En tid for alt

Så har tiden omsider kommet for å si farvel. Etter to perioder og til sammen nesten åtte år som redaktør for Bokvennen, trekker jeg meg nå rolig tilbake.   

Men for en glede det har vært, for et privilegium!

Da jeg tok over som redaktør for Bokvennen Litterært Magasin i 2010, var det med et brennende ønske om å skape landets beste, klokeste, morsomste og mest leste litteraturtidsskrift. Vi fikk da også heder etter bare to årganger, da BLM i 2011 ble kåret til Årets tidsskrift i Norge og Årets kulturtidsskrift i Norden. Ambisjonene var høye, både hva angikk tekster og den grafiske utformingen. Nobelprisvinnere og debutanter sto side om side og kastet glans over hverandre. I all ubeskjedenhet tror jeg de beste utgavene vil holde seg langt inn i fremtiden og være en litterær skattkiste også for kommende generasjoner.

Da BLM i 2016 ble til avisen BLA, endret formatet, utgivelsestakten og til dels innholdet seg. Avisen måtte finne sin plass og rolle i offentligheten, med mer dagsaktuelt stoff og satsning på essayistikk og kritikk. Vi ønsket å lage en avis som kunne dyrke de lange tekstene, som favnet alle litterære sjangre, fra barnebøker til lærebøker i skoleverket. Noen lesere ble skuffet, andre kom til, men etter snart fire år er mitt klare inntrykk at BLA har blitt den litteraturavisen jeg og Brynjulf Jung Tjønn drømte om og la grunnlaget for da vi startet opp. BLA har fylt et tomrom og blitt en viktig publikasjon om bøker og litteratur, som ikke minst har fostret en rekke nye skribenter og litterære stemmer. Etter å ha bevitnet Ulla Svalheim og Even Teistung sin innsats som redaktører det seneste halvåret, er jeg sikker på at avisen er i trygge hender og står godt rustet for fremtiden.

Takk til alle medsammensvorne gjennom disse årene, fra skribenter og forfattere, til illustratører, designere og forlagskolleger. En spesiell takk til Brynjulf og Thomas Espevik, mine to flinke medredaktører i perioden, som hver på sin måte formet avisen til det den er i dag. Jeg vil savne dere!

Her jeg sitter i lenestolen foran en vegg av bøker og skriver, er det uunngåelig å ikke kjenne et snev av melankoli. Permisjonstiden er snart omme og jeg kommer ikke tilbake som redaktør. Bøkene i hyllen bak min rygg, har åpnet opp verdener jeg ikke visste fantes. Alle er ikke lest, noen venter fremdeles på meg, men det ligger en trøst i akkurat det, å vite at de er der og lengter etter å fortelle sin historie. Det er derfor jeg leser, fordi jeg tror på bøkers forvandlede kraft. Og med det avslutter jeg min redaktørgjerning i Bokvennen og tar fatt på det blanke arket nok en gang.

Takk for meg!