Gjendikterens oppgave

Skru klokken hundre år tilbake: Europa har allerede eksplodert, og i kjølvannet av første verdenskrig utkommer så mange klassikere at jubileene i disse dager faller tett i tett. Utgivelsen av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid pågikk fra 1913 til 1927. T. S. Eliots The Waste Land, César Vallejos Trilce og James Joyces Ulysses utkom i 1922. Wallace Stevens’ Harmonium, Robert Frosts New Hampshire (deri hans mest berømte dikt «Stopping by Woods on a Snowy Evening») og D. H. Lawrences Birds, Beasts and Flowers utkom året etter.

Eirik S. Røkkum fortsetter sitt gjendiktervirke med sistnevnte diktsamling, etter å ha tråklet seg gjennom The Waste Land i 2021, til gode kritikker. Overraskende nok er denne delen av litteraturhistorien ikke særlig godt representert i Norge. Henning Hagerup og Johann Grip skrev i Vagant i 1992 at «angloamerikansk modernisme [for norske lesere har] vært Eliot-land, med en og annen kommune bebodd av Ezra Pound og William Carlos Williams». Trettitre år senere, står dette sitatet seg særdeles godt. Nevnte Stevens og Frost har hvert sitt magre bind med «dikt i utvalg» fra henholdsvis 2009 og 2019, førti Yeats-dikt utkom på norsk i 2020. Pound hadde både Paal Brekke og Øyvind Berg gjendiktet før 1992, men ingen har tatt fatt på forfatterskapet siden. Skyldes dette mangel på interesse? At arten norske litterater som ikke leser engelsk er helt utryddet? Det at Anne Carson, Alice Oswald og Jorie Graham ble utgitt i norsk språkdrakt i fjor, tyder på noe annet. Kanskje er ærefrykt årsaken til at våre poeter heller gjendikter nålevende kollegaer? Dersom dette er tilfellet, bør Røkkums gjendiktninger få mye mer oppmerksomhet enn det hittil har fått. Han står nemlig ganske alene i sitt arbeid med denne delen av litteraturhistorien, som ikke uten grunn anses som blant de vanskeligste.

Hva er så riktig fremgangsmåte? Røkkums forrige gjendiktning inneholdt fyldige kommentarer som begrunnet mange av valgene hans. De finnes også her, i et noe kortere etterord. Der står det blant annet at: «Lawrences kvaliteter er å ikke være perfekt, og omskiftelighet er varemerket hans.» De to som tidligere har gjendiktet enkeltdikt fra denne samlingen, André Bjerke og Per Olav Kaldestad, har ifølge Røkkum forenklet Lawrence. Selv har han «ønsket å vise en større vilje til det eiendommelige». Uvante verbtider, partisipper i fleng, nyord og uoversiktlige tankesprang nevnes så. Jeg mener likevel at Røkkum gjerne kunne gått enda litt lenger i dyrkningen av disse eiendommelighetene.

Nyorddannende ordsammensetninger

Fugler, beist og blomster består av ni deler: Frukt, Trær, Blomster, De evangeliske beistene, Skapninger, Reptiler, Fugler, Dyr, Spøkelser. Enkeltdiktene bærer stort sett navn etter arter, men ikke mista dette for å være systematisk ordnede naturdikt; Lawrence kverner det hele om til noe eget. Samlingen ble til mens forfatteren fartet rundt i verden, og selv om diktene kan leses som slående enkeltdikt, er forbindelseslinjene så mange at det er tydelig at Lawrence stadig gjenbrukte ideer, ord og bilder for å skrive de på nytt: Friskere, bedre og mer presist.

Hva gjelder eiendommeligheter, er nok det første som slår en norsk leser av denne boka mengden sammensatte ord. Her fra «Nakne fikentrær»: «Ganske lik en blekksprut, men en underlig og vakker vrimmelarmet blekksprut; / som en naken, som en berglevende, venhudet sjøanemone, / der den brer seg ut fra berget i en mystisk arroganse.» Et raskt blikk på originaldiktet viser Røkkums lydhøre bruk av bindestreker og ordsammensetninger: «Rather like an octopus, but strange and sweet-myriad-limbed octopus; / Like a nude, like a rock-living, sweet-fleshed sea-anemone, / Flourishing from the rock in a mysterious arrogance.» Det er lett å tenke at forfatteren selv hadde elsket det norske språket med alle dets muligheter for nyorddannelse. Denne fordelaktige tilbøyeligheten må derimot forvaltes med omhu, da det på norsk kunne blitt for mye av det gode. Røkkum løser dette godt og på en måte som formidler Lawrences varsomme ekspansivitet i balanse med respekten og begeistringen for alt liv.

