis man mener det, ville det være ensbetydende med å stille et moralsk krav om at alle Hamsun-studier ha med en diskusjon om antisemittismen. Er det riktig å si at Hamsuns antisemittisme har vært unnskyldt av dem som har tatt den opp? Ja, det kan Dingstad delvis ha rett i. For eksempel avfeide avdøde Lars Roar Langslet i 1995 Hamsuns nedsettende betegnelser om jøder som «slengbemerkninger» og «vanlige talemåter». Dette holder naturligvis ikke – til det var Hamsun både for konsistent og for rabiat i sine anti-jødiske utgytelser. Samtidig er det klart at Hamsuns antisemittisme allerede lenge har vært en etablert sannhet i forskningen, hvilket man blant annet kan forsikre seg om ved å lese Jørgen Haugans Solgudens fall (2004), hvor det slås fast at «Hamsun er klart og utvetydig antisemitt». I sitt tilsvar til sine kritikere i Klassekampen hevder Dingstad at alle som har vært tydelige i sine påpekninger av Hamsuns nazisme og antisemittisme, har vært «motstemmer» og dermed formodentlig blitt overdøvet av de mer dominerende røstene i Hamsun-eksegesen. Det er en vurderingssak, men det synes i hvert fall rimelig å gi Dingstad rett i at han med sin egen bok en gang for alle har dokumentert at Hamsun var nazist og antisemitt, skjønt tidfestingen av disse holdningene, altså når han ble det ene eller det andre, fremdeles kan diskuteres.

Spørsmålet er hvilke konsekvenser man skal trekke av denne konklusjonen, som ikke skiller seg grunnleggende fra det som allerede i 70 år har utgjort «problemet Hamsun». For Dingstad er saken klar, Hamsun må nå kastes på historiens skraphaug: «I anstendighetens navn og i solidaritet med det tyske selvoppgjøret kan vi ikke fortsette å lese Hamsun som om han var en trollmann som fortjener hyllest for sine tryllekunstner. Hamsun var en stor bedrager og løgner, og hans navn hører ikke lenger hjemme i festtalene. Han frontet det irrasjonelle og feiret det autoritære». Men hva er det egentlig som har skjedd, og som nødvendiggjør en ny og mer uforsonlig innstilling til Hamsun og hans forfatterskap?

Litteratur i det ondes tjeneste

Det som har skjedd, er først og fremst at Dingstad selv har havnet i anfektelser med hensyn til Hamsun og sin egen befatning med dette forfatterskapet. Men isteden for ganske enkelt å legge det fra seg på ubestemt tid, vil han at alle andre skal gjøre det samme. Hovedgrunnen er Dingstads erkjennelse av at Hamsuns nazisme og rasisme ikke bare var villfarelser han gjorde seg skyldig i på slutten av sitt liv, men tvert imot var til stede hele tiden, ikke minst i de skjønnlitterære bøkene, som ifølge Dingstad må sees som en del av Hamsuns politiske prosjekt, altså som agitasjon for en høyreradikal politisk agenda. Dermed sto de i «det ondes» tjeneste, og det er det altså «ikke lenger» mulig å lukke øynene for.

Hans argumentasjon hviler hele tiden på dette «ikke lenger». Det er ikke lenger grunnlag for å skille mellom Hamsuns bøker og hans forkastelige politiske oppfatninger. Men er det noe nytt i tanken om at Hamsuns bøker henger sammen med Hamsuns politiske syn? Dingstad mener Hamsun-resepsjonen allerede siden før andre verdenskrig har vært preget av en todeling, hvor man har skattet bøkene og forkastet forfatteren, en holdning han tilbakefører til Nordahl Grieg, og som han beskylder venstreradikaleren Sigurd Hoel for å ha knesatt på uhellsvangert vis kort tid etter krigen, med etterfølgere som Francis Bull, Edvard Beyer, Jan F. Marstrander, Arild Haaland og Sten Sparre Nilson. Hans behandling av Hoel blir dermed stående i anklagens lys, som så mye annet i denne envise boken. Dingstad gjør det imidlertid lett for seg selv når han unnlater å sitere Hoels refleksjon over fenomenet Hamsun fra 1952, som han selvfølgelig kjenner til. Her skriver Hoel følgende:  

