For en mindre litteratur!

I et intervju med Medier24 i desember uttalte Danby Choi, redaktør i nettmagasinet Subjekt, at kulturjournalister, «som andre», skal jage klikkene. Bakgrunnen er at Choi og Subjekt sier at de på to år har tidoblet inntektene sine, fra en sped oppstart i 2017.

Det er selvsagt forskjeller på et nettmagasin og et papirtidsskrift. De fysiske tidsskriftene har sannsynligvis aldri vært økonomiske vinningsprosjekter. Heller er de drevet på idealisme – i alle fall de som dreier seg om kultur og litteratur. I ei tid hvor lesinga går nedover, hvor bokbransjen stadig står i krise og salgstallene synker, er det ikke lett å tjene penger på grundig og dyptgående litteraturstoff. Det tidsskriftene først og fremst ønsker, er å formidle og utvide virkefeltet for den offentlige diskusjonen av kulturen og samfunnet.

I disse klikk-tider vil vi påpeke at det er store forskjeller på å satse utelukkende på nett, og på å holde fram med det (akterutseilte? nostalgiske? nei, deilige! og nødvendige!) papirmediet. Ikke bare finnes ulikhetene i format, uttrykk og hensikter, men også i lesernes vaner og tilbøyeligheter. En tidsskrifts- eller avisutgivelse som BLA, normalt avgrensa til 36 sider per utgave, åpner for konsentrerte utgivelser og tematiske dypdykk i et annet format enn nettsidas åpne form.

Svært mye av litteraturen er også ukommersiell – ta for eksempel poesien. Selv om det finnes bestselgende poesi, er brorparten av lyrikken som skrives i Norge på siden av hele det kommersielle apparatet. Jo da, det finnes strekkoder og priser, du får den i butikken – men forfatterne skriver neppe bøkene for gevinstens skyld, og stoff om poesi genererer ikke penger, ei heller klikk. Poesien er i hovedsak langsom og krevende – ikke akkurat stikkord for nettets og opplevelsesøkonomiens virkemåter.

Denne ikke-kommersielle sida ved kulturen er ikke bare viktig, men også nødvendig. Nødvendig for å opprettholde og sette søkelys på den mindre litteraturen, den som sjelden vil bli lest i rikt monn. Artsmangfoldet i kulturlivet forvitrer når det store skygger for det lille, når publikumsrespons og massesmak skal bestemme hva som blir vektlagt og lest – og ikke minst når klikk og kapital legger føringer for hva som blir skrevet.

Tidsskriftene og kulturavisene må gjerne jage klikk – også. Men ikke først og fremst. Det avgjørende er kvaliteten på stoffet, bredden i utvalget, dybden i kunnskapen. Og ikke minst: at man opprettholder soner som er (dels) fritatt fra det kommersielle jaget etter å være størst og best. At papirformatet ikke er konkurransedyktig, sier seg selv. Men de kvalitetsmessige fordelene det innehar, veier tungt opp for den økonomiske svakheten.

At det skal være mulig å fortsette med denne typen drift, forutsetter på sin side 1) gode støtteordninger for tidsskrifter og kritikk, 2) aktører som er villige til å annonsere og 3) abonnenter som lar hjulene spinne videre. Vi krysser fingrene i det nye tiåret for flust av alle deler.

BLA 1/20