Snedig om tanken og språket

BLA 1/19. 16.01.19

Gunnhild Øyehaug
Presens Maskin
Kolon, 2018
155 sider

«…eit sterkt, eksistensielt trykk, ein heilt særskilt type undring, den slags undring som oppstår når du innser: Ingenting er som du trudde, alt er heilt annleis.» Gunnhild Øyehaug, Presens Maskin

Hva hvis den ordløse melankolien du av og til føler stammer fra mennesker du har elsket og mistet, men som du ikke vet at du har mistet fordi de har havnet i et parallelt univers? I Presens Maskin blir de to hovedpersonene, Anna og Laura – mor og datter – skilt fra hverandre ved en liten hendelse som splitter universet, og de havner i hver sin nesten identiske variant av verden. Verken Laura eller Anna husker den andres eksistens, og de lever sine liv med respektive menn og barn – men med en melankoli de ikke helt klarer å sette fingeren på. Historien har en allvitende forteller som etablerer seg tidlig ved å referere til seg selv som sitter og skriver, og skyter inn ting som «det er eg som skriv dette», «dette skal eg fortelje om seinare» og lignende. Parallelliteten oppstår «ein søndagsettermiddag i 1998 då Anna var tjuetre år og sat på altanen og las ei bok.» Boken er Efter att ha tillbringat en natt bland hästar av finlandssvenske Tua Forsström. Det nevnes videre at 1998 også var året man oppdaget at universet utvider seg i stor fart, samt fenomenet mørk materie, som utgjør mesteparten av massen i universet.

Presens Maskin er et spenstig eksempel på metafiksjon. Dette er en roman som skriver seg selv, innenfra og utenfra. Det er også en referansetung bok, et overflødighetshorn av sitater og hentydninger til musikkstykker, film og litteratur. Laura og samboeren Karl Peter diskuterer allerede i første kapittel science fiction-filmer som Interstellar (2014) og Arrival (2016), og betydningen av parallelle universer som tema i populærkulturen – «er det eit endeteikn?» Selv om ingen av disse filmene strengt tatt handler om parallelle universer i den kvantefysiske betydningen av begrepet, legger samtalen en tematisk føring for bokens videre utvikling. (Laura og Karl Peter kunne også kost seg med flere relevante perler i nylig filmhistorie og sett filmer som Donnie Darko (2001), der et «tangent-univers» oppstår ved at et objekt faller inn i det fra det primære universet og utløser splittelsen, og Coherence (2013), der en komet utløser en uendelig rekke virkeligheter.)

En verden av splittelser

Øyehaug tråkker på samme stier som Jorge Luis Borges gjorde da han skrev novellen “The Garden of Forking Paths” fra boken med samme navn (utgitt på engelsk i 1948), 15 år før kvantemekanikkens multivers-fortolkning (many-worlds interpretation eller MWI) engang var framtenkt av fysikeren Hugh Everett. I Borges’ novelle skrives det en roman som beskriver en verden der alle mulige utfall av en hendelse opptrer simultant, og som hver forgreiner seg videre til andre utfall. I Øyehaugs bok skrives det også en roman, om språket som skriver om seg selv – Anna vil nemlig skrive en roman om språket, og det må man jo kunne si at hun i aller høyeste grad lykkes med. Romanen til Anna handler om en dame bor alene i ødemarken, som skriver en historie hun graver ned i myren. Det viser seg etterhvert at denne damen er selve den allvitende fortelleren i Presens Maskin, som av og til tulleringer på døren til Anna. Ikke bare parallelliteten, men også sirkulariteten er komplett.