            «Hva så med Hamsuns diktning? Noen – særlig folk utenfor Norge – vil si: Mannen for   seg, diktningen for seg. Det er bare en flukt fra problemet. Jo større en kunstner er, jo vanskeligere vil det være å skjelne mellom kunstneren og hans verk. […] Skal vi så blande politikk inn i vurderingen av stor diktning? Det er vi pent nødt til å gjøre, hvis vi ikke vil lage kunstige båser og avlukker i vår egen hjerne. […] Det er blitt sagt at Hamsun var kunstner i hver fiber. Det er ikke sant. I flere av de romanene som er nevnt ovenfor kan vi se hvordan dikterens politiske meninger og hans agitasjon for disse meningene ligger i bøkene som fremmedlegemer, som stein i åkeren. Men i en lang rekke av hans bøker finnes det ingen agitasjon overhodet i dette ords grove betydning. De er rett og slett kunstverker, skapt av en langt rikere personlighet enn den som kom til orde de siste årene.» (Vinduet, 1952)

Dette er en balansert oppfatning, i motsetning til Dingstads ensidige. Og den viser tydelig at man allerede lenge har sett diktning og politikk som uadskillelige størrelser hos Hamsun. Robert Fergusson siterer i sin Hamsun-biografi fra 1988 en engelsk kritiker som i en anmeldelse av Landstrykere fra 1980 skrev at «i Hamsuns tilfelle kan du ikke få barnet uten samtidig å få badevannet, uansett hvor skittent det måtte være». Sitatet forteller oss at det ikke er nødvendig å ha levd et langt liv med kvalfull Hamsun-meditasjon for å nå frem til et slikt synspunkt. For meg ser det ut som om forkastingen av «todelingsmodellen», som Dingstad tar til orde for nå, for lengst har etablert seg som ny ortodoksi i Hamsun-forskningen.

Ingen glede ved Hamsun, takk!

I likhet med andre ortodoksier, bør også denne utfordres. For hva vil det egentlig si å lese nazismen og rasismen som en integrert del av Hamsuns bøker? Det er ikke mange månedene siden jeg gjenleste Markens grøde, og jeg kan ikke si at jeg opplevde boken som hverken nazistisk eller antisemittisk. Dingstad ville kanskje si at det i så fall er min feil, fordi jeg mangler empati med ofrene for Hamsuns tenkning. Men jeg tror ikke det er sant. Jeg tror heller ikke at en insistering på antisemittisme og nazisme noensinne vil kunne bli noen gode lesenøkler for denne romanen, eller Hamsuns øvrige romaner for den saks skyld. Dingstads egen lesning av Markens grøde kan fungere som belegg for dette: Den er helt ensidig og bærer preg av den samme kritikksyken man finner overalt i boken. Uansett hvor han leter, finner han bare grums og elendighet. Et sentralt poeng for Dingstad, er at Hamsun har bygget sin fiktive jødiske kjøpmann Aronsen på den jødiske handelsmannen Israel Leib Sachnowitz fra Larvik, som ble deportert til Tyskland av norsk politi og myrdet i Auschwitz. Men Dingstad har ikke noe belegg for denne påstanden. Og jøden Aronsen er i Markens grøde hverken verre eller bedre enn de andre representantene for kulturen og sivilisasjonen, som i denne romanen konsekvent fremstilles som ødeleggende for menneskets livskraft. Isak Sellanraas egen sønn, Eleseus, er ellers en langt mer miserabel skikkelse enn Aronsen. Det finnes rasistiske bemerkninger om samer i boken, men det ville være urimelig å hevde at boken dermed først og fremst bør betraktes som anti-samisk agitasjon. Som Nils M. Knutsen dokumenterer i en artikkel i tidsskriftet Ottar fra 2009, er skildringene av samene i Hamsuns verk ikke entydig negative. I Pan (1894) finner man positive skildringer av samer: Noen av dem gir jeg-personen reinost, mens en aldrende same beskrives som «hård og sunn» og full av uoppslitelig håp. Også i På gjengrodde stier, som utkom etter krigen, i 1949, finner man en positiv skildring av en same som uttrykker sin glede over naturen gjennom joik.

