Arkiverer kaoskreftene mens isen smelter

18.02.19

Wera Sæther
Lavlandet
Roman
Cappelen Damm, 2018
269 sider

Lavlandet er en roman av slaget som ofte etterlyses: Den ser utover, er politisk, engasjerer seg i klimasituasjonen og er annerledes, med egenartede estetiske kvaliteter. Altså er den også en roman av slaget den litterære offentligheten kunne vært flinkere til å løfte fram når de faktisk kommer. Selv om Wera Sæther har gjort seg bemerket som forfatter et helt liv, og blitt berømmet med flere priser, er det besynderlig stille rundt henne.

Bevegelsen forbi komfortsonen og ut i ukjent territorium er kanskje den største drivkraften til hovedpersonen i Lavlandet. Hun er fotograf og har reist til India. Slik jeg leser henne, har hun et prosjekt som både er personlig og kunstnerisk: Hun vil avkle seg det kjente, men ta til seg det fremmede. Romanen består av alfabetisk inndelte fragmenter. De kan ligne dagboksnotater, trekke veksel på den tradisjonelle reiseskildringen, eller nærme seg poetisk prosa. Gjennom bruddstykkene av tekst uttrykker romanen sin egen poetikk: Den vil ha oss til å tenke over hva kunst egentlig er og gjør, eller hva den kan være og gjøre. Kan kunsten gi oss noen verktøy – om ikke til å handle med, så i det minste til å tenke med – i møte med verdenssituasjonen i dag?  Hva har kunsten å stille opp med når isen i Himalaya smelter?

Gransker og slipper tak

For isen smelter, og det indiske lavlandet under fjellkjeden trues av vannet som kommer til å stige. Ved siden av Bangladesh er dette er et område Wera Sæther har reist til, og arbeidet i, gjennom mange år. Det merkes. Boken er ikke preget av de umiddelbare – og kanskje overdrevne – sanseinntrykkene man får i møte med en eksotisk kultur der alt er nytt og underlig. Vi møter et landskap og en kultur fri for stereotypier over hva India forventes å være. Boken er skrevet med det granskende blikket man retter mot noe man kjenner godt. Samtidig er det fortellingen om en kvinne som reiser. I nye landskap forsøker hun å finne ut hvem hun er, bare for å bli mer ugjenkjennelig for seg selv.

Fortelleren, som utvilsomt har mange fellestrekk med forfatteren Wera Sæther, er fotograf og skrivende. For henne har tekst og fotografi ved første øyekast utfyllende funksjoner: Kameralinsen er blikket romanpersonen retter utover, mens skriften er et verktøy hun bruker til å fremkalle indre bevegelser i seg selv. Allikevel er kanskje en slik inndeling misvisende. For plutselig møter vi oss selv i et fremmed ansikt på et bilde, eller vi innser at de dypsindige tolkningene vi har gjort av oss selv, ikke holder vann, og vi må le av oss selv. Fortelleren i Lavlandet erfarer begge deler.

Kvinnen vi følger ønsker å avkle seg det europeiske. Kanskje vil hun slik komme nærmere noe grunnleggende menneskelig? Ikke fordi en annen kultur har bedre svar, men fordi den har andre svar, og slik kan gni vekk et smussig belegg av vane. Romanen er i liten grad handlingsdrevet, men et viktig omdreiningspunkt er møtet med en sadhu – en hinduistisk asket som i boka framstår som en slags «hellig dåre». Denne sadhuen virker løsrevet felleskapet sitt, sin mester og sitt ashram. «Sadhuen foran meg hadde rust seg uten måtehold i flere tiår. Det var avsindig å bli værende på matten hos ham. Jeg tok til meg latterligheten, og skilte meg ikke fra den.» Kvinnen velger å stole på en mann som kroppsliggjør grenseløsheten hun søker.

Apollon og Dionysos

Lavlandet forteller om et menneske i tilblivelse, og uttrykker et positivt syn på at omgivelsene kan forme oss, at vi er i bevegelse, og at våre valg er av stor betydning. Kvinnen i boka søker kanskje overskridelse, men hun har også et stort behov for å arkivere det hun ser. De to bevegelsene er det nærliggende å knytte til Nietzsches begrep om det dionysiske og apollinske. På den dionysiske siden har vi alt det sadhuen representerer: det som søker ut av de faste formene, noe livsbejaende som også har en destruktiv dragning i seg.

