Den store Windrush-romanen

Sam Selvon
The Lonely Londoners
Penguin, 1956
106 sider

Det har vært økende interesse for afro-amerikansk litteraturhistorie i Norge de siste årene, men det er fortsatt lite fokus på litteratur fra resten av det årets Holbergprisvinner Paul Gilroy kaller den svarte atlantiske verden. Mange har blitt kjent med karibisk litteratur gjennom nobelprisvinnere som V.S. Naipaul og Derek Walcott, men det er likevel fortsatt få som har noe særlig forhold til kategorien svart britisk litteratur. Trinidadiske Samuel Selvons The Lonely Londoners fra 1956 er en moderne klassiker innen britisk etterkrigslitteratur, og et naturlig sted å starte hvis man vil få bedre oversikt over denne tradisjonen. Selvon regnes som en overgangsfigur i spennet mellom generasjonen av karibiske eksilforfattere som skrev fra London på 1950 og 60-tallet og den første perioden da svart britisk litteratur begynte å bli sett på som en egen tradisjon. Dette har ofte blitt beskrevet som overgangen fra forfattere som var «black in Britain» til at de begynte å bli regnet som «Black British».

 Selvons beskrivelser av storbylysene, tåken og den drømmeaktige byen i The Lonely Londoners skaper en fengslende historisk og estetisk kontinuitet mellom modernismens London, som vi i møter i T.S. Eliots The Waste Land, og det multikulturelle London vi senere blir kjent med gjennom bøkene til Zadie Smith: «One grim winter evening, when it had a kind of unrealness about London, with a fog sleeping restlessly over the city and lights showing in the blur as if it is not London at all but some strange place on another planet, Moses Aloetta hop on a number 46 bus at the corner of Chepstow Road and Westbourne Grove to go to Waterloo to meet a fellar who was coming from Trinidad on the boat-train.» Slik åpner romanen som skildrer en gruppe karibiske menn i London på 1950-tallet. Mennene har innvandret til Storbritannia som en del av Windrush-generasjonen, oppkalt etter båten Empire Windrush, som fraktet de første bølgene med arbeidsinnvandrere fra de karibiske koloniene til Storbritannia. Hovedkarakteren Moses Aloetta er «veteranen» som har vært i London lengre enn de andre, og som tar seg av de nyankomne og sørger for at de får vite det de trenger å vite for å overleve i storbyen. Romanen er en klassisk historie om å være førstegenerasjonsinnvandrer og komme til et ukjent land, der kodene er fremmede og felleskapet ugjennomtrengelig. Men det er også en fortelling om dekadent storbyliv, calypso, fester og sex. The Lonely Londoners er videre et av de første og beste eksemplene på en roman som førsøker å fremstille muntlig og dagligdags karibisk tale. Boken er skrevet på kreolsk engelsk og bruker bevissthetsstrøm som virkemiddel. Mange regner den derfor som en modernistisk roman. Den blir likevel oftest omtalt som en calypso-roman, på grunn av sin blanding av humor, samfunnskommentar og skildring av seksuelle tabuer, særlig når det gjelder fremstillingen av forholdet mellom svarte menn og hvite kvinner. Karakterene bruker mye av tiden på å utforske Londons natteliv, og flere av scenene fra nattklubbene vekker assosiasjoner til mange av motivene vi finner i amerikansk beat-litteratur fra samme tid. I det evig-aktuelle essayet «The White Negro» (1957) skriver Norman Mailer at den hvite hipsteren i USA på 1950-tallet identifiserte seg med afro-amerikanernes erfaring med å være sosiale utskudd og subversive sosiale «outsidere». Å lese The Lonely Londoners er litt som å lese en beat-roman fra den andre siden, der fremmedgjøringen faktisk er et resultat av å være fremmed og der calypsoen erstatter jazzen som litterær modell. Romanen står igjen som et interessant portrett av det moderne storbylivet, der fremmedgjøring beskrives som en eksistensiell og universell erfaring, men også viser hvordan erfaringen ikke kan måle seg med kraften i den ensomheten som rammer de få som skiller seg ut i mengden.

BLA 6-7/19. 13.06.2019