Våre viktigste kritikere?

På årets litteraturfestival på Lillehammer senere i mai kårer en jury «de ti viktigste kritikerne siden det moderne gjennombruddet». Det er et gledelig initiativ, for litteraturkritikere blir ofte stemoderlig behandlet i norske litteraturhistorier, noe som har ført til at mange av de beste pennene og de skarpeste hjernene på det litterære feltet fremdeles er helt ukjente, også for historisk orienterte lesere. Men hvordan skal denne juryen gå frem for å finne frem til «våre viktigste kritikere» fra 1870-årene og fremover?

Manglene i norsk litteraturkritikks historie

Den mest nærliggende fremgangsmåten vil antagelig være å kaste seg over Norsk litteraturkritikks historie, på jakt etter de aller beste av de gullpennene som der er omtalt – men jeg tviler ærlig talt på at dette vil gi den helt store avkastningen. Dette verket er nemlig et forunderlig konglomerat, hvor hvert av bindene er skrevet ut fra høyst forskjellige premisser. Mens det første bindet (skrevet av Edvard Beyer og Morten Moi, utgitt i 1989), er avfattet som en tradisjonell litteraturhistorie, med kritikerne snarere enn de skjønnlitterære forfatterne i høysetet, er det andre bindet (skrevet av Arild Linneberg, utgitt i 1992) sterkt influert av moderne litteraturteori – et felt hvor man ikke bare var imot litterær kvalitetsvurdering (og dermed hele eksistensberettigelsen til litteraturanmelderiet), men også anså det som umulig å skrive en faglig velfundert litteraturhistorie. Det siste bindet (redigert av Sissel Furuseth, Jan H. Thon og Eirik Vassenden) utkom over tjue år senere, i 2016, og inneholder bidrag av en hel armada av medforfattere. Det er skrevet ut fra helt andre vitenskapelige forutsetninger enn de to første bindene – her vil man, som seg hør og bør i våre dager, være så bredt kontekstualiserende som mulig, og har derfor tatt med avstikkere både til offentlighetsteori, mediehistorie, kultursosiologi, politiske utviklingslinjer, statistikker, maktalyser, institusjonsanalyser, sjangerbetraktninger – og så videre i det uendelige. Det som går tapt i dette mylderet, er den grundige lesningen av, og innføringen i, de enkelte litteraturkritiske forfatterskapene, slik de utviklet seg over tid – i ulike organer.

Hvordan lage en rettferdig liste?

Slik sett er kåringen på Lillehammer et velkomment avbrekk, for her vil man igjen kunne sette fokus på den enkelte kritikerens styrker og særegenheter som forfatter av litteraturkritiske tekster. Dette er et godt og prisverdig utgangspunkt – men spørsmålet er fremdeles: Hvordan skal juryen komme frem til et rettferdig resultat?

Det største skjæret i sjøen er her det enkle faktum at de færreste har noen kjennskap til tidligere tiders kritikk. Hvordan så den litterære offentligheten ut – for eksempel – på midten av 1870-tallet? Hvem ble tatt alvorlig, hvem ristet man på hodet av, hvem ble fryktet, hvem kunne påvirke salg av bøker og teaterbilletter med sine anmeldelser? Og hvilke av disse kritikerne var de mest fremsynte – hvem av dem var i stand til å erkjenne det verdifulle og forkaste det mediokre?

Forfatterkritkeren versus hverdagskritikeren

Vurderinger av slike spørsmål kan ikke foretas uten at man legger ned en betydelig innsats, for Norsk litteraturkritikks historie gir ikke et tilstrekkelig grunnlag til å bedømme denne situasjonen. Det gjør heller ikke den etter hvert litt tilårskomne serien av antologier viet norsk litteraturkritikk, som ble redigert av henholdsvis Tom Christophersen, Knut Imerslund og Ivar Hannevik, og utgitt i Gyldendals fakkel-serie mellom 1970 og 1974. Disse dekker perioden 1770–1945, men har bare med et lite fåtall av anmeldelser fra hvert tiår, og legger dessuten betenkelig stor vekt på anmeldelser skrevet av forfatterkritikere – det vil si skribenter som først og fremst er berømt for sine skjønnlitterære verk, men som altså også har skrevet litteraturkritikk.

