Selvmorderklinikken

«Juli Zeh har mange fans, jeg er ikke en av dem», skriver Gabriel Moro.
02.10.2019 - 11:48

Jeg har skrevet om Juli Zeh før, nærmere bestemt i 2006, i det for lengst nedlagte gratismagasinet Spirit. Den gang skulle jeg anmelde hennes andre roman på norsk, idéromanen og mursteinen Hvis alt er et spill. Resultatet ble en grusom slakt og to usle prikker på skalaen. Senere har jeg stilt spørsmålet: Gikk det som det gikk fordi jeg var ung og uerfaren, drevet av markeringsbehov eller kanskje i dårlig humør? Eller var jeg inne på noe da jeg dengte løs på boken med følgende kraftsalve: «Teksten mishandler språket og ordene, leker seg krampaktig med filosofiske og psykologiske begreper. Her er ingen dybde, bare en flom av ord, flatt og ironiserende fra en forfatter som har gått berserk på tastaturet.»

Juli Zeh er nemlig ingen hvem som helst på den tyske litteraturscenen. Hun har vunnet høythengende litteraturpriser og samtidig blitt en bestselger. Bøkene hennes er oversatt til en rekke språk og får ofte ros for sine interessante tankespill, eksperimentvilje og politiske engasjement. Vi har å gjøre med en åpenbart populær, idérik og debattskapende forfatter. Hun har blitt omtalt som en kameleon i tysk litteratur fordi hun tilsynelatende ubesværet kan skifte skrivestil og sjanger fra bok til bok.

It’s a Suicide World Baby

Årets roman, Tomme hjerter, er en slags politisk thriller med satirisk brodd. Forfatteren stiller det ubehagelige spørsmålet: Er det velgerne eller tiden vi lever i som bør klandres for den fremvoksende høyrepopulistiske bølgen i Europa? Romanen legger ikke skylden på velgerne, men på alle dem som skygger unna, ikke sier ifra, på prinsippløsheten som leder til likegyldighet, den som i valget mellom å beholde stemmeretten eller vaskemaskinen, velger vaskemaskinen.

Handlingen i Tomme hjerter foregår i 2025. Angela Merkels tid er forbi, nå er det nasjonalistpartiet BBB (Bevegelsen for bekymrede borgere) som regjerer i Tyskland. I den mellomstore byen Braunschweig driver psykologen Britta Söldner og teknologen Babak Hamwi foretaket Broen, en «Klinikk for psykoterapi og anvendt dybdepsykologi, Self Managing, Life Coaching, Ego Polishing». Ved hjelp av Lassie, en avansert algoritme, tråler de nettet på jakt etter suicidale individer, oppretter kontakt med dem og tilbyr helbredelse. På utsiden er Broen en klinikk for å forhindre selvmord, men den egentlige og strengt hemmelige forretningsmodellen er å selge selvmordskandidater til organisasjoner som ønsker å utføre terroraksjoner, det være seg separatistbevegelser, miljøvernere eller islamister:

«Noen få uforbederlige ville bli til overs. Mennesker som virkelig ville dø, på den ene eller den andre måten. Dem ville Britta og Babak formidle til organisasjoner som kunne bruke dem til noe. Som ga dem et mål, en mening, noe som var verdt å dø for. Og som betalte for det.»

I tråd med den prinsippløse tidsånden, forsvarer Broen denne tvilsomme geskjeften med at de har fått slutt på terroranarkismen ved å tilby markedet uhelbredelige selvmordere som er nøye undersøkt og klare for å dø. Fordi kandidatene klinikken «uteksaminerer» uansett vil ta sine liv, kan de like gjerne gå ut med et smell.

Britta og Babak er et umake radarpar. Hun lever et striglet familieliv med mann og barn. Alt hun ønsker for seg selv og familien er «en fredelig eksistens […] hun vil utføre arbeidet sitt, ta ansvar, men bare for det hun selv kan styre over. Hvorfor skulle hun føle noe ansvar for alt det andre?» Britta har ingen illusjoner, «hun bor i et ryddig og rent hus i en ryddig og ren by, og har et ryddig og rent firma. Det er hennes bidrag.»

