Krise og kritikk

Leder til BLA 1/19.
16.01.2019 - 12:10

16.01.19


Selv om det i skrivende stund bare har gått to uker av det nye året, har vi allerede blitt gjort smertelig oppmerksom på kulturkritikkens utsatte posisjon i den norske medieoffentligheten. Da Dagens Næringsliv i romjula annonserte at de ville kutte ut kritikken, ble beslutninga møtt av et kollektivt opprop mot det som framsto som en både unødvendig, dårlig begrunna, og lite gjennomtenkt avgjørelse. Og for en gangs skyld viste det seg at protestene nyttet: Ledelsen snudde om, kritikken får fortsette, skribenter og frilansere beholder muligheten til å skrive kritikk også i Dagens Næringsliv. En lykkelig slutt, altså, men hva sitter vi igjen med?

Først og fremst et innsyn i kritikkens sårbarhet. Beslutninga DNs toppledelse tok om å kutte i «marginalt» stoff, og det i ei avis uten større finansielle problemer, virker tilsynelatende vilkårlig, og vitner om en kraftig nedvurdering av det kulturelle feltet. En bokanmeldelse, en filmanmeldelse, en plateanmeldelse, én fra eller til – hva så?

Men vi sitter også igjen med et slags håp. Den sterke bølgen av protest og rettmessig harme som skylte inn over avisspaltene etter nyttår viste ikke bare en kritikerstand som hardnakka forsvarte sitt eget fagfelt. Nei, også kulturkritikkens nødvendighet og eksistensberettigelse kom til overflata, i form av innlegg på innlegg der skribentene forsøkte å lodde nettopp dette: Hvorfor trenger vi kritikk? Hva går tapt om den kuttes ut?

For det er nå engang slik: Ei bok er ikke bare underholdning, selv om dette også kan være et vesentlig aspekt ved den. I tillegg, og kanskje i enda større grad, er litteraturen et tenkerom, et sanserom, og en inngang til felles erfaring, til det å forbinde og krysse grenser mellom ulike mennesker og kulturer. Med litteraturen kan vi utforske identiteten vår, både kollektivt og individuelt. I litteraturen skapes det rom til å diskutere livet og det samfunnet vi lever livet i. Til dette trengs kritikerne. Med stadig færre profesjonelle talerstoler forfaller mangfoldet i diskusjonen; med dårligere betingelser forsvinner muligheten til å leve av kritikk.

Håpet er hellig, sier noen. Kanskje stemmer det. Vi går i alle fall det nye året i møte med store forventninger og fornya tro på at det – tross alt – nytter å kjempe for endring, om det så gjelder miljøet, lønningene eller litteraturen.