For kvinnen i romanen er også sangen knyttet til dette. «Alt som vil huske at det er flyktig kan gå i lære hos sangen,» skriver Sæther. Sangen er dionysisk, den lar seg ikke fange. Fotografiapparatet tillater henne imidlertid ikke bare å fange et øyeblikk, men også å studere og dvele ved det. Kameralinsen er det apollinske som skaper rammer, form og skjønnhet.                                                                 

Klimatrusselens realiteter

Spennet mellom å bevare og oppløse har i Lavlandet ikke bare personlig og kunstnerisk betydning, men også en samfunnsmessig side. Flere forskere har pekt på India som et av de mest sårbare landene for klimaendringer. I møte med den kjensgjerningen det er at isen smelter, er romanens hovedperson i kaoskreftenes vold. Hun trues ikke selv på livet av situasjonen – være seg flom eller tørke – men vil like fult ikke godta at det hun elsker ødelegges, og at uskyldige må lide for andres klimasynder. Ønsket om å bevare dette, en verden som er oss overmektige, men som like fullt dras vekk under beina på oss, kan gjøre noen og enhver maktesløs. Sæther ser klimatrusselen - som ikke er en trussel, men en realitet - i hvitøyet. Om romanfortelleren ikke lykkes i å redde India fra klimakatastrofe sammen med en uberegnelig, rusa sadhu, så har Sæther i det minste skapt et kunstnerisk uttrykk for at dette skjer.

For meg har romanen vært med å gi klimasituasjonen et litt dypere avtrykk i bevisstheten. Den ber oss mobilisere viljestyrken det krever å bevare noe, samtidig som den anerkjenner de sterke naturkreftene vi er underlagt. Kanskje kan kunsten lære oss noe om å leve i spennet mellom driften til å bevare og til å overskride? Jeg tror i alle fall at når klimaspørsmålet treffer meg sterkt i denne romanen, så er det fordi det løftes opp på et eksistensielt nivå: Kreftene som holder på å ødelegge planeten vår, er de samme vi kjemper med i livet ellers. Det er ingen forskjell på de indre og ytre demonene. Klimatrusselens kaoskrefter, som kvinnen i romanen kjemper med, faller sammen med opplevelsen hun har av å gå i oppløsning som menneske.

Best i spennet

Det overskridende i romanen er likevel noe det i litt for stor grad skrives om, uten at det får være en kraft i seg selv. Det dionysiske som sangen og sadhuen representerer er i glimt merkbart som noe ordløst bak setningene, en estetisk kraft som trekker oss inn. Men litt for ofte er romanen preget av hovedpersonens – og kanskje forfatterens – arkiveringsbehov. Sekvenser kan oppleves som litt pliktskyldige og i overkant granskende. Samtidig inngyter Sæthers kunnskap om det hun skriver om, og grundigheten hun legger for dagen, stor respekt.

For å si det på en annen måte, så virker Lavlandet sterkest når den svever i spennet mellom en litt nevrotisk Apollon og den utsvevende Dionysos. En måte romanen oppholder seg i dette spennet på, er når forfatteren tillater sin ellers så årvåkne hovedperson å bli blendet. Når kameralinsen får ligge og de mikroskopiske, men viktige detaljene blir oversett, og hun følger sadhuen:

«Jeg gjennomskuet verken ham eller meg selv i tide og vet ikke om jeg ville sett lenger inn i bevisstheten, inn i lavlandet og i flere sjikt i verden, om jeg på et tidligere tidspunkt hadde innsett at sadhuen også var en sjarlatan. Slett ikke bare sjarlatan, og ikke først og fremst det, men det også.»

Bokas omslag viser et fotografi av sand, med spor av fugleføtter sammen med små skjell: Bruddstykker av levd liv, skylt på land. Fotsporene kan forsvinne med neste bølgeskvulp, men ikke på bildet. Omslaget speiler formen i romanen, som er fragmentert. Bruddstykker og glimt av opplevelser holdes sammen, uten at fortelleren helt later til å vite hvilken sammenheng de inngår i. Men en sammenheng gir seg allikevel. Ønsket om å arkivere noe, kommer med vissheten av at det vi ser foran oss er i ferd med å gå tapt. Vi mennesker er nå engang sånn at vi trenger å ta inn over oss ting på mange plan. Ofte skal det mange drypp av forståelse til, før det har samlet seg nok informasjon til at vi ser hva vi egentlig har med å gjøre. Fordi den smeltende isen i Sæthers roman uanstrengt kobles til noe medmenneskelig, eksistensielt og personlig, får klimasituasjonen et uttrykk vi kan forholde oss til. Ikke som tall eller et politisk anliggende, men som en kraft vi må frykte og ta følgene av.