Selvransakelse og selvstimulering

Vigdis Hjorth
Lærerinnens sang
Roman
Cappelen Damm, 2018
233 sider 

Etter rabalderet med Arv og miljø har det vært knyttet en viss interesse til neste roman fra Vigdis Hjorth, som neppe kan forventes å overgå forgjengeren, med hensyn til grufulle avsløringer eller rasende avisdebatter. Nå er den her, og det er en ganske annen tone denne gang, selv om mye er likt, mye er hjorhtsk. Også Lotte Bøk i årets roman er preget av uro, av skyld og skam, og av frykten for å miste ansikt. Der det i Arv og miljø ble slått fast at det var overgrep fra faren som var årsaken til hovedpersonens problemer og traumer, er det i Lærerinnes sang atskillig mer åpent.

Vigdis Hjorth har uttalt noe i retning av at for henne er det å skrive og å tenke to sider av samme sak. Slik sett kan årets roman oppfattes som lyden av en forfatter som tenker seg om, og vurderer sine egne handlinger og motiver. Det er nærliggende å lese dette som en slags selvransakelse, en intern debrifing etter oppstyret rundt Arv og miljø, og anklager om utlevering av levende og døde, selv om det ikke er grunn til å gjøre for mye ut av dette poenget.

Liv og lære

Lotte Bøk er en middelaldrende foreleser på Kunsthøgskolen, en foreleser som ikke er aldeles ulik Vigdis Hjorth, der hun holder en forelesningsrekke om Brecht. Bøk er en relativt isolert, men velfungerende og i hovedsak tilfreds kvinne, når en ser bort i fra en vag følelse av skyld og skam. Hun tenker mye på båtflyktningene fra Afrika og Midtøsten, og gir regelmessig penger til en boms og en rumensk tigger som holder til like utenfor Kunsthøgskolen. Bomsen viser seg å være den tidligere eieren av huset hun bor i, som hun fikk kjøpt billig fordi den forrige eieren fikk et mentalt sammenbrudd. Som en småstein i skoen dukker han stadig opp, som en påminnelse om at hennes lykke og hennes privilegier egentlig, muligens, er basert på andre menneskers elendighet.

Hver gang Lotte Bøk får følelse av at hun koser seg, kommer de vage tankene om skyld og skam, som en hint fra samvittigheten om at andre ikke har det like godt. Her er Bøk trolig på linje med andre sosialt engasjerte mennesker i vår tid. Likevel virker det som dette er en transaksjon som Lotte Bøk alt i alt kommer godt ut av, når hun bytter ut følelsen av kos og tilfredshet med uro over verdens fattige, kan hun i det minste konstatere at hun er et moralsk, godt menneske, som ikke slår seg til ro med overflatisk hygge.

Men så tar altså studenten Tage Bast kontakt med henne og spør om hun ikke vil være med i et kunstprosjekt, en kortfilm om lærerne på Kunsthøgskolen. Tema: forholdet mellom liv og lære. Lotte Bast går med på dette, men blir i løpet av prosessen i tvil. Hun merker at hun blir mer og mer selvbevisst, hun analyserer livet sitt slik det vil se ut, sett igjennom kamera. Hun blir smertelig oppmerksom på forskjellen mellom å være naturlig og å spille det. Problemet med å være virkelig autentisk er naturligvis noe som kunsten har behandlet i århundrer, ikke minst på teaterscenen. Hjorths analyse av dette er ganske treffende, og oppsummerer noe av de uheldige bieffektene av å være godt synlig på sosiale medier, eller å delta i reality-serier. Eller for den saks skyld, å være en forfatter som bruker sitt eget liv og egne erfaringer som grunnlag for litteratur.

Kunstens rolle i verden

Deler av romanen framstår som en undersøkelse om kunstens rolle i verden, og det er typisk for tonen av tvil og selvoppgjør at heller ikke den blir gjenstand for udelt beundring. Lotte Bøk pleide å ha tro på litteraturen. Nå må hun innrømme at hun oppfatter det aller meste av den kunsten som blir laget som spilt møye.

