Sårt og lærerikt om døden

Steffen Kverneland tegner et rom som gjør det enklere å tenke på døden.
17.12.2018 - 22:31

Steffen Kverneland
En frivillig død
Tegneserie
112 sider
No Comprendo Press, 2018

 

Det er noe som kommer med alderen, dette med å tenke på døden. Eller, kanskje enda mer, tenke på sine egne foreldres død. Om et par uker blir jeg 45 – ingen alder, vil noen si – men det er egentlig bare de tre siste årene jeg har tenkt på min egen og andres endelikt i noe særlig grad. Det er de første stegene på veien mot slutten, for å si det litt skjebnetungt, og de stegene som står igjen – tenker jeg også – må dermed brukes klokt.

Tåkete ansikt

Jeg nevner dette med mine egne dødstanker når jeg nå skriver om Steffen Kvernelands tegneserie om sin egen fars selvmord, fordi den, dypest sett, handler om døden. Og vår frykt for den. Eller tåkelegging av alt som har med død å gjøre. Ett av vår kulturs blindpunkter, er at det er så få steder hvor vi kan forberede oss skikkelig på at våre nærmeste skal vandre heden. Det er dette fraværet jeg ser flere steder i Kvernelands En frivillig død; det former historien gjennom forskjellige former for mørklegging, hull, ellipser og visuelle tåke. De mest effektive er dem som er i dialog med sin opplyste motpart. Omslaget er et godt eksempel i så måte, for på baksiden av boka tegner Kverneland faren som smilende ung sjømann. Her er han ikke merket av det som skal skje, av tungsinn og selvmordstanker, men smiler ubesværet til fremtiden. Men på forsiden, som altså er det første vi ser når vi får boka i hendene, møter vi det samme bildet i bearbeidet form. Da er det ikke et smilende sjømannsansikt vi ser, men en tåke.

Hva er det vi ser når vi ser denne tåken i stedet for et ansikt? Sikkert flere ting. Vi ser kunstnerens vansker med å se det andre portrettet og ta innover seg lettheten i det når han visste hvordan det gikk. Kanskje også Kvernelands vanskeligheter med å tegne dette ansiktet, av samme grunn, det tunge i å jobbe seg gjennom noe som var uttrykk for fremtid og håp, men som, etterhvert som faren ble eldre, ble så tungt som bly. Det er ganske sikkert også et bilde på minnearbeidets deformering av sitt opphav, at selve erindringene om faren blir grumsete gjennom tidens løp slik at når forfatteren skulle sette seg ned for å tegne ansiktet, slik det egentlig var, ble det uklart for ham. Ting har en tendens til å bli det, særlig vonde ting, og særlig når vi ser rett på. Men mest av alt er det nok døden som siver inn; dødens uklarhet, dødens utglidning av de klare linjene. Et slags hull eller mørke, som jo også rent faktisk er det som blir igjen når noen forsvinner.

Erkjennelsens blindfelt

Det er flere slike sorte felt i denne boka. Gjentatte ganger er det selve siden – hele siden – som mørkner. Noe som er en form for søvn, tenker jeg meg, eller er det blackout eller gjenlukkede øyne? Eller kan det være en gravstein som mimes gjennom boksidens kvadratiske, mørknede form? Uansett er det sorte pauser som korresponderer, inngår i en melankolsk rytme, som definerer, skaper foreløpige punktum, med jevne mellomrom i denne boka. De peker også mot de stedene i utgivelsen hvor det virkelig er sorte hull i forfatterens hukommelse – eller de stedene han ikke orker tenke lenger, eller se tilstrekkelig klart, som  for eksempel da han begynner å se tegningen av bilen faren tok livet sitt i med eksos. Sakte beveger han seg inn i mørket, bokstavelig talt, vi ser forlatte lagerhaller, og faren med lukkede øyne i en dunkel bil, en vodkaflaske. Før Kverneland selv, i neste rute, dukker opp bak tegnebordet i en situasjon – arbeidende – som han innrømmer gir ham kontroll over det ubehagelige. Hvor går veien videre fra dette halvmørke? «Min kone Liv nevnte en gang at folk som døde av kullosforgiftning var helt rosa i huden når de ble funnet. Og er det ikke noe om at man gjør på seg i dødsøyeblikket? Nei, fy faen, dette orker jeg ikke tegne.» Så mørklegges alt, før vi ser husene forfatteren forbinder med dødsbudskapet; der han befant seg da de fikk høre at faren var borte. Nøkternt går han gjennom hva som ble sagt, scene for scene, dernest hva som skjedde rett etterpå. De visste jo ikke at det skulle skje. Fortellingen forankres i det som skjedde, likevel, i mørket, i bilen faren endte sitt liv, og sjokket etterpå.