Merkverdige detaljer

Til tross for Røkkums ovenfor siterte syn på de tidligere norske Lawrence-oversetterne, klarer han ikke selv å unngå å tidvis forenkle rytmikk og språk. Denne frykten for å la Lawrence være litt merkelig, er i mine øyne et problem. I gjendiktningen av «Almond Blossoms» finnes noen eksempler.

Diktet er fire sider langt og tar utgangspunkt i at mandelblomster blomstrer så tidlig om våren at det meste ligger dødt. En jernalder, kaller Lawrence det. Greinene blir «desembers nakne jernkroker» og det er takket være treets «evigbankende daggryhjerte» at det utholder omstendighetene. Her er Røkkums gjendiktning mye mer prosaisk enn den trenger å være. Vi ser på noen vers fra diktets lengste strofe: «And the Gethsemane blood at the iron pores unfolds, unfolds, / Pearls itself into tenderness of bud». På norsk: «og Getsemane-blodet åpenbares, folder seg ut ved jernporene, / perler seg med samme sarthet som en knopp». Gjentakelsen i første del forsvinner, sammen med de assonerende o-ene og den mulige referansen til Gerard Manley Hopkins berømte dikt «God’s Grandeur». I andre del forenkles Lawrence på en annen måte: «[T]enderness of bud» er i mine øyne en utrolig merkelig formulering som godt kunne sett litt rarere ut på norsk. Senere i samme strofe oversettes «A naked tree of blossom» til «et nakent-blomstrende tre». Også her lurer jeg på om man ikke kunne tilføyd litt rarhet. Gjendiktningen skal kunne vise at det ikke simpelthen står «a naked blossoming tree» i originaldiktet. For mange vil nok dette oppfattes som detaljer – og det er det utvilsomt –, men for min del er det her Lawrence er interessant. Han burde kunne være like interessant på norsk.

To strofer senere finner man disse linjene: «Oh, honey-bodied beautiful one, / Come forth from iron, / Red your heart is. / Fragile-tender, fragile-tender life-body, / More fearless than iron all the time». Her er det nesten som om det mangler noen ord, eller som at et barn har ført pennen («Red your heart is.»). Hos Røkkum forventer jeg da noen like påfallende vers. Slik ser de ut: «Å, du herlige, honningduftende, / stig ut fra jernet – / rødt er ditt hjerte. / Ømme, skjøre livskropp / alltid mer fryktløs enn jern». Her er gjendiktningen rett og slett litt kjedelig. «[R]ødt er ditt hjerte», er riktignok en smule mer høystemt enn det konstaterende «Ditt hjerte er rødt», men valget utelukker ikke at leseren får inntrykk av at det heter «Your heart is red» i originaldiktet. Det er nettopp det det ikke gjør. Høystemthet likviderer lekenhet. Kanskje kunne man kunne våget seg frampå med «Rødt ditt hjerte er»?

Videre blir det praktfullt klossete «Fragile-tender, fragile-tender life-body,» som igjen minner om noe barnslig og lekent (jf. Ibsens ripsbusker), til «Ømme, skjøre livskropp». Det påfølgende verset oversettes med godt voksen syntaks til noe som i større grad ligner «Always more fearless than iron», mens Lawrence også her ser ut til å ha villet skrive litt annerledes. Kanskje er det nettopp en vårlig, purung stemme vi her har med å gjøre.

Lignende grep preger mange av diktene, men langt ifra alle. Og denne pirkete tilnærmingen min bunner i et savn etter større diskusjoner rundt utgivelser som dette. Det finnes ingen riktig måte å gjendikte hundreårige bøker på. Det finnes derimot alltid et ansvar hos dem som tar boken imot. Skal det fortsette å utkomme ambisiøse utgivelser av typen Røkkums gjendiktninger, nytter det ikke å sitte hver på sin tue. Straks arbeidet sendes i trykken og boka utkommer, er det dødsens nødvendig å vurdere og anerkjenne – i troen på at uenighetsfelleskapet lever.