Krasznahorkai på stranda

Å, han hadde dårlige odds, László! Skikkelig dårlige odds. Situasjonen var denne: I løpet av en fjortendagersperiode skulle han konkurrere mot en svaberghunger bare en nordmann i eksil i Danmark kan oppbygge. Han skulle konkurrere mot tre barn som skulle introduseres til norsk skjærgård, loff og reker; han skulle dyste mot selveste sommerferien.

Så der befant jeg meg. På en av barndommens glatte svaberg. Familien min badet og jeg satt og skottet febrilsk ned på smartskjermen min som ikke oppførte seg så smart i det nesten fluoriserende sterke solskinnet. Jeg la den vekk og ristet papirboka fri for sandkorn. Satantango. En nattsvart komedie eller undergangsberetning av ungarske László Krasznahorkai.

Hvordan i svarte havnet jeg i denne situasjonen?

Skuddene i Sarajevo

Noe av det mest skjellsettende jeg har lest, var noe jeg leste da jeg gikk på barneskolen. Det var mens det var borgerkrig i Jugoslavia. En dag fikk vi to nye elever på skolen, og den ene skulle gå i klassen vår. De to jentene kom begge fra Sarajevo, og jeg husker de stilte seg opp foran kateteret og sang en sang derfra. Det var et veldig fint øyeblikk, en veldig trist sang. Eller så var den ikke trist, men den ble trist i mine ører fordi jeg koblet den til hva de hadde reist fra.

Litt senere på året ble vi undervist om første verdenskrig. Om de skjebnesvangre skuddene i Sarajevo. Jeg forsto vel allerede da at fortellingen om skuddene var en forenkling av begivenhetenes gang, men like fullt: Gavrilo Princip skjøt og drepte arvingen til tronen i keiserriket Østerrike-Ungarn – og resultatet var krigen som braket løs og skylte gjennom Europa. Jeg kan huske jeg var fjetret over hva ett menneskes udåd kunne avstedbringe. Jeg kan huske at jeg snudde meg for liksom å suge til meg min nye klassekamerat hennes historie. Hun var jo født og oppvokst på et sted som hadde hatt – og hadde – stor betydning for oss europeere.

Siden den gang har jeg interessert meg for Sarajevo (prøv for eksempel den briljante novellesamlinga Sarajevo Marlboro av Miljenko Jergovic, men også for Ungarn. Og de siste årene har nyhetene om Ungarn ikke akkurat vært lystbetonte. Spesielt ikke da flyktningkrisen var på sitt hittil mest betente sommeren for to år siden og Ungarn ganske nådeløst stengte grensene sine. Som resten av Europa bikker tilsynelatende også Ungarn ganske guffent mot høyre. Eller kanskje leder de faktisk an, henført eller anført av Viktor Orbán og hans Fidesz-parti. Jeg bryr meg, fordi jeg kjenner et menneske som bor der. Og det er pussig med det, men når man kjenner noen, er det ikke langt unna i det hele tatt.

Så jeg foreslo å skrive et essay om Ungarn. Det er dette essayet du nå leser.

Spørsmålet var bare hvor jeg skulle begynne?

Spør en venn

Navnene jeg i utgangspunktet hadde tenkt på var Péter Nádas og Imré Kertész. Og så var det nærmest uutsigelige navnet László Krasznahorkai blitt nevnt av den ene redaktøren i herværende avis. Men det var alt. Jeg sto på bar bakke.

Heldigvis har jeg altså min ungarske venninne. Og da jeg først hadde fått grønt lys til å gi meg i kast med de ungarske forfatterne, var det nærliggende å spørre henne til råds. Så jeg sendte henne en mail. Om hun kunne anbefale noen forfattere fra dette landet som ligger klemt mellom fortid og fremtidshåp, grensende til Østerrike, Seriba, Kroatia, Slovenia, Romania, Ukraina og Slovakia langt der nede i Sentral-Europa, med Balaton-innsjøen – a magyar tenger[1] – som sentralt midtpunkt, dette landet som på et eller annet vis både er beskyttet og gjemt i sitt eget, særegne språk som ingen andre fatter; om hun hadde noen tips til hvilke forfattere det var verdt å lese? Litt tidligere på året hadde jeg skrevet og spurt henne om det ungarske valget i april, om hvordan det var å bevitne at Orbán nok en gang sikret seg mer innflytelse. Da hadde hun svart:

«Valget, ja. Han er veldig smart, fryktelig smart. Han bruker alle midler for å vinne eller beholde makten. Viktigst av alt sørger han for å holde folk nær fattigdomsgrensa – og i frykt. I frykt for at immigranter og flyktninger skal komme og voldta kvinnene våre og ta fra oss husene og jobbene våre (…) Og folket tror på ham når han sier det er fare på ferde, men at vi ikke skal bekymre oss, for han vil redde oss. Han er smart. Det virker. De stemte på ham».

