En vakker psykose

Unica Zürn
Sjasminmannen
Roman
Oversatt av Runa Kvalsund
Samlaget, 2019
133 sider

Kvinnen i Unica Zürns roman Sjasminmannen (1971) er en kunstner som delvis kjemper med og delvis hengir seg til en vakker psykose. Vi følger henne inn og ut av institusjoner, og ser bygater og kafeer gjennom hennes blikk. Da kan tilfeldige gjenstander eller lyder tillegges en bestemt og skjebnesvanger mening. Vi følger henne gjennom tvangsmessige handlinger, desperasjon og fri, kreativ utfoldelse. Boka utgis nå for første gang på norsk, oversatt fra tysk av Runa Kvalsund. Også som lesere inviteres vi til å kjempe med ubehaget i å miste virkelighetsforankringen, og samtidig hengi oss til skjønnheten i Zürns språk og tankeunivers.

Handlingen foregår i Berlin og i Paris. Gjennom alt som skjer henne, er Zürns romanperson en kunstner. Hun er skrevet fram av en forteller som virker distansert, men som allikevel har tilgang til intim informasjon om henne. Det er ikke lykken som driver kvinnen (vi kjenner ikke navnet hennes), men lengselen, og den er ikke mindre sterk i periodene der hun er på sitt sykeste. Det er heller ikke noe entydig forhold mellom syk og frisk, skapelse og destruksjon, lek og alvor, virkelighet og fantasi i denne romanen. Når kvinnen etter hvert kommer seg fra et sykeopphold, er det et tegn på helse at hun er i stand til å tegne og skrive. Hun lager anagrammer: dikt der ord og setninger er formet av andre ord og setninger som har fått sine bestanddeler omkalfatret. Kreativiteten er det som gir kvinnen liv. Samtidig later aktivitetene til å kunne hensette henne til en tilstand som – om hun lar det gå for langt – er dømt til å føre til tilbakefall. På sett og vis er leken det som holder henne i sjakk, det som gjør det mulig for henne å tross alt fungere i verden. Samtidig er leken, fordi den er fullstendig prisgitt tilfeldighetene og ikke styrt av noen objektiv virkelighet, farlig.

Lukt, vår, lys, lek

Psykosen og vrangforestillingene kretser vidt, men fører alltid tilbake til «Sjasminmannen». For eksempel tar noen navnløse venner kvinnen med på et galleri. Foran dørene står et skilt med initialene H M, som har det med å dukke opp overalt for kvinnen. For henne står bokstavene for Herman Melville, forfatteren som er hennes største forbilde, og hver gang disse initialene dukker opp, er det som en hilsen til henne.

Hun går inn i galleriet, og nesten alle bildene hun ser, har (for henne) en marmorkald hvitfarge. Det framstår som «fargen på det største tungsinn», og plutselig er det som om hun er i et gravkammer. «Med ein svart blyant teiknar ho ei rett linje langs alle veggene i galleriet. Slik kan ho lukke seg inne her – med han – for sjølv om ho ikkje ser han med sine eigne auge, veit ho at han er her.»  Den hun håper å se, er ingen annen enn Sjasminmannen, eller «den kvite mannen», som først dukket opp som en visjon for henne da hun var seks år gammel. Mens kaptein Ahab i Herman Melvilles roman er besatt av tanken på den hvite hvalen, har kvinnen i Zürns roman en lignende besettelse for en diffus, hvit skikkelse som både er en tilflukt og trussel.  Da hun var barn, var fantasien om sjasminmannen en måte å i tankene bevege seg vekk fra moren på, som frastøtte henne. Når hun er blitt voksen, tar Sjasminmannen henne med vekk fra en virkelighet som kanskje frastøter henne like mye. Sjasminmannen er lukt, vår, lys, lek, han er både en fantasi og en konkret person, fordi hun som voksen finner igjen forestillingen om ham i mannen som blir hennes elsker.

Hjemsøkt av forfatteren

Flere tekster av Zürn har de siste årene blitt oversatt til norsk. House of Foundation (H//O//F) har gitt ut Heksetekster, en samling med Zürns anagramdikt, mens den lille fortellingen Mørk vår (1967) også er oversatt av Kvalsund på et sobert nynorsk som kler den ville prosaen. Romanen som nå foreligger er vanskelig å ikke lese i lys av disse tekstene, og, til en viss grad, også Zürns biografi. Hun hadde førstehånds erfaring med å flyttes inn og ut av institusjoner, med psykiske lidelser og selvmordsforsøk, før hun i oktober 1970 tok sitt liv. Hun hadde et forhold til kunstneren Hans Bellmer, som også nevnes i Sjasminmannen, og hun figurerer i flere av hans fotografier. Uansett hvor delaktig og handlende Zürn må ha vært i prosjektet til Bellmer, er bildene av kroppen hennes vonde å se. Huden, brystene, lårene er bundet opp og omformet, som et materiale behandlet etter kunstnerens lyster.