For å presisere mitt eget syn: Det er helt på sin plass at det fins forskning som peker på antisemittiske og rasistiske momenter i Hamsuns skjønnlitterære verk. Det er både naturlig, nødvendig og rimelig at dette dokumenteres. Men jeg tror vi er nødt til å innse at slike påpekninger neppe vil kunne føre til interessante nylesninger av disse verkene, rett og slett fordi de ikke fungerer som innganger til verkenes litterære rikdom. Dingstads egne lesninger i denne boken viser dette med all mulig tydelighet. Konsekvent stenger de av fremfor å åpne opp. Kunne dette ha vært annerledes? Jeg tillater meg å tvile, rett og slett fordi gode tolkninger alltid forutsetter at fortolkeren har glede av sin gjenstand. Og Dingstad ønsker ikke at vi skal finne noen glede i Hamsuns verk. Dette er noe vi er moralsk forhindret fra, det ville være ensbetydende med å la seg bedåre av Hamsuns «tryllekunster», og glemme at han egentlig bare var en «løgner og en bedrager som frontet det irrasjonelle og feiret det autoritære». Jeg finner det ubegripelig at Dingstad ikke selv innser hva det er han egentlig sier i slike passasjer.

La meg legge det frem i klartekst: Dingstad mener at de litterære kvalitetene ved Hamsuns verk, som ingen norsk romanforfatter hverken før eller siden har gjort ham etter, i grunnen bare er et forførende blendverk som er ment å skulle gjøre oss mer mottagelige for hans høyreradikale agenda. Dermed blir det å forstå Hamsun det samme som å se tvers gjennom blendverket, hvor bare det høyreradikale tankegodset står tilbake. Alle som har trodd at dette er stor litteratur, har latt seg lure. I virkeligheten er det bare nazisme, rasisme og faenskap. Konsekvensen av denne argumentasjonen er en fundamental nedvurdering av litteraturen som kunstform. Dingstad er tilsynelatende ikke lenger interessert i litterær kvalitet. I stedet ønsker han seg bøker som fronter verdier som demokrati, rasjonalitet, empati og alt som gjør oss til bedre mennesker. Jeg har vanskelig for å tro at en skolert og erfaren leser som Dingstad ikke innser at et slikt krav, dersom det ble innfridd, ville gi oss en litteratur uten enhver interesse. 

For øvrig: Hvis det faktisk var sant at Hamsuns romaner er nazistiske og at de dermed arbeider i «det ondes tjeneste», så ville ingen ha orket å lese dem i dag, simpelthen fordi de da uvegerlig ville ha blitt oppfattet som plumpe, tarvelige, nedrige, uutholdelige. Men slik er det jo ikke. Tvert imot slår de oss som lyriske, menneskekloke, originale, fulle av en humor så finurlig og overdådig at den savner sidestykke i verdenslitteraturen. Det Dingstad synes å glemme i sin iver etter å fordømme Hamsun, er at slike litterære kvaliteter også er et etisk gode. Rike litterære verk bringer trøst, glede, håp, begeistring til stadig nye generasjoner av lesere. De er gaver til menneskeheten. Men dette vil Dingstad ikke vite av. For hvis bøkene er så gode, skriver han i sin lanseringskronikk i Morgenbladet, må vi spørre: gode for hvem? Antydningen er klar, og innebærer en anklage mot alle som fremdeles liker Hamsun: Vi liker ham bare fordi vi tillater oss å se bort fra ofrenes perspektiv.

Marcel Reich-Raniciks Hamsun-forhold

Men er dette riktig? Er ikke dette å nedvurdere både verk og lesere? Kan Dingstad være sikker på at man hedrer ofrenes minne ved å forlange at Hamsuns bøker støtes ut i mørket? For å illustrere det motsatte synspunktet, kan jeg gjengi en kommentar i anledning Hamsun fra et av ofrene for nazistenes jødeutryddelser, Marcel Reich-Ranicki. I 1940 ble han internert i Warszawagettoen, som han tre år senere klarte å rømme fra sammen med sin kone, Teofila Langnas. Hans mor og far, Helene og David Reich, ble begge myrdet i Treblinka, mens broren Alexander Herbert Reich, ble skutt i arbeidsleiren Poniatowa. Reich-Ranicki var lenge Tysklands ledende kritiker, blant annet som frontfigur for det litteraturkritiske TV-programmet Das Literarische Quartet, hvor han i 1995 redegjorde for sitt syn på Hamsun. Jeg siterer her noen utdrag i egen oversettelse:

