Akutt nåtid

18.02.19

Helle Helle
de
Oversatt av Trude Marstein
Forlaget Oktober, 2019
157 sider

I Helle Helles nyeste roman de kommer vi tett på en ung jente og hennes mor i en provinsby i åttitallets Danmark, det året datteren begynner på gymnaset og moren blir alvorlig syk. Romanen skildrer jentas hverdag i all sin enkelhet – landskapet som betraktes på bussen til og fra gymnaset, hennes tvingende taushet på fest med jevnaldrende, eller den forventningsfulle gleden når hun begynner å tro at en forelskelse er gjengjeldt – hele tiden med morens sykdom som en akutt visshet hvilende over dette. Som alltid i Helles univers får man følelsen av at noe står på vent, at de omstreifende observasjonene romanen er fylt av bygger seg opp mot det som egentlig skal hende.

Potensialet for betydning

I de bindes åpningen og avslutningen sammen ved hjelp av et blomkålhode. Romanens første setning er: «Senere går hun over jordene med et blomkålhode», og den avslutter der jenta går til innkjøp av nettopp et blomkålhode. Slik går fortellingen i sirkel snarere enn fremover, og motsetter seg inntrykket av å tilbakelegge levd liv. Dette forsterkes av at formuleringer som normalt skulle ha stått i fortidsform er omskrevet til nåtidsform, som når jenta går inn på et venterom, «setter seg på et rygglene»: «Hun sitter ikke på et rygglene før, det er stort sett en bestemt type som gjør det».

Grepet er konsekvent brukt gjennom romanen, og bringer tankene tilbake til Helles roman fra åtte år tilbake, Dette burde skrives i nutid (2011). Her ble handlingen, i motsetning til i de, fortalt i tilbakeblikk, og Politikens anmelder mente at tittelen henspilte på den uutnyttede muligheten til overveielse tilbakeblikket byr på. Også i de er overveielsen utelatt. Handlingen er utelukkende deskriptiv, til tider nærmest fotografisk, og fortolkes ikke verken av den unge jenta eller av fortelleren. Likevel oppleves skildringene som alt annet enn mangelfulle. Snarere vil jeg si at utelatelsen av et referensielt nivå i skildringene bidrar til å forsterke følelsen av at noe står på vent, at det som hender bygger seg opp mot en kommende betydning, liksom det står ut fra boksidene og venter på å bli fortolket. Skildringene oppleves som betydningsfulle i kraft av sin potensialitet, kunne man kanskje si.

Nettopp dette oppfatter jeg som en av Helles største styrker som forfatter: evnen til å uttrykke det potensialet for betydning som ligger i det absolutte nået. I de er datterens sorg over morens sykdom med på å fremheve denne kvaliteten når jentas famlende identitet og følelse av utenforskap lades med et større eksistensielt alvor, for eksempel på gymnasfest i landlige omgivelser: «Hun synes ikke hun sier noe hele kvelden, hun blir med over til hestene, men det er også feil. […] Stallampene lyser, hun har aldri sett noe så ensomt». Det er i denne sammenhengen at omskrivningen av fortid faller på plass og gir mening: det akutte ved morens sykdom nødvendiggjør å konsentrere all betydning om et her og nå.

Øyeblikksdetaljer

Omskrivningen av fortid er et tankefullt grep, men det mest minneverdige med de er hvor varme og empatiske skildringene oppleves. Gjennom en enkel og stilistisk ren språkføring aktualiserer Helle betydningen av detaljer på en måte som fremstår intuitiv heller enn kalkulert:

«– Men nå går det mye bedre, sier moren hennes og smiler, legger hånden sin over hennes hånd igjen.
– Fint, sier hun og begynner å gråte, tårene drypper ned på hendene deres.
– Ble du redd? sier moren hennes.
– Nei, sier hun og rister på hodet, en tåre slynges ut på dyna.»

Detaljene som fanges opp viser en varhet og oppmerksomhet for personene slik de innfinner seg i øyeblikket. Snarere enn at de uttrykker en bestemt betydning, er det den dirrende følelsen av liv detaljene avgir i sin sammenheng som gjør dem så treffende. Det er som om øyeblikket og personenes følelser er gjensidig uttrykt. Dette gjør seg for eksempel gjeldende i beskrivelsen av et kjærlighetsforhold som tar slutt mellom den unge jenta og en gutt fra gymnaset:

«Tilbake i stua tar de av seg klærne og legger seg oppå hverandre i sofaen. Steffens ansikt smiler ned til henne, men han beveger seg ikke i det hele tatt. De ligger helt stille. […] Sola bryter gjennom skydekket og treffer ganske riktig fruktskålen. Nå ser han trist ut, han setter seg opp.
– Det er noe jeg er nødt til å fortelle deg, sier han. […] – Jeg kan ikke bli med på onsdag.
– Å. Så dumt, sier hun. Kjøleskapet setter i gang, begge ser den veien.»