Dette er et problem i nesten alle fremstillinger av litteraturkritikkens historie – enten den nå skjer i form av antologier, kåringer eller historiske oversiktsverker: Man har en tendens til å neglisjere «hverdagskritikerne», altså de kritikerne som hadde anmelderi i dags- og ukepresse som primært virkeområde, og hvis forfatterskaper derfor for en stor del ikke er tilgjengelige noe annet sted enn i de papiravisene de opprinnelig ble trykket i. Eksemplene er mange, men noen personlige favoritter fra det sene 1800-tallet og tidlige 1900-tallet er Kristofer Randers og Erik Vullum, som begge har skrevet litteraturkritikk på høyeste nivå – skjønt disse tekstene i svært liten grad er tilgjengelige for andre enn dem som har tid og anledning til å tilbringe tid i bibliotekenes arkiver.

Den «utdaterte» kritikeren

En annen kritikertype som ofte neglisjeres i historiske tilbakeblikk, er den som skrev ut fra et ståsted og et litteratursyn som ikke lenger har noen talspersoner. I norsk sammenheng – i tiden rundt det moderne gjennombruddet – er det primære eksemplet den konservative kritikeren, som enten skrev i Aftenposten eller Morgenbladet, som typisk forsvarte embetsmannsstaten, og som var imot mange av tidens nyere litterære tendenser. Disse kritikerne var skeptiske til en alt for realistisk litteratur, særlig når den kunnne oppfattes som agitatorisk eller smakløs, og foretrakk diktning som hevet seg opp over samtidens stridigheter – det de anså som en «ren» poesi. Den store skikkelsen i denne leiren var juristen Bredo von Munthe af Morgenstierne, som har etterlatt seg et langt og rikt litteraturkritisk forfatterskap. Han var alltid vittig og velopplagt – ofte spydig og ironisk, og selv om han ofte var motstander av det nye, var han sjelden uinteressant, og hans anmeldelser er ofte preget av et skarpt og sikkert blikk for estetiske mangler. I møte med Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Det ny system (1879) skrev han for eksempel, ikke uten profetisk klarsyn, at stykket om kort tid «roligt vil vandre derhen, hvor dets eldre Broder ‘Redaktøren’ allerede befinner sig, det Sted, hvorfra der ikke vendes tilbage: Den tidlige Forglemmelse». Hvilke av nåtidens kritikere kan oppdrive vidd og eleganse av et slikt kaliber?

Selv om Morgenstierne var helt sentral i sin tid, er hans litteraturkritiske forfatterskap ikke tilgjengelig i bokform, og siteres heller ikke i Norsk litteraturkritikks historie. Siden han heller ikke er med i antologiene, har han liten sjanse til å komme i betraktning ved kåringer av den typen som nå skal skje på Lillehammer. Det samme gjelder en hel rekke av fortidens kritikere. Her ser jeg igrunnen bare ett botemiddel, nemlig at en av våre kulturbærende institusjoner gir penger til en arbeidsledig forsker med stor forstand, som kan ta på seg å grave frem disse litteraturkritiske forfatterskapene og samle dem på ett sted – fortrinnsvis på en nettside. Bare på den måten ville vi ha fått sjansen til å se en rettferdig og velbegrunnet liste over våre ti viktigste kritikere siden det moderne gjennombruddet.    

Spørsmålet om kriterier

Hva er egentlig en god kritiker? Fins det noen kriterier som kan legges til grunn når man forsøker å skille gode kritikere fra de mindre gode? Det har opp gjennom tiden blitt snakket mye om hvilke kriterier litteraturanmeldere forholder seg til (eller eventuelt ikke forholder seg til) når de gjør vurderinger av skjønnlitterære verk. Men man har ikke hatt tilsvarende diskusjoner omkring hvilke kriterier litteraturkritikeren selv kan eller bør vurderes etter. Et innblikk i hva som anses som prisverdige egenskaper hos en norsk kritiker i vår egen tid, kan man imidlertid skaffe seg ved å bla gjennom juryens begrunnelser i forbindelse med utdelingen av prisen «årets litteraturkritiker» som skjer i regi av Kritikerlaget. Her er det mange honnørord, selvfølgelig, men de er ikke bare tomme floskler – mange av dem kan faktisk reformuleres som kriterier.

