Hva snakker vi om når vi snakker om politikk?

BLA 2/19. 18.02.2019.

Bok365 melder at årets januar var tidenes dårligste hva boksalg angår. Den totale bokomsetninga har gått ned 17,9 prosent i forhold til samme måned i fjor. Selv om nedgangen egentlig ikke er så drastisk, blant annet fordi Mammut-salget faller noe seinere i år, er likevel tendensen de siste åra klar: Børsen – boksalget – synker måned for måned. Hvordan går det da med katedralen?

Den mangfoldige norske skjønnlitteraturen og kvalitetssakprosaen overlever i stor grad på støtteordninger. Litteraturen er avhengig av penger, og disse pengene er politisk styrt. Når litteraturen mottar pengestøtte, er dette fordi vi som samfunn ønsker å holde den i live, kanskje fordi den tross alt føles nødvendig. Men nødvendig på hvilken måte? Hva er det med lesinga, med skrivinga, som gjør at den oppleves akutt, som en udiskutabelt betydningsfull del av samfunnet – i alle fall for noen av oss?

I tida fram mot utgivelsen av denne avisa har vi blitt klar over at vi ikke er helt samstemte hva gjelder politikkens plass i litteraturen – og omvendt. Spørsmålet om litteraturens funksjon i samfunnet er presserende, men vi forstår det forskjellig, leser med ulike briller, så å si.

Men hva består det politiske i? Det er mulig å trekke opp en skala. Fra eksplisitt politiske bøker, der sak former innholdet, til bøker som åpenbart omhandler samfunnet vi lever i, eller i alle fall menneskene som lever i det, og til bøker som kan synes å være apolitiske, men som allikevel kan tolkes politisk, nettopp fordi litteraturen alltid framfører dette ene: At den er en viktig bestanddel i samfunnet. Dette formidler litteraturen bare ved å finnes, fordi den slik påstår at også dette er viktig for oss (samfunns)mennesker: I liva våre er det som kjent ikke bare økonomisk vinning, effektivitet, modernisering, eller annen «framgang» som er av verdi, men også, og kanskje desto mer jo sterkere og mer tvingende effektiviseringa og strømlinjeforminga av livet blir: Litteraturens rom.

Så melder spørsmålet seg om disse ulike elementene egentlig kan skilles fra hverandre: Er ikke morsmelka, ensomheten og den nagende meningsløsheten i den enkeltes liv så tett forbundet til det omkringliggende samfunnet, til forvaltninga av statsmakt og av økonomi, at enhver grense før eller siden vil finnes ugyldig? For det er kanskje i spørsmålet om briller at stridens kjerne ligger: Hvordan velger vi å lese? Hva legger vi vekt på i lesinga av ei bok? Også navlen er del av menneskekroppen, som igjen er del av samfunnsorganismen. Om så litteraturen vender ryggen mot verdens krav til pengeflyt og politikk, eller om den møter krava med kvass penn og analytisk tyngde, så blir den uansett skrevet i en sosial og politisk kontekst, der den blir utgitt som vare og selges for klingende mynt. Det er opp til leseren å finne sin tyngde i boka: Å finne skjønnheten hos Michel Houellebecq eller politikken hos Trude Marstein. Eller enda bedre: Å finne sammenhengen dem imellom.

For dette er kanskje nøkkelen: Litteraturen er alltid også noe annet. Stadig vekk vil ei bok unndra seg definisjonen man gir den. Om man så vekter det ene framfor det andre får være opp til leseren, men to punkter kan man dra ut, som vi nok kan enes om, tross alt. For det første at all litteratur bør være eksistensiell for å ha verdi; for det andre at all litteratur er skrevet i en sosial kontekst, og følgelig bærer i seg en kim av politikk, et potensial som kan utvikles. Så kan det diskuteres hvorvidt den offentlige samtalen fokuserer for mye på den ene eller den andre siden av saken.