Tilstandsrapporter fra kjønnsmarkedet

18.02.19

Kristen Roupenian
Du vet at du vil
Noveller
Oversatt av Hilde Lyng
Gyldendal, 2019
264 sider

Kristen Roupenian gikk fra å være nærmest helt ukjent til litterær kjendis i løpet av noen dager på tampen av 2017, da novellen «Cat Person» ble publisert på magasinet New Yorkers nettsider. På kort tid ble den en viral sensasjon som genererte millioner av klikk og ilter diskusjon på sosiale medier. Slikt pleier ikke å skje med noveller.

Naturlig nok er teksten inkludert i samlingen Du vet at du vil, med den norske tittelen «Kattemenneske». Den skildrer en dødfødt romanse mellom 20 år gamle Margot og 34 år gamle Robert. Under noen innledende runder med SMS-samtaler konstruerer hun en illusjon av en interessant og sammensatt type, der den stusslige realiteten er en tynnhudet og usikker guttemann. En kveld foreslår hun at de drar hjem til ham, med den klare implikasjonen at de skal ha sex. Hun får kalde føtter før sexen begynner, men ser ingen måte å trekke seg på uten å skape en svært ubehagelig situasjon; resultatet er et samleie hun underveis nærmest lattermildt tenker på som «den dummeste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv!» Da hun siden ghoster ham, fører det til et voldsomt renn av SMS-er fra Robert, som varierer i tone fra valpeaktig kjærlighetstrang til forulempet slut shaming.

Publisert midt i metoo-debatten ble novellen lest som en ekstremt betimelig tilstandsrapport fra samtykkebegrepets randsoner. Sosiale medier fyltes opp av sterke, motstridende meninger om tekstens kvaliteter eller manglende sådanne. Frontene kunne grovt deles inn i to: På den ene siden heiet mange lesere frem det de anså som en skremmende presis skildring av dating i det 21. århundre, og da særlig av de ulike forventningene til menn og kvinner på kjønnsmarkedet, som skaper skjevhet, og som gjør det vanskelig å si nei. På den andre siden kom det et hylekor av forulempete, mannlige motstemmer som syntes fryktelig synd på Robert, som de mente var novellens egentlige offer. Uansett ble novellen helst diskutert som tilstandsrapport, som dokument, snarere enn som litteratur. Spørsmålet om hvorvidt novellen var god eller dårlig sto og falt på om det den beskrev stemte, om det var sånn på ordentlig.

Sjekkliste

Før «Kattemenneske» hadde Roupenian bare publisert et lite knippe noveller i små magasiner. Noen millioner klikk senere fikk hun en lukrativ bokkontrakt, og Du vet at du vil er altså resultatet. Alle de tidligere magasinnovellene er inkludert i samlingen. Den seksuelt ladete, truende tittelen setter tonen presist: Samlingens tolv noveller handler nesten uten unntak om forholdet mellom menn og kvinner som en slags kampsone, hvor spørsmål om makt – hva den består i, hvem som sitter med den, og hvordan den forvaltes – aldri er langt unna. Handlingen kan når som helst bryte ut i overgrep, vold, drap. I «Look at Your Game, Girl» blir for eksempel en tolv år gammel jente kjent med en voksen mann med en usunn fascinasjon for kultlederen og massemorderen Charles Manson. I «En hyggelig fyr» klarer en 35 år gammel mann bare å bli hard under samleie ved «å late som om pikken hans var en kniv, og at dama han knullet, stakk seg selv med den». En nyskilt og deprimert mann møter i «Dødslengsel» en kvinne på Tinder med et uvanlig ønske: Hvis de skal ha sex, må han først slå til henne så hardt han kan, siden sparke henne i magen mens hun ligger nede.

At novellister tar bokformatet skikkelig i bruk ved å sirkle inn en overordnet tematikk og skape en sammenhengende helhet, er i utgangspunktet av det gode. Likevel har Du vet at du vil noe skjematisk over seg, en fornemmelse av bokser som hukes av på en liste over relevante emner når spørsmål om sex, kjønn, forhold og makt i den hvite amerikanske middelklassen skal undersøkes. Tinder? Sjekk. Seksuell trakassering på kontoret? Sjekk. Giftig maskulinitet? Sjekk, sjekk og sjekk.