Med dette i bakhodet – og mens jeg ventet på svar – ga jeg meg nettet i vold. Jeg trålte side opp og side ned for å forsøke å kretse inn noe jeg ikke helt visste hva var. Det «ungarske». Den eller de forfatterne som hadde skrevet noe som «tok temperaturen» på Ungarn. Til slutt fant jeg en svensk journalist og poet – Cecilia Hansson – som i fjor! hadde utgitt et knippe intervjuer med fremtredende europeiske forfattere og kunstnere under den megetsigende tittelen Hopplöst, men inte allvarligt. Her fantes det altså ferske tanker – som var nødt til, iallfall i en eller annen forstand, å ta utgangspunkt i det ungarske «her og nå» i sin tilgang til forfatterne. Det var blitt mørkt utenfor da jeg sendte en forespørsel til det svenske forlaget om et eksemplar.

Sen kveld ble til ny morgen, jeg sendte barn av sted til barnehagens siste uke før ferien og den første mailen fra Ungarn tikket inn. Det var en liste, og den så slik ut: Péter Nadas («han skriver så vakkert»), Peter Esterházy, Lászlo Krasznahorkai («han vet jeg ikke mye om»), János Háy, György Dragomán, Andrea Tompa, Anna Terék («hun er poet»), Zsuzsa Rakovsky, István Kemény og Gergely Péterfy. En time senere tikket det inn en mail til – nå hadde hun forhørt seg litt med vennene sine: György Dragomán, Lászlo Darvasi, Péter Esterházy, Andrea Tompa, Noémi Szécsi, Magda Szabó og Miklós Vámos. Samme ettermiddag kom siste mail – og hun skrev at «nå angrer du sikkert på at du i det hele tatt spurte»: György Spíró, Dániel Varró («en ung mann, som startet som barneboksforfatter, men som nå også skriver annet»), Nagy Lajos Parti («veldig populær»), János Lackfi («morsom, skarp»), Krisztina Tóth («kvinne»), Krisztián Grecsó, Attila Bartis, Márton Gerlóczi, Virág Erdö «kvinne»), Ottó Tolnay, Pál Závada («ham liker jeg godt», Péter Závada («han er også god, han er sønnen til Pál Závada»), Imre Kertész («Nobelpris-vinneren vår»), Ákos Kertész og Kristztián Peer.

Puh! Var jeg klokere? Nei, jeg var vel ikke det. Det føltes litt som om apostrofene begynte å danse rundt mellom navnene. Jeg skrev dem ned, og kikket på dem. Var det ikke ett navn som liksom pekte seg ut? Det var et par gjengangere i listene. Og Imre Kertész hadde jeg jo stående i bokhylla allerede. Men nei, det var ikke hans navn jeg hadde festet meg ved. Det var heller ikke Péter Nádas’. Jeg knep øynene sammen og myste over listen igjen.

Da så jeg det. László Krasznahorkai.

Men hvorfor akkurat ham?

Jeg bor i Danmark. Og nå skal jeg være helt ærlig og si at grunnen til at Krasznahorkai pekte seg ut er fullstendig idiosynkratisk. Det danske ordet for å klore eller klø, eller risse, er kradse. Det uttales med stum d, naturligvis, og man kradser noen med skjegget sitt (om man er den typen) eller man – ! –  kradser i overflaten. Og var det ikke det jeg skulle, egentlig? Pirke litt i den ungarske litteraturs overflate? Joda. Derfor altså: Krasznahorkai. Jeg er ikke nødvendigvis stolt over det vektige grunnlaget, men hva faen. Man er vel fri!

Det hjalp å lese om ham etter at beslutningen var truffet. Romanene hans stemples som vanskelige og krevende, han blir ofte klassifisert som en postmoderne, apokalyptisk forfatter. Syntaksen hans skal være crazy og han skal være nådeløst avvisende overfor slike leservennlige ting som avsnitt. En forfatter som etter eget utsagn betrakter punktumet som en «kunstig avgrensning mellom setninger»[2]. Størrelser som Susan Sontag og W.G. Sebald har trykket ham til sine respektive bryst(er) og sagt om ham at han er henholdsvis «samtidens ungarske apokalyptiske mester» og at han går «langt utenpå småtteriene som andre samtids­forfattere sysler med». I 2015 vant han Man Booker International Prize for forfatterskapet sitt. Den mest kjente romanen hans utenfor Ungarn er debutromanen Satantango – som første gang utkom i Ungarn i 1985. I 2016 kom boka ut på norsk i Kari Keménys oversettelse. Det er den jeg endte opp med på svaberget.

