Poesiens sorte hjerte

Det er nesten umulig å skrive om Gunnar Wærness’ poesi uten å begå nettopp de syndene han advarer mot. Men jeg kan ikke annet enn å la meg rive med av de tankene Ta på Jesus virvler opp.
20.10.2021 - 11:10

Giorgio Agamben begynner sin Stanza fra 1977 med å diskutere det bunnløse skillet som har oppstått i Vesten mellom filosofi og poesi. Dette skismaet, som i likhet med alt annet kan spores tilbake til Platon, er et skille mellom sannheten og dens representasjon. Men Agamben snur det platonske systemet på hodet: Poesien er bærer av sannheten, og sliter med å finne dens representasjon, mens filosofien har språket og metoden, men ikke sannheten. Hvilken sannhet er det poesien har, som filosofien lengter etter? Livet selv, eller ifølge Agamben: En glede og lidenskap som unngår den ødeleggende spiralen mellom begjæret og dets fullbyrdelse.

Men med disse to ordene har vi sagt så uendelig lite. Hvor gledesløst er ikke ordet glede, og hvor blodfattig er ikke ordet lidenskap? Filosofiens språk og vitenskapens metodikk har lite å stille opp med overfor poesiens sannheter. Disse maktdiskursene strekker sine grådige fingre inn i diktet, men poesien beskytter sitt hjerte godt. Det er også poesiens oppgave, beskytte nettopp det den viser frem. For som Gunnar Wærness skriver: «1    språket er en kniv / kvesset av å gni seg inntil andre kniver    2 / alle ting som lar seg si    bæres ut i verden / på denne knivens egg    3    men å separere / hjertet ifra brystet    det er helligbrøde.»



Artikkelen er 1569 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement