Grense - STENGT

Aftenpostens Halvor Hegtun mener allerede nå at «i disse koronatider» må være dette århundrets mest forslitte frase. Hos NRK uttaler Helene Uri at de tre temmelig høytidelige orda uttrykker et kollektivt behov for å tydeliggjøre at tida vi nå befinner oss i, er noe nytt for oss: «Det er et behov for å spesifisere at det er en spesiell situasjon, og at vi alle befinner oss i akkurat den situasjonen.»

Det som er annerledes, handler i stor grad om grenser: Hold deg hjemme. Ikke vær nærmere noen andre enn en, nei: to meter. Ikke samles flere enn fem. Ikke jogg. Ikke reis unødvendig innenlands. Absolutt ikke reis utenlands. Hvor lang tid vil det ta før vi igjen står tett sammen på pendlertoget eller t-banen i rushtida, uten å reagere på det?

Vi underlegger oss begrensningene, vel vitende om at det er til det gode. Det er når grensene oppheves, når de blir uklare – som for eksempel under en pandemi der viruset kan være hvor som helst hele tiden – at virkeligheten blir vanskelig å tolke. Som Johannes Grytnes skriver i essayet «Kunsten å sette grenser» i denne avisa: «Det som ikke har grenser er potensielt altoppslukende, falskt og uforsonlig». Slik er det, for eksempel, med den hypermoderne teknologiske medievirkelighetens konstante produksjon av informasjon, innhold og identitet, som trenger seg på og utøver vold mot subjektet. Slik er det også i overgangen mellom språk: Idet grensene mellom to språkverdener oppheves, blir spørsmålet om ens egen identitet prekært.

Men det er nettopp i slike grenseland at litteraturen og tanken finner fruktbar jord. For der behovet for å understreke denne særlige tiden kan gi overordna rammer eller kontekst for den isolerte hverdagen, skjer det samtidig via en frase som allerede er tom og hul. Derimot er det den granskende, språklige undersøkelsen av hvilke betingelser vi lever under, hvilke grenseoppganger vi rammes inn av og beveger oss gjennom, som på sikt kan gi en dypere erkjennelse av livet i, ja, nettopp: disse koronatider.