Det mest sentrale kriteriet for en god litteraturkritiker – dersom vi skal tro Kritikerlagets vekslende juryer – er evnen til å skrive godt. Og det er det jo lett å si seg enig i, men dermed har man kanskje ikke sagt så mye, siden skrivingen jo uansett ligger i kjernen av det hele. Å si at en kritiker må ha god formuleringsevne er litt som å si at en høydehopper må være spenstig eller at en tryllekunstner må være fingernem.

Et annet sentralt kriterium som omtales i disse begrunnelsene er evnen til å være «åpen». Åpenheten suppleres gjerne med ord som «nysgjerrig», «engasjerende», «inviterende», «søkende» – samt andre lignende løsenord fra vår tid. Nå er det naturligvis ikke noe galt i å være åpen, i hvert fall ikke hvis man med «åpen» mener evnen til å se kvalitet på uventede steder. Men jeg har iblant på følelsen at «åpen» egentlig betyr noe annet, noe i retning av at kritikeren ikke er for streng, at han eller hun er villig til å finne gode ting å si også om produkter som ikke holder mål. I så fall er det ikke bare snakk om et diskutabelt kriterium, men rett og slett om en misforståelse hva angår kritikkens vesen og oppgave.

Et tredje kriterium som går igjen, er at kritikeren må være kunnskapsrik og «bredt orientert». Dette er naturligvis riktig uansett hvordan man ser på saken, men er kanskje ikke alltid så lett å vurdere. Var Morgenstierne en bredt orientert kritiker? Hva med Kristofer Randers eller Carl Nærup? Hvilke kunnskaper hadde egentlig Bolette Pavels Larsen? Var de toneangivende kritikerne omkring år 1900 mer eller mindre beleste enn dagens toneangivende kritikere?

Nødvendigheten av å felle dommer

Evnen til å felle dommer trekkes frem i noen av jurybedømmelsene, men minst like ofte nevnes vegringen mot å felle dommer som et rosverdig trekk ved anmelderen. I vurderingen av Carina Elisabeth Beddari, som fortjent ble tildelt prisen i 2018 (og som slik jeg kjenner henne ikke vegrer seg for å felle dommer) står det at hun, gjennom sin skrivemåte, bidrar til å «gjøre den hjemlige kritikken mer av en samtale om litteraturen enn bare renskårne dommer over godt eller dårlig». Hvilken type samtale sikter man til her? Og hva er egentlig en renskåren dom? Antydningen om at det skulle bestå et motsetningsforhold mellom en samtale og klare dommer virker helt feil på meg – tvert imot er det knapt noe som er så igangsettende for en litterær samtale som at noen ytrer en tydelig dom. Ellers er det jo alltid slik at dommer må begrunnes, og det er nettopp i begrunnelsen at kritikeren utøver sitt vidd, sin kunnskap, sin intellektuelle åpenhet og alle sine øvrige kritikerdyder.

Det er mye som tyder på at man selv langt inn i kritikerstandens indre organer har utviklet skepsis mot å skulle felle litteraturkritiske dommer. Det er mildt sagt uheldig, siden det å felle dommer er et ufravikelig sjangerkrav i all litteraturkritikk. Jeg har spekulert en del over grunnene til at denne holdningen er så vanlig blant dagens kritikere, og har to forslag til svar.

Det første henger sammen med hovedstrømningene innen moderne litteraturteori, slik de ble presentert for litteraturstudenter på 1980-tallet og frem til våre dager. Det fantes her knapt en eneste teoretiker som var interessert i den litteraturkritiske dommen. Northrop Frye er for eksempel full av forakt når han skriver om «evaluative criticism» – slike skriverier har ingenting med kunnskap å gjøre, mener han, og bør dermed heller ikke ha noe innpass i seriøs forskning. Litteraturfaget skulle ifølge litteraturteoretikerne for all del unngå å være subjektivt dømmende. Isteden skulle man dyrke den vitenskapelige tektslesingen. Men uten subjektivt evaluerende lesere er litteraturen redusert til det ugjenkjennelige, siden litterær kvalitet ikke lar seg fastslå på noen annen måte enn gjennom den personlige lesererfaringen.