La dansen begynne!

Tullerusk språktango 

De ungarske slettene, en eller annen gang i ikke så fjern fortid, med kommunismen som et digert, grått teppe liksom dratt over landskapet og over folkene. Feltet, et både guds- og menneskeforlatt tidligere kollektivjordbruk, er en saga blott. Alle offentlige tilbud er fjernet, skolene nedlagt, maskinparken rustet i stykker og husene er så fuktige at mugg og sopp gror over alt. Her møter vi de lutfattige ekteparene Halics, Schmidt og Kráner, samt en navnløs skolebestyrer, en voldsomt alkoholisert doktor og den forhenværende maskinisten Futaki. De har det til felles at de alle sitter inne bak duggete vinduer og stirrer mistrøstig ut på betonggata som går gjennom feltet, dels for å holde øye med hva naboen foretar seg, dels fordi de er på utkikk etter en vei vekk. Husene stinker, rottene florerer og det ser så mørkt ut som du kan forestille deg. Det eneste innbyggerne gjør, er å slepe seg til kroa, for å kjøpe seg enda et glass pjunkete brennevin, som de så kan drukne sorgene sine i. 

En dag sprer et rykte seg over feltet. Den mystiske skikkelsen Irimiás – som alle trodde var død – skal visstnok være observert, og han er på vei tilbake til dem! Ryktet setter seg som ild i sinnene på de fillete beboerne: Plutselig begynner de å håpe på en fremtid igjen. For Irimiás – han kommer for å redde dem! Gjør han ikke?

Mens han vitterlig nærmer seg, forbereder innbyggerne på feltet seg som best de kan: de drar på kroa for å drikke seg snydens. Det blir et heidundrende fyllekalas. Gjennom en lang kveld og en endeløs natt drikker og drikker de, de synger og danser (ja, nemlig: satantango) og baksnakker hverandre og krangler, mens de hele tiden fabler om hvor fager framtida blir nå.

For å eksemplifisere – både handlingen og språkføringen – la meg by på et (nødvendigvis langt) utdrag. Stemmen er fru Schmidt sin, før den overtas, jeg holdt på å si midtsetnings, av herr Halics. Ryktet om den mystiske mannens tilbakekomst er nå nær høydepunktet:

«Hun hadde jo alltid visst at dette usle livet skyldte henne noe! Hun hadde noe å håpe på, noe i vente! Nå slapp hun å lide mer, slutt på alle plager! Hvor ofte hadde hun ikke forestilt seg det, drømt om det! Og nå var tiden inne! Her og nå! Hennes livs store øyeblikk! Hun så seg rundt på de utydelige ansiktene med øyne som glødet av hat og generell forakt. Kroppen hennes holdt på å sprekke av glede. ‘Jeg går fra dere. Dra til hælvete, hele gjengen. Til pass for dere. Måtte dere bli truffet av lynet.’ (…) Og forresten, menn?! … Hvor fantes det menn her, bortsett fra ham? Schmidt, kanskje, med den evinnelige tåfisen? Eller halte Futaki, med de utpissede buksene? Eller kroverten? Han her, hva?! Med vommen, de råtne tennene, den stinkende ånden?! Hun kjente sannelig ‘alle de skitne sengene i området’, men hun hadde aldri møtt noen som kunne sammenlignes med Irimiás, hverken før eller siden. ‘Disse elendige trynene. En skam at jeg er her. Overalt, selv fra veggene, denne uutholdelige stanken. Hvordan kom jeg hit? For noe lort. For et møkkasted. For noen råtne stinkdyr.’ ‘Akk ja,’ tenkte Halics, ‘han Schmidt er en heldiggris.’ Han så begjærlig på kvinnens brede skuldre, de kraftige lårene, det sorte håret snodd i en knute, og de deilige, enorme brystene, selv med kåpen på, og i fantasien … (Han reiste seg for å spandere et glass … brennevin på henne. Og så? da ville de komme i snakk, og han ville be om hennes hånd. Men, ville hun da si, De har jo allerede en kone. Det spiller ingen rolle, ville han ha svart da.) Kroverten satte et nytt glass brennevin foran fru Schmidt …»

Da de alle er falt i søvn i hverandres svette armer, kommer Irimiás endelig inn døra.