Hele sitt yrkesliv hadde hun argumentert for kunstens nødvendighet og ivret for en generøs stipendpolitikk, for økning av kulturbudsjettet. Hun hadde protestert mot nedleggelser av kulturskoler. Hun mente det samme i dag, ja, hun var like overbevist om kunstens og kulturens nødvendige plass i et samfunn som før, bare med en litt mer defensiv argumentasjon: Å skape kunst var ikke en skadelig eller ødeleggende aktivitet – i motsetning til svært mye annen beskjeftigelse. Den møyen som ble spilt i forsøket på å lage avgjørende kunst, var ikke den verste av all den spilte møyen.

Defensivt, i høyeste grad. Lotte Bøk redder seg likevel inn (og gir en liten anerkjennelse til de av oss som fortsatt beskjeftiger oss med kunst og litteratur), ved å konkludere at kunsten ikke bare er ikke-skadelig, men at den også oppøver selvrefleksjon og kritisk sans.

Et omfangsrikt innslag i romanen er de lange utdragene fra Bøks forelesninger, som er mer gjenfortellinger enn tolkninger av Brechts sentrale stykker. Ikke et vondt ord om Brecht, men disse passasjene blir i lengste laget. Her sniker det seg også inn liten mistanke om at dette kan være resirkulering på høyt nivå, med tanke på at Hjorth i de siste årene har fremført lignende Brecht-foredrag. Her vites det naturligvis ikke om romanen er en spin-off av foredragene, eller om foredragene er research til romanen.

Interessant er det ellers at Brecht kan oppfattes som noe bortimot antitesen til Hjorths eget forfatterskap. Der hun er subjektiv, empatisk, følsom, er han objektiv, kynisk, distansert. Der Hjorth bruker close-up, benytter Brecht fugleperspektiv. Dette understreker preget romanen har av å være en utforskning av kunstens vilkår og muligheten av å skape litteratur om og for samfunnet.

Tvil og selvransakelse

I skrivemåten i romanen er det imidlertid Lotte Bøk og hennes følelsesliv som er i skarpt fokus, mens alle hendelser, personer og replikker blir filtrert gjennom hennes bevissthet. Bifigurene er knapt nok det, de har lite av selvstendig liv og eksistens. Den evige venninne, Laila May, blir ikke mer enn et navn. Og den impertinente yngling Bast blir også en merkverdig blass karakter. Det er ikke til å undres over at antydningen til romanse mellom Bøk og Bast visner fort, da det nok ikke er helt enkelt å engasjere seg følelsesmessig i en mann som ikke er utstyrt med andre egenskaper enn et filmkamera. Dette trenger naturligvis ikke være en feil, men heller en tydeliggjøring av Lotte Basts innelukkethet i sin egen subjektivitet. Eller så er det dette som skjer når en forfatter unnlater å bruke levende modeller for sine litterære figurer?

Vi har vel alle våre svake punkter, mørke steder som ikke tåler dagens lys. Det endelige fallet for Lotte Bøk kommer, ikke fordi Tage Bast angriper hennes svake punkter, men det hun trodde var hennes styrke. Når Lotte Bast får se filmen om seg selv for første gang, med alle notabiliteter på Kunsthøgskolen til stede, er det et sjokk. Hun kjenner ikke igjen seg selv, hun føler seg manipulert, og enda verre, avslørt. Tage Bast viser frem en kvinne som mangler selvinnsikt og moral, og som ikke er i stand til å formidle til ungdommen, som er de egenskapene som Lotte Bast, i all sin tvil og selvransakelse, var sikker på at hun hadde. Hun styrter ut av premieren, hennes verden ramler sammen. Hun reiser bort fra det hele, til Hellas, ikke for å drikke ouzo på stranden, men for for å gjøre en botsøvelse som er vel forberedt i romanen.

Lærerinnens sang er ikke en milepæl av en roman, men den er på mange måter interessant. Den tar opp tema som mange nok kan kjenne seg igjen i, spesielt dersom man har en posisjon i det man må kalle kulturlivet.

I atmosfæren av tvil og selvransakelse som er til stede i romanen, er det passende at det også blir stilt spørsmålstegn ved nytten av tvilen og selvransakelsen. Det er slitsomt nok å holde en slik vedvarende dommedag over seg selv, om man ikke på toppen skal få selvbildet spolert av en som bruker ditt liv som råmateriale for å bedrive kunst.