Babak er på sin side en nerdete singel homse fra Irak, en kløpper på programmering, som ved hjelp av Lassie har skapt selve hjertet i Broen. De jobber godt sammen og firmaet går så det suser, inntil det en dag skjer en mislykket terroraksjon på flyplassen i Leipzig. Britta og Babak gjenkjenner mennene på tv-skjermen, de har vært innom klinikken, men nådde ikke opp som aktuelle kandidater i tolvtrinnsprogrammet. At de to mennene nå har utført en aksjon uten Broens medvirkning, kan bare bety én ting: Broen har fått en konkurrent.

Som seg hør og bør i en thriller, dukker det snart opp en mystisk antagonist. Guido Hatz er en rik, eksentrisk forretningsmann med snurrebart og interesse for esoteriske teorier. Han investerer i oppstartbedriften til Brittas mann, som sårt trenger frisk kapital, men viser samtidig en alarmerende interesse for Broen og Britta. Han hevder han er hennes skytsengel og foreslår at hun tar seg en pause fra arbeidet. Er denne Guido bare en gal riking eller har han også spyttet inn penger i Broens nye konkurrent? Og er det derfor han ønsker at hun trekker seg ut? Snart blir trusselen fra den ukjente motparten tydeligere. Britta og Babak går under jorden. 

Flatt språk, flate karakterer

Tomme hjerter er en roman med et tydelig budskap, en samtidsroman med ambisjoner om å si noe smart om tidsånden og stille en diagnose. Tonen er, på tross av det mørke innholdet og den forkvaklede moralen som blottlegges, relativt lett og ironiserende. «Der. Sånn er dere», står det på romanens første side. Er det en fornærmelse? Juli Zeh befinner seg i det vanskelige skjæringspunktet mellom såkalt litterær prosa og underholdningslitteratur. Hun kan pønske ut gode ideer, men er språklig ganske uinteressant og helt på det jevne. For det er ikke bare hjertene som er tomme i Tomme hjerter, språket lider den samme skjebnen, og jeg tror ikke oversetteren kan lastes: «Det mørke blikket øker i dybde og blir til en stum gløding.» Ach, bitte!

 Zeh er rett og slett en bedre konstruktør enn språkarbeider, men heller ikke som thriller er dette godt nok. Årsakene er flere: Romanen blir aldri direkte skummel, jeg ikke lese videre, den mangler rett og slett «das Unheimliche», denne truende uhyggen som i hvert fall en thriller med kunstneriske ambisjoner bør etterstrebe. Den antatte skurken Guido Hatz forblir flat og karikert, omtrent på nivå med en hvilken som helst gjennomsnittlig «bad guy» på TV.

Tomme hjerter føles ganske enkelt uinspirert. Anmelderen i Die Zeit undret seg da også over hvorfor Zeh ikke heller hadde laget et hørespill eller filmmanus av ideen. Som så ofte når jeg leser en middels god bok, tenker jeg at dette kunne ha blitt en utmerket film. I romaner, derimot, forventer jeg dypere innsikter, mer nærhet til karakterene og fremfor alt språklig skjønnhet. Det klarer ikke Tomme hjerter å tilby.

Britta er et moralsk paradoks og produkt av tiden hun lever i, men gir hun meg noe som leser, bryr jeg meg om henne? Knapt. Og det hjelper ikke at hun er usannsynlig irriterende. På et tidspunkt i romanen søker Britta, Babak og en kvinnelig selvmordskandidat tilflukt i et gammelt hus et stykke utenfor Braunschweig. Etter at de ankommer på sykkel begynner Britta sporenstreks å lete etter mat, som om det sto om liv og død. Jeg mener, WTF, et par timer uten mat og allerede døden nær? OK, det er kanskje ironi dette her, en lek med vår avhengighet av komfort og trygghet. Irriterende er det likevel. Er dette eksempelet en bagatell? Selvsagt, men det kan også sies om Zeh som forfatter. Eller for å være mer diplomatisk: Zeh er ikke en forfatter for meg. Hun var det ikke i 2006 og blir det ikke i 2019 heller. Og herved skilles våre veier. Denne gang for godt.


Juli Zeh

Tomme hjerter

Roman

Oversatt av Eivind Lilleskjæret

Gyldendal, 2019

304 sider