For denne boka handler like mye om både sjokk og sorg. Den handler også om falskheten som kan snike seg inn når vi sørger. For er det en slags nytelse i sorgen, til tross for det vonde? Er det en form for pirring i det forferdelige, tross alt? Kverneland betrakter seg selv – slik han var etter faren døde – og undres om han ikke speilte ut en kunstnermyte gjennom sorgen. En myte om «det tragiske, selvdestruktive geniet». Kverneland tar seg selv i å kjenne på muligheten av falskheten av rollespill selv der han sitter, i dag, igjen bak skrivebordet (som han har arvet av sin far). «Sorg er merkelig. Noen ganger kan jeg få en ekkel følelse av at jeg spiller eller poserer mens jeg sørger. Selv når jeg er alene.» Her stikker Kverneland fingeren inn i noe høyst interessant, for er det noe vi har vansker med å innrømme for oss selv er det nettopp denne formen for falskhet, som nesten er umulig å oppdage siden den sannsynligvis er innhyllet eller påbegynt gjennom en fullbåren sorg. Men også dette, tenker jeg, er en viktig del av historien. Ikke bare den Kverneland selv forteller i denne boka, men alles sorg og fortvilelse; for kan det ikke snike seg en uren tone i enhver gråt? Kan det ikke være et skuespill vi fremfører, ja, selv når vi er alene? Dette er en av kvalitetene ved denne boka som gjør den virkelig besnærende. At den holder frem denne type speil for oss, speil som neppe fører til at vi ser våre ansikter med fullstendig klarhet – kanskje de kan være tåkete som portrettet på forsiden av denne boka, tross alt – men vi setter i det minste i gang en tankebane som det finnes svært få incitamenter til å sparke i gang ellers.

Essayistiske sprang

En annen side ved boka er det essayistiske formatet, hvordan den hopper frem og tilbake i tid. For å ta det første først, er refleksjonen i boka forankret i en svært subjektnær beretning som ikke gir slipp på det allmenne siden forfatteren ikke blir sentimental og fortaper seg i bekjennelse. Denne nærheten mellom det allmenne og partikulære – forfatterens liv og alles liv – kommer til uttrykk gjennom de underligste detaljer, som da han forteller om at han likte å sitte på sin fars fang og studere det store nesegrevet hans da han var liten. «Jeg har mange løse minner om pappa. Som da jeg satt på fanget og studerte nesen hans på nært hold og sa at den lignet et jordbær. Han lo godt av det». Den mest slående detaljen er likevel rammefortellingen: hele boka begynner med et bilde av forfatteren selv som sitter med sitt eget barn på fanget, mens han tenker på at slik satt også hans far med ham på fanget. Det er noe syklisk med dette bildet – det gjentas på slutten og rammer inn hele fortellingen – men først og fremst fordi vi her presenteres for slekters gang og hvordan en generasjon vil speiles i den neste. Og hvordan blindfelt i en også vil speile seg i neste ledd (selv om feilene som omkranser blindpunktet ikke nødvendigvis må gjenta seg).

Jeg har også stor sans for at Kverneland forteller om tilsynelatende hverdagslige hendelser – og hvordan de kan være i berøring med det dypeste alvor – her får han frem en stemning, en fornemmelse av hvordan både faren og relasjonen til faren må ha vært. Særlig en av dem rører ved meg. En ung Kverneland bestemmer seg for å sykle de tre milene til familiehytta – og sliter, det er lengre enn han tror – og da han kommer frem finner han sin far liggende på sofaen, sovende, midt på dagen. På bordet står det en spritflaske. Da han banker på ruta, og faren våkner og får øye på ham gjennom vindusglasset, oppstår det et forunderlig øyeblikk, både uhyre sårt og nakent (men også et uttrykk for gåten faren var), som henter opp i seg mye av bokas stemning. Både det at han hadde alkoholproblemer, men først og fremst at han hadde skjøvet seg selv ut i en annen tid, et annet rom, ja, at han var på vei bort fra fellesskapet, allerede da. Det er som den unge Kverneland titter inn i en helt annen dimensjon der han står på utsiden av hytta og oppdager farens univers, utilslørt. En annen slik scene, like sår og avslørende, er den hvor faren spaserer inn på kjøkkenet under en familiesammenkomst og tar seg en begjærlig støyt av drammeflaska. Problemet er bare at scenen, som helt sikkert ikke var ment for andre, ble reflektert i en vindusrute slik at alle som var med i selskapet kunne se ham. Det er som de mørkeste hemmelighetene veller frem et kort øyeblikk, i all offentlighet. Disse scenene – det er flere av dem – tegner et bilde av et høyst ensomt menneske.

Dokumentariske elementer

Et annet godt trekk ved En frivillig død er blandingen av det dokumentariske og det kreative. Noen steder dukker faktiske fotografier opp, men ofte former Kvernelands strek fortidens former. Denne vekselvirkningen mellom avbildet virkelighet og strekens bearbeidelse av motivet kan gjerne også betraktes som et bilde på både traumet forfatteren nok enda ikke har kommet over og hvilken prosess han begitt seg innpå med denne boka. Vi har alle slike blindpunkter, bilde på vår frykt for døden, men også i dødvinkler i en fortid som snarere er tåkedotter enn et klart bilde. I min egen familiehistorie er det en slik hendelse også, min mors onkel tok livet sitt; men selv i dag er det nesten umulig å få noen til å fortelle meg om hva som egentlig skjedde den dagen og hvorfor han gjorde det. Det er en merkelig erfaring å være vitne til at hendelser som har vært så formative ikke blir fortalt om, gitt en synlighet, for hvordan skal de ellers kunne bearbeides. For meg er det hele et sort hull, et mørke som ledsages av triste ansikter og taushet.

Men klarer vi plassere tåken i et landskap, et sted, og i en stemning, som Kverneland gjør så briljant her, så kan vi alle begynne å nøste opp trådene, uansett hvor vanskelig det er, og samme hvor de er hektet fast i fortiden. Ikke bare i vårt eget liv og vårt forhold til andre som dør – uansett om de står oss nære eller for eksempel dør i en ulykke, som 22. Juli (for å røre ved et kollektivt traume). Vi må tro at det er mulig om vi skal kunne se hverandre – og oss selv – og fortelle hvem vi er og hva som er viktig for oss, før vi også, en gang, skal dø.