Og her slipper jeg handlingen i boka. For som du kanskje skjønner er ikke dette egentlig en roman med en «vanlig» utvikling. Neida. Det er en nihalet katt som biter seg i alle ni haler samtidig, en beretning om venting, om håp, om misère og et endeløst, nådeløst ungarsk regnvær som får gjørma til å sprute oppetter husveggene. Det er som om motoren ikke er resultatet, men selve ventinga. Boka har da også kidnappet et av Franz Kafkas sitater og bruker det som motto: «Jeg vil allikevel heller vente». Vente og se? Se hva som skjer? I stedet for å gjøre noe selv, kanskje?

Er dette, tenkte jeg mens jeg leste, et bilde på Ungarn? Er det slik de ser seg selv? Eller rettere: Er det slik Krasznahorkai ser dem?

Det kommer jeg tilbake til. Men først et annet spørsmål. For hvem var det romanen minnet meg om? Jeg klarte ikke finne ut av det. Ikke før jeg unnet meg en lynrask dukkert i sjøen med kidsa, kom jeg på det: Jens Bjørneboe, for svarte svingende! I Frihetens øyeblikk leverer Bjørneboes litterære alter ego følgende resonnement:

«Det har en underlig virkning på ord å bli satt i anførselstegn: Begynnelse er en helt annen ting enn ‘begynnelse’. Man kleber noe uutsigelig tvetydig, dobbeltbunnet og pukkelrygget ved et ord, når man setter det i anførselstegn (…) La oss si at jeg setter ordene: og, på eller mot i anførselstegn. Altså: byfogden ‘og’ hans hustru. Eller: Jeg la boken ‘på’ bordet. Man kan få noe til å løsne i verden på den måten (…) Er man nihilistisk nok, kunne man også ta det uskyldigste av alle ord, infinitivsmerket, og misbruke og skjende det på denne måte: Det begynte ‘å’ regne. Kan man se på verden med mindre begeistring?»

Det som kjennetegner både Bjørneboe og Krasznahorkai – foruten en slags diabolsk, nesten frydefull trang til å bokstavelig talt dykke ned i menneskelig gjørme – er selve den begeistring som finnes i å bruke språket kyndig. Å vri all safta ut av det, bare fordi man har muligheten til det. Det kunne kanskje kalles en lek, men egentlig er det temmelig alvorlig. «Virkeligheten undersøkt til vanvidd» har Krasznahorkai selv sagt om skrivingen sin[3]. Resultatet er litt som Jonny Hallberg beskrev da han anmeldte Satantango i Dagbladet: «Endelig en roman som man virkelig kan undres over og brytes med». En slik brytekamp skal man rett og slett ikke kimse av.

For er László Krasznahorkai så vanskelig, så nesten utilgjengelig som ryktene vil ha det til? Vel. Setningene hans er lange og innviklede, de fyller gjerne en halvside eller vel så det, og det er ikke lett hele tiden å skjelne mellom hvem som skriker hva, hvem som tenker ditt og hvem som tørt konstaterer datt – og det gjerne i anførselstegn, midt i en helt annen talestrøm. Men er det spesielt vrien litteratur? Egentlig ikke. Men det er krevende. Først og fremst rent oppmerksomhetsmessig: For å få med deg meningen, må du følge med, ellers blir du tullerusk. Egentlig er dét ganske befriende i en tid hvor det meste av informasjon bare flagrer forbi like lettglemt som den er lettfattelig.

Flyktningsommeren

I februar 2015 lander den svenske dikteren Cecilia Hansson i Budapest. Det er våren før flyktningkrisesommeren, om man kan kalle den det. Hun lander i et land der det nasjonalkonservative Fidesz-partiet ikke bare har makta, men der også det høyreekstreme partiet Jobbik blir stadig mer populært. «Allt jag läst om Ungern i dagspressen handlar om det politiska läget,» skriver hun. Om president Orbán og om intellektuelles og minoriteteres utsatthet. Om den store skuffelsen som traff Ungarn etter oppløsning av Sovjet, for framtida ble ikke så stor og fin og fri som de hadde drømt om. Tvert imot. To tredjedeler av Ungarns befolkning kjemper for å overleve i hverdagen, skriver Hansson. De er fattige. Sammen med Polen har Ungarn nektet å ta imot så mye som én asylsøker gjennom EUs kvoteordning etter flyktningkrisen.