«La det først være klart: Knut Hamsun var under Det tredje rike i Norge en motbydelig nazist. Han var da allerede en gammel mann. Nordmennene var fulle av avsky, de anså ham som en landssviker […] de ville ikke ha noe mer med ham å gjøre. Slik var det: motbydelig! Men det endrer ikke en tøddel på verdien av bøkene, av verkene hans. […] Jeg snakker her om en forfatter som sto meg svært nær og som – uansett hva han gjorde senere – fremdeles står meg nær. Han var en forfatter som spilte en enorm rolle for lesere av min generasjon. Han er uten tvil en av de virkelig store forfatterne i første tredjedel av vårt århundre, og mot slutten av det forrige, en forfatter vi kan nevne sammen med Joseph Conrad, Thomas Mann, og med den dengang svært berømte Hermann Hesse – Maxim Gorki, og så videre. Men i motsetning til Conrad, Thomas Mann, Maxim Gorki, ble han, Knut Hamsun, av Europas unge generasjon ikke bare satt pris på og beundret: Han ble elsket. En hel generasjon kjente seg igjen i romanene hans. Hvorfor? Antagelig fordi Hamsuns hovedpersoner var mennesker, som regel unge mennesker, som alle var opprørere, romantiske rebeller; imot konvensjoner og autoriteter. Og det gjorde stort inntrykk på hele det unge Europa. Og som knapt noen annen forfatter maktet Hamsun i romanene sine å forene individets psykologi med landskapets poesi, ja med poesi i det hele tatt.»    

Vi kan altså konstatere at Reich-Ranicki ikke har noe problem med å skille Hamsuns romaner fra nazisten Knut Hamsun. Dermed kan han beholde sitt nære forhold til disse bøkene, som han elsket i sin ungdom, i likhet med så mange andre av hans generasjon. Om vi følger Dingstads resonnement, er Reich-Ranicki imidlertid på villspor, for det første fordi han opprettholder et utillatelig skille mellom mannen og verket, og for det andre fordi han ikke innser at de bøkene han og hans generasjonsfeller elsket, i virkeligheten var fordekt anti-demokratisk, jødefiendtlig aktivisme. Jeg vet ikke hvem det er Dingstad prøver å redde med sine moralske anklager, men eksempelet Reich-Ranicki illustrerer at det fremdeles bør være opp til den enkelte leser om man vil forkaste Hamsun eller ikke, og at hverken Dingstad eller den norske stat har til oppgave å bestemme, på vegne av oss alle, at Hamsun skal stues bort. Dingstad mener altså at staten ikke lenger skal gjøre noe for å fremme Hamsun. Men det er sjelden et godt tegn når et land støter ut sine største kunstnere på ideologisk grunnlag.

Dingstad som symptom på en depressiv venstreside

Hva kan Dingstads bok fortelle oss om vår tids politiske tilstand? Kan den leses som symptom? Da ideologikritiske litteraturstudier kom på moten på 1970-tallet, forestiller jeg meg at de var ledsaget av stor politisk begeistring blant unge marxister og sosialister: Endelig skal vi avsløre den borgerlige råttenskapen, slik at vi kan bygge en ny verden! Den ideologiske kampen skjedde på vegne av fremtiden og dens muligheter. Er det mulig å forestille seg at Dingstads bok kan bli lest med en lignende type begeistring? Jeg mener nei. Sann politisk radikalisme handler alltid om å åpne nye mulighetsrom, om å styrke folk ved å la dem se verden på en ny måte, tenne gløden i dem. Dingstads bok inngår, slik jeg ser det, i en annen type kritisk tradisjon, som dessverre er betegnende for venstresiden i dag. Her ser man ikke først og fremst muligheter eller frihetspotensial, men hengir seg i stedet til en form for depressiv moralisme som med hevet pekefinger forteller deg at det meste av det du gjør, eller liker, eller drømmer om, egentlig er feil, forkastelig, uholdbart. Du står ikke fritt til å utfolde deg, eller sette ord på det som synger i brystet ditt, du bør først og fremst sørge for at intet, hverken natur eller mennesker, lider overlast som følge av noe du gjør eller støtter. På denne måten degenererer den politiske kampen, den tappes for glede og forvandler seg til et slags nedtrykt, traumebehandlende terapirom.

Jeg har ingen tro på denne linjen. Med hensyn til Dingstads moralske imperativer, altså de som har gjort det nødvendig for ham å skrive dette arbeidet, vil jeg for min del heller anbefale at vi som driver med litteratur forsvarer litteraturen mot tidens litteraturfiendtlige tendenser, enten det nå dreier seg om underholdningsindustri, forkvaklet pedagogikk, filistrøs nyttetenkning eller gledesløs moralisme.


Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturkritiker og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.


BLA 5/2021.