Grusomt god

Det høres ikke sexy ut med en rumensk massegrav som man ikke vet om skyldes en kommunistisk pelotong eller attenhundretallspest. Med «Lillefingre» får Filip Florian det likevel til å bli en saftig historie.
10.10.2019 - 15:15

Kjenner du det? Du åpner en roman, og ganske umiddelbart, når du bare har lest et par, tre avsnitt, eventuelt et par sider, tenker du: Å nei, dette er en sånn bok. Så prøver du å finne ut hva det er som gjør at du har det sånn med den, med denne boka du har valgt deg eller fått anbefalt, eller tilsendt, hva er det med dette stykket tekst som gir deg en slik følelse av … motstand?

Sånn er rumenske Filip Florians Lillefingre. I mangel av bedre ord kan man si den åpner vanskelig. Det er en vrien bok. En uinntrengelig roman. En av de bøkene som ikke tar deg i hånda og loser deg innover sidene mens den mildt mumler at dette blir hyggelig, dette blir gnidningsfritt og underholdende. Tvert imot! Den sier: Jasså, så du vil lese meg? Vi får se, sier den, boka. Vi får se om du klarer det.

Det finnes andre slike bøker. Et nærliggende eksempel er en annen østeuropeer, den ungarske forfatteren Laszlo Krasznahorkais Satantango. Heller ikke den gir ved dørene. Nok et annet kunne være gode, gamle James Joyce. Uansett om du er aldri så begeistret for Ulysses nå, kan du kanskje huske de første fem gangene du prøvde å gi deg i kast med den? Først på sjette forsøk lyktes det deg kanskje. Og glemt alt om startvanskelighetene, har du kanskje. For maken til bok! Maken til rikdom! Maken til liv!

Heldigvis er Filip Florians Lillefingre akkurat en slik bok.

Pest og diktatorer

Ytre sett er bokas handling forbausende enkel å risse opp. I en liten kystby ved Karpatene – W. – langt pokker i vold inne i Romania er en gjeng arkeologer i gang med utgravninger av et romersk castrum (i våre dager ville vi ha kalt det en militærleir). Midtveis i det møysommelige gravearbeidet ramler de over en bråte med skjeletter. Og skjelettene har det til felles at de mildt sagt ikke er hele; det er snarere snakk om hoftekamsbein og fingerledd, lårknokler og kranier blandet sammen i en eneste pærevelling. Spørsmålet som melder seg er: Hva i alle dager er dette? Og hvorfor mangler alle skjelettene det ytterste leddet på lillefingeren?

Svarene kommer raskt. Fra forskjellige hold. Og her er det kanskje nødvendig å minne om hva slags skjebne Romania har hatt de siste hundre årene. Fram til 1938 var landet i Sørøst-Europa  et forholdsvis fredelig konstitusjonelt monarki. Deretter ble det et diktatur. Fram til 1944 var de på Tysklands side under Andre verdenskrig. Og for å gjøre en komplisert historie kort: Sovjetunionen rykket inn – de var tross alt den nærmeste allierte makten i området – og tvang landet til å bli en folkekommunistisk republikk. Russerne ble i landet til 1958, og i 1965 tok Nicolae Ceauşescu makten i landet. Med sitt sikkerhetspoliti Securitate førte han en brutal, kultusdyrkende innenrikspolitikk med alt det du kan forestille deg av jævligheter mot egen befolkning. Han beholdt makta helt til han ble styrtet i 1989 – og straks henrettet. Hvilket ble kringkastet direkte både innen- og utenriks.

Et av de øyeblikkelige forklaringene på knoklene som velter frem er altså at de er et resultat av en massehenrettelse. Men arkeologene mener det er noe som ikke stemmer. For knoklene, ser de ikke eldre ut? Europa – og store deler av resten av verden – har vært plaget av pest opp gjennom historien. Vi kjenner alle til Svartedauden, men selv om den var en av de verste pandemiene, kom det også en senere, på 1800-tallet. Den traff også Romania. Og passer ikke de ymse knoklene arkeologene graver frem nettopp på en slik pest? Jo. Det er minst like sannsynlig. Men prøv å si det til en av hovedpersonene – den sterkt aldrende, tidligere straffangen – som ankommer med tårer i sjelen av sorg over skjebnen til de av hans kamerater fra gamle dager som ikke var like heldige som ham, han som unnslapp. Prøv å si til ham at skjelettene ikke stammer fra hendelser han bevitnet – og overlevde bare på hengende håret.