Et av spørsmålene som ligger i dagen er: Hva betyr et slikt klima for et lands forfattere? I boka Hoppløst, men inte allvarligt spør Cecilia Hansson László Krasznahorkai om det er blitt lettere eller vanskeligere å være forfatter i Ungarn nå sammenlignet med da han debuterte på 1980-tallet. Han svarer: «Jag kan inte svara på den frågan, för det har aldri varit svårt eller lätt». Det kan synes som et litt unnvikende svar, men da Hansson spør om dagens situasjon for ungarere sammenlignet med hvordan det var under fortidens strabaser, utbroderer han:

«KRASZNAHORKAI: En sak är väldigt viktig: människor i Ungern älskar att säga att det inte var de, utan omständigheterna. Men i själva verket är vi själva anledningen til vår fruktansvärda historia, till den apokalyptiska historien och att vi förlorat allt två gånger [til kommunistene og etter kommunismens fall, red. anm.]. Och det här är faktiskt en fråga: Vilken sorts typ är ungraren?

CECILIA HANSSON: Vad skulle du själv säga?

KRASZNAHORKAI: Han – inte hon – ljuger varje dag inför sig själv. Han är för slö för att göra någonting i syfte att hjälpa sig själv. Det är väldigt typiskt. Säg att en amerikansk man befinner sig i en ofördelaktig situation. Han skulle försöka göra någonting åt saken. Men inte en ungrare. De som bor i små byar sitter på puben och klagar hela dagarne: ‘Allt är så hemskt. Läget är hopplöst!’ Sedan beställer de in ytterligare något att dricka. Jäg vet inte varför det är så. Men en orsak är definitivt bekvämlighet. Även om situationen är dårlig tycker man att det inte finns någonting att göra åt det. Det finns ett talesätt: ‘En sann ungrare njuter av att vara ledsen’»

Han sier også at på den ungarske landsbygda, der han kommer fra, går tida langsomt. Nesten ikke i det hele tatt. At det ikke spiller noen særlig rolle hva man gjør eller ikke gjør. «Tyvärr,» sier han «spelar det heller ingen roll om någonting händer nu, eller om det hände för hundra år sedan. Människornas relationer har inte, och kan inte, förändras»:

            «CECILIA HANSSON: Är det en inspirationskälla för dig?

            KRAZNAHORKAI: Inspiration? Nej. Det är en anledning att begå självmord.»

Eller, retter han seg selv, det er bare en inspirasjonskilde i den forstand at man får lyst til å stikke av, en grunn til å si: «Nej tack, jag har fått nog av den här platsen!»

Dommedag, apokalypse, håp

Det er med andre ord ganske lett å trekke paralleller til hva herr Krasznahorkai synes å mene om dagens Ungarn og den menneskelige sumpen han beskriver så nærgående i Satantango. I dette lyset er det kanskje fristende å se Satantangos karakterers drømmer om den store og sterke mannen (Irimiás) som skal redde dem fra nøden som et slags speilbilde – om vi tillater oss en tvist med tid og rom her – på hvordan situasjonen er i Ungarn i dag. At mange av de fattige i Ungarn kanskje setter sin lit nettopp til en stor og sterk mann (Orbán) som kanskje, kanskje ikke vil redde dem fra fattigdom og nød – og «gi dem det livet skylder dem». Som sosiologen Eszter Babarczy sier i Cecilia Hanssons bok er det slik at mange av de yngre, utdannede ungarerne rett og slett drar fra hjemlandet: «De ser sitt liv i Ungern som temporärt».

Men man skal ikke la seg lede inn i fristelse og lettkjøpte konklusjoner. Så jeg skriver til min ungarske venninne for å takke for hjelpa. «Bare hyggelig,» skriver hun, «det er rørende at noen utenfra bryr seg om Ungarn». Hun er en av mange yngre ungarere som faktisk blir boende. Og hun skriver noe annet. Hun sier at da hun svarte meg på spørsmålet om valget tidligere i år, var hun sint og bitter. Skuffet. Men det er hun ikke lenger.

«Jeg tror ikke Ungarn er klar for forandring ennå. Gandhi sa til sine følgere: ‘For å oppnå uavhengighet, må vi vise oss den verdig’. Og jeg tenker: Der er vi nå. Folk, hvert eneste individ i Ungarn, må stå på og gjøre sitt beste. Alle må oppføre seg pent, hjelpe dem som er fattige (for folk i landsbyene og forstadene her er virkelig fattige), vi må utdanne oss selv og hverandre, slik at ingen lenger sluker idiotiske ting rett fra tv. Det har vi fire år på oss til å klare.»

Og ja. Hvem vet. Alt er vel bedre enn å vente på Irimiás. Og i mellomtida har jeg flust med navn igjen på lista.