Den andre grunnen til skepsisen mot å felle estetiske dommer er at man ikke skiller den litterære kvalitetsvurderingen fra en generell likhetstanke – altså at man blander sammen spørsmålene «Er Ibsen bedre enn Nesbø» og «Bør man respektere at noen liker Nesbø bedre enn Ibsen?» En slik sammenblanding er katastrofal for en litteraturkritiker – for den innebærer at han, eller hun, ikke kan felle sine dommer uten å skjele til folks lesevaner, som man altså vil unngå å støte. Og da har kritikeren gitt avkall på sin selvstendighet.

Den sentrale dømmekraften

Faktisk er svært mye av det som skrives om litteraturkritikk i dag egnet til å tilsløre at en skarp og sikker dømmekraft er og blir det aller fremste kriteriet på en god litteraturkritiker. Dette er nemlig en egenskap som står i et visst motsetningsforhold til samtidens hegemoniske tenkning, preget som denne er av en sterk og automatisert relativisme i alle estetiske spørsmål. Vi ser dette blant annet i juryens vurdering av den utmerkede kritikeren Olaf Haagensen, som ble kåret til årets kritiker i 2016. Først roses han for sin evne til å felle dommer, men så kommer dette: «Det er godt gjort å kombinere klare dommer med en så ydmyk og spørrende holdning til moderne skjønnlitteratur». Hva er det juryen her egentlig sier? For meg høres det ut som om den mener det er et stort pluss dersom kritikeren ikke legger noen vekt på sin egen dom, og i alle fall ikke anser at det hviler noen form for nødvendighet over den. Dette er relativismens evinnelige forbannelse – den forteller oss at uansett hvor sikker du er på at en bok er fabelaktig, eller miserabel, så må du for all del huske på at dette bare er din oppfatning, og at andres oppfatning er like mye verdt. Men dette strider mot noe helt sentralt ved den estetiske erfaringen selv. Som Immanuel Kant sier det et sted i sin undersøkelse av dømmekraften: Dersom man kommer inn i et vakkert tempel, ville det være absurd å tenke at dette er skjønt bare for meg. Det allmenne (i betydningen intersubjektive) ligger med andre ord innbakt i selve erfaringen. Hva er en estetisk dom verdt hvis den ikke er fremsatt med overbevisning? Og hvordan kan en estetisk dom ytres med overbevisning uten at den som dømmer selv mener at dommen er berettiget?  

Imot den relativistiske tankegangen vil jeg slå et slag for kritikere som er villige til å stå på sitt – som ikke på død og liv må utvanne sine dommer med alle slags forbehold og nervøse ydmykhetsgester. Og her ligger det også en oppfordring til fremtidige juryer som skal bedømme kritikere i fortid og nåtid: Hvorfor ikke rett og slett stille spørsmålet om hvilke kritikere som oftest har vist seg å ha rett – og hvem som stort sett har tatt feil? En kritiker tar feil når hun roser en dårlig bok, eller slakter en god bok. Evnen til å anerkjenne det gode og forkaste det middelmådige er og blir den viktigste egenskapen til en kritiker – men denne evnen er nesten umulig å snakke om innenfor den totalrelativistiske holdningen som dominerer i dag.

Hvorfor synes man dette er så umulig å snakke om? Det er ikke så vanskelig å bedømme slikt når det aktuelle verket har fått noen år på baken. For eksempel er det klart at Kaj Skagen tok feil da han i 1975 slaktet Dag Solstads 25. septemberplassen ved å påstå at Solstad «ikke vet hva han skriver om». Dette feilskjæret betyr ikke nødvendigvis at Skagen er en dårlig kritiker, men det er likevel et moment som teller negativt når vi skal gjøre opp status for hans litteraturkritiske virke. Slike åpenbare feilskjær vil enkelt la seg avdekke uansett hvilket kritisk forfatterskap man setter seg fore å undersøke – altså er det ideologiske, og ikke epistemologiske, grunner til at ingen går frem på denne måten i vurderingen av en bestemt kritikers virke. Er det i det hele tatt mulig å se for seg at Kritikerlagets jury i en begrunnelse ville kunne rose en kritiker for evnen til å gi leserne riktige vurderinger?

Jeg tviler – men den som lever, får se.

Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturkritiker, fast paneldeltaker i “Kritisk kvartett” ved Litteraturhuset i Bergen og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

BLA 5/19. 16.06.19