Som om fortelleren i Presens Maskin også har en finger med i spillet i mitt liv, hadde jeg akkurat lest ferdig boken Parallel Universes: The Search for Other Worlds (1988) av fysikeren Fred Alan Wolf da jeg startet på Øyehaugs bok. Wolf drar Everetts multivers-teorier enda lenger, og mener at dette kan forklare hva som skjer når vi drømmer, og psykiske lidelser som f.eks. schizofreni – partiklene i hjernen vår besøker rett og slett andre universer. Hele multivers-teorien baserer seg på at hver elementærpartikkel i atomet eksisterer i en sky av mulige plasseringer i en uendelig mengde mulige universer, og det er derfor man ikke kan måle både en partikkels plassering og momentum – kjent som Heisenbergs usikkerhetsprinsipp. Ifølge Wolf skjer det en splittelse ved observasjonen av partikkelen, og hvert eneste mulige utfall av hver eneste mulige hendelse finnes i en egen verden. I Presens Maskin er det selve språket som utløser splittelsen ved observasjon, eller skal man si feilobservasjon, ved at ordet «trädgård» leses som «tärdgård» av Anna. Da Anna leser ordet feil, åpenbarer «det som skulle kunne ha funnest seg bokstaveleg som ei ny verd, eit parallelt univers…» Noe av det snedige er at Øyehaugs bok i seg selv er et slags kvantemekanisk paradoks, der mulighetene splittes og samles, og man får tilgang til både historiens «posisjon» og dens «momentum» gjennom bokens løp. Leseren får, i tillegg til innsikt i flere mulige utfall av en bestemt hendelse, tilgang til fortid, fremtid, metanivåer og muligheter i hvert sitt univers. Men mer enn et subtilt nikk til Heisenberg, er det et effektivt bilde på hvordan mennesket er underlagt egne sanser og at det er vår oppfatning og observasjon som skaper verden for oss.

Alan Wolf postulerer også at fortiden og fremtiden egentlig er parallelle universer som eksisterer side om side med nåtiden. «Fremtiden eksisterer nå,» skriver han, «og det gjør fortiden også.» Øyehaugs roman tar sprang både fremover og bakover i tid, og hun skriver om følelsen av déjà vu, som vi alle vel har opplevd. Hun skriver om savnet etter noe eller noen som ikke er der, følelsen av å ha glemt noe man ikke vet hva er. Spørsmål alle en gang har stilt seg: Hva om jeg var en annen, hadde en annen mor, bodde et annet sted? Det svinges også subtilt innom spørsmålet om skjebne og fri vilje. Dette er velkjente og allmenngyldige spekulasjoner, men her pakket inn i et intellektuelt reisverk som gjør lesingen til en spennende kinderegg-opplevelse.

Apokalypse, Gud og sannhet

Det kan diskuteres om romanen teknisk sett er science fiction eller ikke, men aller mest er dette en bok om å være menneske sammen med andre mennesker, og å måtte forholde seg til de kreftene i verden man ikke rår over. Alt har blitt satt sammen, og alt skal rives fra hverandre igjen. Boken har mange fine sekvenser om hverdagsliv, iblandet de store tankene om Gud, språket, kjærlighet og savn. Det er rett og slett godt litterært håndverk.

Anna føler på et tidspunkt misunnelse overfor Gud for «å gjere ord til konkrete ting, til seg sjølv, rett og slett.» Men så gjør Anna det samme, ved å skrive romanen om språket, som også er boken hun selv er en fiktiv karakter i. Himmelske meta-nivåer her, altså.

Det er spennende og modig å ta for seg de temaene Øyehaug sjonglerer i denne boken, med et «hva hvis»-blikk på den menneskelige eksistensen. Boken fanger en del grunnleggende spørsmål, men biter kanskje over litt for mye ved også å insistere på en samtidskritikk basert på øko-tematikk, som datterens bekymringer over plast i havet, hvithaiens forflytning grunnet varmere vann, og den allvitende fortellerens postapokalyptiske tilværelse. Dette er jo tema som endelig har begynt å sive inn i den kollektive bevisstheten, men det er ikke sikkert det egentlig er helt nødvendig for denne spesifikke historien.

Til syvende og sist er det vårt begrensede sanseapparat som definerer vår oppfattelse av verden og den subjektive sannheten. I dette ligger det en ensomhet. Språket er ufullstendig for å formidle erfaringer, samtidig som det er det eneste kommunikasjonsmiddelet vi har. Man kan aldri fullt ut ta del i et annet menneskes opplevelser, man kan aldri totalt forstå hvordan det er å være noen andre, og ingen er mer enn sine egne erfaringer og minner. I dette ligger det også en ufullstendighet, eller kanskje det kan kalles en slags nostalgi. I alle tilfelle lukker man denne boken med en følelse av å ha opplevd en flik av innsikt i det store maskineriet.