Portrett av et kaotisk land

Etter de første kapitlene – lagt i munnen på arkeologen Petruş, som er den eneste gjennom boka som innimellom dukker opp som jeg-forteller – går fortellerstafettpinnen vidt rundt i den lille rumenske badebyen. Vi møter bartenderen Puşa, den pensjonerte ingeniøren og tidligere kommunistiske straffangen Titu Maeriu, vi møter fotografen Saşa med dromedaren Aladin, vi møter politisjefen Maxim – «en menneskelig smultbolle» –, den unge soldaten Butichin, vi møter forhørsdommer-majoren Spiru som ikke nødvendigvis har rent mel i noen som helst pose, og som har det overordnede ansvaret for utgravningen, vi møter Josefina som er barnebarnet til hovedperson Petruş’ tante Paulinas venninne lady Eugenia Embury (!) – og som har en rumpe som et jordbær –, vi møter den korte og lubne avisjournalisten Catarina – og endelig får vi den fantastiske livshistorien til munken Onufrie, også kalt «Luggen» fordi det hver fjerde time, siden han var guttunge, har vært nødvendig å klippe en tjæresort, hard hårtott som vokser tjue centimeter i timen fra issen hans, og som noen mener er et tegn fra oven og minst like mange mener er et tegn helt nedefra.

Puh!

Eller som bokas allvitende fortellerstemme utbryter det et sted: «Så mange ting som må forklares!». Romanen blir etter hvert rett og slett et slags litterært menasjeri av menneskeskjebner, rikt og rotete, grusomt og vakkert. Og slik, gradvis og utbroderende, innfløkt og utsøkt, og i kortere og lengre kapitler i dette besynderlige koret av rumenske fortellinger fra etterkrigstiden, åpner boka seg. Slik bare de virkelig gode bøkene makter å åpne seg mot leseren. Filip Florians språk – som i starten virker luggete og tvert – viser seg å romme den største skjønnhet og den mest spiddende innsikt i den menneskelige tilstanden. I Romania, helt sikkert, men ganske visst på måter som gjelder flere enn rumenerne blant oss. Hør bare på hvor vakkert det går an å beskrive glemselen og fortregningen som setter inn i kjølvannet etter en grumsete historie:

«… medlidenhet og raseri hadde samme skjebne som høstblomster som tåka senker seg over, de bklenet, visnet, så tørket de ut under vekten av husleie, priser, inflasjon, såpeopera og talkshows i fjernsynet, familieliv, seire og tap på stadioner, i dag og i morgen var viktigere enn i går og i forgårs …»

Et voldsomt sveip

Florian gjør det mesterlige grepet at han omtrent midtveis løfter blikket ganske voldsomt fra Romania. Faktisk skifter han til motsatt side av jorda, til Argentina. Og det gjør han fordi den rumenske regjeringen – en regjering med «ganske så mange fluer på hatten» – ser seg nødt til å invitere noen som har forstand på folkemord og diktaturer, men som er uavhengige, eller som Florian sier det: som er «immune mot samtidshistorien» i Romania.

Florian lar leseren møte «los desaparecidos» – de forsvunne – alle de som forsvant uten et spor på pampasen i kjølvannet av Peróns argentinske valgseier og de diktatoriske tilstandene som utspilte seg i tiårene etterpå. Fem argentinske antropologer flys til denne lille kystbyen i et land som er tolv og en halv gang mindre enn deres hjemland, for å bistå i avgjørelsen om dette dreier seg om de forsøkt begravde redslene fra kommunisttiden, eller om en mer uskyldig attenhundretallspest.

Denne voldsomme forflytningen – fra den ene halvkula til den andre – er virkelig et høydepunkt, både i litterær og menneskelig forstand, fordi Florian viser – gjennom tilsynelatende å gjøre akkurat det motsatte, altså ved å relativisere – at diktaturers umenneskelighet kanskje ikke er like i detaljen, men like i grusomhet, uansett hvor i verden den foregår, og uansett hvilket folk som får unngjelde, om det er rumenere eller argentinere. Eller sagt på Florians måte, at «adjektivet forferdelig har ubegrensede betydninger».

Det betyr ikke noe for denne romanen om det viser seg å være de ene eller de andre menneskelige restene som avdekkes i den romerske, antikke militærleiren. For den viser frem, uten å nevne Ceauşescu med ett eneste ord, og Securitate bare én gang, hva et diktatur gjør med et folk. Det er mesterlig gjort.

Les den for å lære mer om Romania. Og om deg selv.


Lillefingre

Roman

Oversatt av Steinar Lone, MNO

Solum Bokvennen, 2019

236 sider