Iskalde grøss

Bokens tittel er hentet fra åpningsnovellen, «Slem gutt». Et samboerpar forbarmer seg over en nylig singel venn og lar ham flytte inn, og en merkelig og dysfunksjonell dynamikk etableres. Det selvtilfredse, etablerte paret inntar en dominerende rolle overfor vennen, som om han var kjæledyret deres. Samtidig pirrer vennens nærvær dem, og gir en ny gnist til sexlivet deres. Snart er det ikke nok at han kan høre dem, de vil også ha ham med inn på soverommet, og de konstruerer et svært usymmetrisk trekantforhold:

“Vi lagde regler for hva han fikk gjøre og ikke fikk gjøre, hva han fikk og ikke fikk ta på. For det meste fikk han ikke gjøre noe; han så for det meste på, og noen ganger fikk han ikke engang lov til det. Vi var tyranner; vi hentet det meste av nytelsen fra å lage regler og forandre dem og se ham reagere.”

Vennen blir parets husslave, ivrig etter å underkaste seg, mens paret utvikler en glupsk appetitt på stadig eskalerende maktbruk og avstraffelser. Det hele kulminerer i et brått, brutalt og ikke-realistisk klimaks av et slag Roupenian viser seg å være svak for samlingen igjennom. Sluttscenene hennes er gjerne åsted for halsbrekkende toneskifter som mest av alt oppleves som billige sjokkeffekter av typen jeg fikk servert i tegneseriebladet Iskalde grøss som gutt. Da syntes jeg det var gøy, nå blir jeg mest oppgitt. I rettferdighetens navn har sånne ta-dah!-øyeblikk ridd novellesjangeren som en mare siden Edgar Allen Poes dager, hvis ikke lenger. Sånn sett skriver Roupenian seg inn i en tradisjon, men det er en tradisjon som legger lista for lavt, som stiller novellen i samme divisjon som vitsen, skrønen, anekdoten. Flere av bokas noveller er rendyrket fabelprosa, hvor eventyr, gotikk og fantasy utgjør viktige strenger i stoffets DNA. Realismen kan fort bli en tvangstrøye, for all del, men Roupenians litterære univers blir ikke utvidet i nevneverdig grad av disse sjangersprangene. Snarere enn å åpne opp for nye muligheter, virker disse grepene heller forenklende og forminskende. I «Speilet, bøtta og det gamle lårbeinet» bruker hun for eksempel eventyrsjangerens verktøy til å moralisere over prinsessens uhelbredelige narsissisme: Hun blir bare forelsket i sitt eget speilbilde, nemlig. En enkel moral kan vel også sies å tilhøre eventyrsjangerens konvensjoner, men det føles likevel i billigste laget.

En albue i siden

Gjennomgående skjemmes samlingen av forfatterens hånlige blikk for sine figurer. Selv i «Slem gutt», hvor fortelleren er en av de to samboerne, er det aldri noen tvil om at forfatteren synes de to er helt skrekkelige, og at vi som lesere inviteres til å dele denne oppfatningen. Det er noe ufint og selvtilfreds ved leserkontrakten boken som helhet innbyr til, en konspiratorisk albue i siden som varsler om at nå skal du få se på noe dumt, noe forkastelig, noe grotesk. Du, leseren, og jeg, forfatteren, vi er i hvert fall ikke sånn. Det er en enkel og uforpliktende posisjon å innta: Mobberen og hennes gapskrattende venner i skolegården.

Til tross for denne og andre betydelige svakheter, har Roupenian åpenbare, om enn uforløste, evner som forfatter. Før disse evinnelige sjokktvistene kommer og ødelegger, har hun gjerne effektivt bygget opp spenning og ubehag. Der blikket ofte er hånlig, kan det også være forfriskende syrlig og skarpt fokusert på samtidsmenneskets gjøren og laden. Selve språket er presist og uten store fakter, langt mer nøkternt enn begivenhetene som skildres. I sum lider likevel Du vet at du vil under en grunnleggende kunstnerisk umodenhet som gjør at den til tross for alle sine triks og effekter blir ganske kjedelig og lettglemt. Kanskje har alle klikkene «Kattemenneske» genererte noe av skylden; om Roupenian hadde fått publisere magasinnoveller i fred og ro noen år til, kan det godt hende hun med tiden ville levert noe langt mer fullendt enn dette.