Her er det som om sola igangsetter stemningsskiftet hos Steffen, mens deres felles oppmerksomhet om kjøleskapet, om noe utenfor dem selv, bekrefter skiftet overfor hverandre. Gjennom slike små grep lar Helle det indre og ytre i situasjonen blande seg. I grunnen er det vel mer eller mindre sånn det oppleves å leve; likevel er det en påfallende kvalitet ved denne romanen, som i Helles forfatterskap for øvrig, å uttrykke det så presist og akutt som her.

Dobbel sorg

I tillegg til sorg handler de om identitet og stedstilknytning. Den unge jenta er ikke en som rasjonelt tar kontroll over situasjonene hun havner i, men er selvbevisst i den grad at det nærmest underordner henne øyeblikket. «Hva skal du?» spør Steffen når hun møter ham tilfeldig på gata: «Jeg skal hjem til Tove med de her, sier hun, løfter saueskinnsvottene». Like etter kan vi lese: «Fordi hun sier som hun gjør, går hun via forskjellige omveier bort til Tove». Gjennom slike og lignende øyeblikk byr denne romanen også på en underfundig og litt sår form for humor.

Jeg oppfatter at jentas selvbevissthet delvis skriver seg fra stedet hun og moren kommer fra – en liten og avsidesliggende provinsby. Nøyaktig hvor liten og avsidesliggende den er får vi antydningsvis vite når hun finner et utklipp fra Politiken på fortauet utenfor hos bakeren: «Det er noen som har hatt den med og så mistet den. Den er fra dagen før, de studerer den over disken. Det er nok noen turister». Hver dag tar hun bussen inn til byen for å gå på gymnaset, men føler seg aldri mer enn «nesten hjemme» i begge byer. Gymnasvennene er hakket mer urbane og kule enn hva hun er vant med – venninnen Tove Dunk «går i lammeskinnsvest» og «bruker ordet lunsj» – og hun tar etter deres språk og væremåte uten helt å eie noen av delene.

Hennes sorg er på en måte dobbel. Først og fremst er det sorgen over morens sykdom, men denne rammer også i form av en gryende identitetskrise. I denne sammenheng er nærheten til moren vesentlig – det er nettopp denne nærheten, tenker jeg, romantittelen de henspiller på. Datteren er så nær moren i beskrivelsene at det iblant kan være vanskelig å skille dem fra hverandre, der begge refereres til som «hun» i påfølgende setninger. Men de to er ikke nødvendigvis bare samstemte: mens moren «er på vei mot et punkt hvor hun ikke lenger dreper insekter», vil datteren «slutte å fokusere så mye på alle mulige ting». Vi kan tenke oss at den akutte nåtiden som morens sykdom igangsetter tidvis blir for tvingende for datteren, og at behovet for løsrivelse vekkes. Et anstrøk av en slik indre konflikt er å ane i denne beskrivelsen fra et sykehusbesøk:

«Moren hennes spiler ut neseborene og gjør tegn til henne mot forhenget, men hun rister på hodet, hun vil ikke reise seg og trekke det for. Moren hennes gjør en kraftanstrengelse for å komme seg ut av senga og gjøre det selv, den ene foten hennes er inne i dynetrekket, det ser farlig ut. Så reiser hun seg likevel, smiler til sønnen til Regitze og trekker fort i forhenget.»

Likevel defineres mor-datter-forholdet i hovedsak av en vedvarende hengivenhet dem imellom. Innerst inne vet datteren hvor røttene stikker dypest: på bussen hjem fra gymnaset «blir omgivelsene […] mer og mer hennes, landskapet flatere, selv om man jo ikke tenker over det». I og med dette slår det meg hvor stedbundne Helle Helles romaner egentlig er, og at dette om mulig peker mot noe vesentlig i forfatterskapet. Selv om romanpersonene har omstreifende og til dels rotløse sinn, er det aldri uten et tyngdepunkt som trekker dem ned mot den konkrete og sanselige virkeligheten, kanskje uten at de er klar over det selv. Det akutte og samtidig følsomme i skildringene uttrykker at det er noe som holder personene på plass, som skaper distanse overfor andre, men som også muliggjør nærhet. Kanskje finnes det nettopp noe godt i den formen for eksistensiell bundethet Helle beskriver – som noe som holder oss på plass også når en stor sorg rammer?