Innavl som metafor

Det er ikke debutant Petter Brevik sin feil at han ikke er Norges svar på Peter Handke. Den svært problematiske sykdomsfremstillingen, derimot.
08.10.2019 - 10:57

Som seg hør og bør mangler det ikke på lovord fra forlaget når Cappelen Damm denne høsten presenterer sine debutanter. I beskrivelsen av Petter Breviks Over veien slår de imidlertid så til de grader på den markedsførende stortromma at det umulig kan komme forfatteren til gode. Det er tydelig, heter det på nettsidene, at Brevik har lest både Sæterbakken, Handke, Faulkner og Kafka – og Dante. Enda jeg nokså umiddelbart blir skeptisk, for ikke å si mistroisk, forsøker jeg iherdig å ta meg i det. Tross alt mener jeg da bestemt at det skal være lov å sikte høyt i dette landet?

Over veien forteller om en 20 år gammel mann fra Oslos beste vestkant. Helt i begynnelsen av romanen blir han diagnostisert med sykdommen som tok livet av hans far, og får han vite at han kan regne med å ha omtrent ti år igjen å leve. Hvilken sykdom det er snakk om, vites ikke. I alle fall ikke med mindre en besitter en viss kunnskap om arvelige sykdommer særlig utbredt i agderfylkene. Den nokså stillestående romanhandlingen består så av fortellerens forsøk på å finne ut av hvorfor nettopp han har blitt syk, og han oppsøker både legen som gir ham diagnosen, og en tante han ikke tidligere har kontakt med, i håp om at de skal fortelle om hans far – for sykdommen, må vite, kan ikke forstås uavhengig av ham. Tidlig i romanen konstaterer legen: «Den er et resultat av innavl, […] slikt som kan skje når man bor få mennesker på et lite område og har begrenset med kunnskap, med andre ord tilfeldigheter, uflaks.» Kommentaren fremstår senere som startskuddet for avdekkingen av en nokså underlig fremstilt overgrepshistorie, samt fortellerens egen (smått absurde) skyldfølelse.


Artikkelen er 1380 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement