Leder

Hode, skulder, kne og … bøker?

Leder til BLA 3/19.

Publisert digitalt

BLA 3/19. 13.03.2019

Dikotomien synes å være vår foretrukne tankefigur. Ta for eksempel menneskets hang til å splitte seg selv: Kropp og sjel, legeme og ånd, yin og yang. Denne tenkninga strekker seg langt inn i forståelsen vår av hva det vil si å være menneske. Vi tenker på kvinner og menn, de separate egenskapene deres; på natur og kultur, sanselighet og rasjonalitet. Og litteraturhistoria er breddfull av nevrotiske mannskarakterer med trøblete forhold til egen kropp, mens kvinnene ofte er henvist til sensualitet og syklusliv. Heldigvis er det ikke fullt så stivt i dag, men å lese kan likevel fort anses som noe som i første rekke angår tanken aleine.

Men hvorfor er det slik at kroppen fortsatt kan føles fremmed og ubehagelig? Eller, som Thomas J.R. Marthinsen skriver om Michel Houellebecq i månedens avis: Hvorfor reagerer vi så sterkt med avsky og skrekk – og nysgjerrighet – når den franske forfatteren skriver om seksuell ensomhet, sjalusi, misunnelse og misogyni – og når han tegner linjer mellom seksualitet og økonomi?

Mest sannsynlig skyldes reaksjonene at Houellebecq treffer noe: Kanskje vår forakt for forakten, men i vel så stor grad vår forakt for ærlighet; en emmen smak i munnen av at han kanskje har rett. Dette handler ikke bare om språket, om løgn og sannhet, men også om det fysiske uttrykkets ærlighet: Da Ragnhild Eskeland sendte oss et essay om sin egen keisersnittfødsel, responderte vi med ubehag på fotografiet hun hadde lagt ved – selv om vi alle kommer fra samme sted. For vi er først kropp, kun deretter samfunnsmennesker. Det kan, som lesende, være lett å glemme.

Det er noe å hente fra ryggmargsrefleksene våre. For er ikke den sanselige opplevelsen av å lese vel så betydningsfull som den intellektuelle – og henger de ikke også sammen? Den britiske dramatikeren Sarah Kane skrev en gang at teateret, og i videre forstand litteraturen, burde strebe etter å oppnå den samme voldsomme, fysiske kraften som en fotballkamp – først da ville det kunne overskride den rasjonelle avstanden vi så ofte møter verden med.

Den ærligheten som kan finnes i litteraturen er kanskje selve navet så vel i skrivinga som i lesinga. Det er ikke nødvendigvis dette vi oppsøker, men den gode teksten kan gi oss noe annet, noe som trår oss så nær at, ja, det kjennes på kroppen.

Powered by Labrador CMS