Ikke engang med pølseklype!

«Krimmen, og med den hele den underholdningslitterære paraply, lever i en parallell verden, avsondra fra den seriøse samtidslitteraturen. Sistnevnte lider dessuten av berøringsangst», skriver redaktørene.
19.02.2020 - 14:04

Det er øyeblikk når det underlige forholdet mellom den «seriøse» litteraturen og krimmen plutselig blusser opp i oppmerksomheten. Et eksempel er fra høsten som var: Da Agnes Ravatns roman Dei sju dørene ble lansert, ble det stor ståhei – ikke bare fordi Ravatn er en anerkjent og mye lest forfatter, men også (og særlig) fordi boka lener seg sterkt på kriminalromanen. Altså: En «seriøs» forfatter nærmer seg den «useriøse» litteraturen.

Hva kommer det av at en slik lening skaper såpass mye oppmerksomhet? Som Hanna Malene Lindberg er inne på i denne avisa: Kanskje mest av alt at skismaet i det hele tatt finnes. Krimmen, og med den hele den underholdningslitterære paraply, lever i en parallell verden, avsondra fra den seriøse samtidslitteraturen. Sistnevnte lider dessuten av berøringsangst. Å skulle bli tatt for å være en skarve underholdningsforfatter, å skulle skrive tilgjengelig og spennende – av og til framstår det som et slags dødsmerke. Følgelig framstår også nettopp «spenning» som et litterært grillkrydder: Noe forbeholdt dem med dårlig smak.

Som kjent er imidlertid dette med smak komplisert. I litterær sammenheng kommer man snart inn på det enda mer knotete begrepet kvalitet. Men det er ikke noe reelt motsetningsforhold mellom å skrive høylitterært og å skrive spennende; Forbrytelse og straff, som vel (mer eller mindre objektivt) må regnes som en av verdenshistoriens sterkeste bøker, er også en spenningsroman, drivende, underholdende, attpåtil bygd rundt et mord – det er snakk om et klassisk krimsujett, gjennomført med fynd og klem.

Og kanskje er det først og fremst modernismens etterklang som har latt underholdningslitteraturen i stikken: At den høymodernistiske forestillinga om at «et helt vanlig liv» er mer litterært verdifullt enn en spenningsfortelling. Enda godt at bruddene har kommet fortløpende: Ravatn og Ruth Lillegraven er to nyere eksempler; Stig Sæterbakken nærmet seg etter hvert spenningsromanen. Og nobelprisvinner Olga Tokarczuk? Jommen har ikke hun også skrevet en sådan, hun også.


BLA 2/20.