Ved å trekke inn disse biografiske opplysningene i lesningen av Zürn, og i denne omtalen, gjør jeg det vanskelig for meg selv. Når livshistorien til en forfatter i seg selv er sterk, dramatisk og uten en lykkelig slutt, er det som om vi lar den hjemsøke lesningen av deres verker på en annen måte enn det vi vanligvis gjør. Det kan se ut til at tendensen har vært sterkere i lesningen av kvinnelige forfattere enn mannlige. Problematikken er i alle fall blitt diskutert i resepsjonen av verk av forfattere som Virginia Woolf og Sylvia Plath. Den biografiske lesningen har til en viss grad redusert disse forfatternes bøker til private skildringer av psykisk sykdom, og det er en fare for å gjøre det samme med Zürns roman. Sjasminmannen kan på én side framstå som personlig. Vi er inne i romanpersonens verden, og oppfatter tid og sted slik det oppleves for henne. Men romanen viser også hvordan de store – til dels uransakelige – strukturene i kulturen setter seg i kroppen på et barn og blir dets skjebne. I så måte er Sjasminmannen like lite relevant å lese som «en gal kvinnes bekjennelser» som det er å lese Melvilles Moby Dick som en selvbiografi – noe den selvfølgelig på et eller annet plan også er. Zürn som person skal i alle fall få hvile i fred fra resten av denne omtalen.

Den suverene jegeren

Mens Mørk vår skildrer et barns seksualitet, lengsel og smerte, er Sjasminmannen historien til en voksen kvinne. Det er allikevel et motiv fra barndommen, forestillingen om mannen, historien kretser omkring. Han er selve bildet på kjærligheten for henne og hun gifter seg med denne forestillingen, allerede som barn. Hvem er så denne Sjasminmannen, ikke bare i Zürns bok, men i videre forstand? Det er mange svar på dette, men jeg synes det er interessant at Zürn i så stor grad viser til Herman Melville. Kaptein Ahab er suveren og selvstendig i sin jakt på den hvite hvalen. I likhet med kvinnen i Zürns roman, drives han av begjær og vanvidd, men i motsetning til henne er han i besittelse av makt.

Det smertefulle og sykelige med romanpersonens besettelse av Sjasminmannen, handler ikke nødvendigvis om at det hun fascineres av er destruktivt i seg selv. Det er like gjerne midlene hun har til rådighet for å nærme seg ham, eller det, som ødelegger henne. Allerede som barn lærer hun to ting av hans «stille nærvær»: Avstand og passivitet. Slik jeg leser det, er Zürns romanperson også som barn klar over at hun, som kvinne, er prisgitt mannens makt. Han er den handlende, og det beste hun kan håpe på er at hans begjær, hans lengsler, retter seg mot henne. Som voksen, i psykose, tenker hun at hun er hypnotisert fra avstand av «den hvite mannen». Uttrykket for tap av all egenvilje og selvkontroll blir knapt sterkere. Gjennom å skape kunst, kan kvinnen allikevel være en aktør som får definere seg selv. Her finnes det et frihetspotensial, men strukturene som driver henne til vanvidd er for dypt nedfelt i henne til at hun ikke blir innhentet.

Forvist til det indre

Institusjonene som skal rehabilitere kvinnen, gir henne ikke det hun egentlig trenger: myndighet i eget liv. Kanskje er grunnen til at hun ikke blir friskere, nettopp det at de ser hennes vrangforestillinger som private forstyrrelser, galskap, snarere enn et symptom på noe som er galt utenfor henne. En slik politisk lesning av romanen er nærliggende. Psykosen er vakrere for henne enn virkeligheten, og hun har et intenst behov for fantastiske åpenbaringer. I et samfunn der kvinners handlingsrom, rolle, muligheter, seksualitet og vilje er kneblet, er hun nærmest forvist til å leve ut sin kreativitet i det indre. Tross dette, makter kvinnen i romanen stadig å bryte seg ut av sitt eget indre fengsel, og i perioder være handlende, skapende i verden. Men hun vet at det er midlertidig.

Sjasminmannen synliggjør en stor og fortvilet lengsel. Hvilken mangel den bunner i, får vi ikke klare svar på, og dermed er heller ikke objektet for lengselen entydig. Jeg leser med en viss ærefrykt-følelse av å få tilnærme meg stor kunst. Zürns roman gir en intim opplevelse av verden, sett forbi begrepene om alt den inneholder. I en surrealistisk lek ute av kontroll, møter vi oss selv som avmektige i jakten på noe vidunderlig.

BLA 4/19. 23.04.2019.