Litteratur og propaganda i forargelsens tid

I tiden etter Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina var det mange som følte seg kallet til å advare mot russisk propaganda. Man forestilte seg tydeligvis denne propagandaen som så durkdrevent løgnaktig at den kunne føre til at vi – som jo i utgangspunktet både er rettenkende og fulle av god moral – rett og slett kunne bli forført til å tro at Putins krig er rettferdig. Man kunne få inntrykk av at denne propagandaen nærmest var som en snikende, livsfarlig gift, som man måtte gjøre sitt ytterste for ikke å få i seg, formodentlig fordi vi er intellektuelt og emosjonelt forsvarsløse mot den. Altså holdt man seg flittig unna alt som kunne minne om et russisk perspektiv på verdenspolitikken, og skrek opp i indignasjon hvis man kom over skriftstykker der man fornemmet at skribenten utviste forståelse for russiske interesser.

Et bakvendt syn på propaganda

Selv finner jeg dette synet på propaganda bakvendt. Er det ikke mer nærliggende å tenke stikk motsatt? Den propagandaen vi står maktesløse overfor, fordi vi rett og slett ikke merker den, siden den finnes i selve luften vi puster, er vår egen. Den opptrer i mange former, men kan, for den som er blitt oppmerksom på den, spores i omtrent alt som bringes til torgs om nyhetshendelser og politiske spørsmål. I sin aller enkleste form tar den form av et uuttalt premiss om at «vi» er gode og til å stole på, mens «de andre» er forkvaklede, upålitelige og fulle av dårlige hensikter.

Den som vil unngå å bli påvirket av propaganda må lære seg å tenke forbi dette «viet» og dets mange uuttalte forutsetninger. Det er dette som tradisjonelt har ligget i ordet ideologikritikk, en virksomhet som etter mitt syn er viktigere i dag enn noen gang, men som synes å ha gått av moten – i hvert fall i den formen jeg her sikter til. For meg ser det ut som om de fleste skrivende mennesker foretrekker å bruke mesteparten av kreftene på å kritisere offisielle fiender, slike som åpenbart befinner seg utenfor «viet»: Russland, Kina, islamister, høyrepopulister. Denne typen kritikk kan naturligvis være berettiget, men det betyr ikke at den har stor verdi, hverken intellektuelt eller moralsk. Sovjetiske intellektuelle kunne gjøre karriere på å ytre legitim og velinformert kritikk av USA og NATO. Men virksomheten var helt gratis og fungerte motsatt av hva som burde være de intellektuelles egentlige oppgave: Den styrket det totalitære regimet istedenfor å slå sprekker i det.

Propaganda i demokratiske stater

Hvem er det egentlig som gjør bruk av propaganda – og til hvilke formål? Her har jeg på følelsen at enkelte grunnleggende misforståelser fremdeles er utbredt, for eksempel den at propaganda er noe som primært finner sted i totalitære regimer. Nå er det selvsagt ikke uriktig at for eksempel Goebbels klekket ut og spredde nazistisk propaganda. Men totalitære regimer har andre og mer effektive midler til å stoppe uønskede tanker og ytringer: vold, tortur, drap. Slik er det ikke i demokratier. Her må den ideologiske kontrollen besørges på mer subtilt vis: «Propaganda is to a democracy what the bludgeon is to a totalitarian state», for å si det med Noam Chomsky.

Chomsky parafraserer her egentlig bare det gjengse synet til grunnleggerne av den amerikanske PR-industrien. I innledningen til PR-pioneren Edward Bernays’ bok Propaganda (1928) heter det for eksempel: «Bevisst og intelligent manipulasjon av vanene og meningene til massene er en viktig faktor i demokratiske samfunn». Dette kalte Bernays (som forresten var nevø av Sigmund Freud) for «the engeneering of consent», det vil si: maktelitens bevisste konstruksjon av bestemte holdninger i befolkningen ved hjelp av pressen. Dette var ifølge Bernays og hans meningsfeller legitimt, siden massene etter deres syn var styrt av irrasjonelle impulser og dermed ute av stand til å vite sitt eget beste. Altså må den «opplyste» eliten styre, og for å kunne gjøre det er propaganda uomgjengelig. Suksessene til denne typen kampanjer i USA kan blant annet avleses i den amerikanske befolkningens oppfatninger om fagforeninger, som ble stadig mer negativ utover på 1900-tallet. Det er kanskje unødvendig å nevne at disse holdningene var gunstige for «corporate America», men ugunstige for folk flest.

Men er det ikke tross alt ganske søkt å hevde at seriøse norske medier i vår egen tid sprer propaganda? Jo, men bare hvis man med propaganda mener en bevisst manipulasjon av befolkningen på bakgrunn av en uttalt plan eller konspirasjon. Hvis man derimot mener propaganda i betydningen: favorisering av meninger og oppfatninger som er utbredt i elitegrupper, slik som stortingspolitikere, toppbyråkrater, forretningsfolk og journalister – vel, da stiller saken seg annerledes. Det er i disse kretsene spekteret for hva som er tillatt å mene blir definert. Og dette spekteret kan iblant være temmelig smalt, for eksempel når det etter Russlands angrep på Ukraina ble fremstilt som nærmest moralsk forkastelig å være mot norsk medlemskap i NATO. Alle som har opplevd å ha meninger som ligger utenfor spekteret, vil vite hva jeg snakker om her. Hvis du ikke har det – vel, så foreligger det en mulighet for at du er påvirket av propaganda uten å være klar over det.

Typisk norsk å være god

Gro Harlem Brundtland er for tiden aktuell i tv-serien Makta, hvor hun i påfallende stor grad gjøres til talerør for vår egen samtids synspunkter – mot de absurde og forkastelige holdningene som var vanlig før i tiden. Og det kan passe bra, siden hun står bak den aller mest konsise oppsummeringen av gjeldende norsk ideologi: «Det er typisk norsk å være god». Ordet «god» må her forstås både i betydningen «dyktig» og i betydningen «moralsk overlegen». Som et uttrykk for en underliggende ideologi, betyr slagordet at Norge per definisjon ikke kan være involvert i forbrytelser eller handlinger som er utført av ond vilje. Dersom representanter for det offisielle Norge har gjort seg skyldig i ugjerninger, skyldes dette enten feiltagelser eller en svikt på individnivå. Ond vilje på systemnivå er bare noe som finnes hos andre. Dette synet er fremdeles styrende for norsk nyhetsdekning.

Jeg ble for alvor oppmerksom på dette fenomenet under et seminar jeg var med på i 2006. Her forklarte en tidligere dagsrevymedarbeider at det er ytterst sjelden at det i NRK blir gjort feilvurderinger med hensyn til hva som kan vises på TV. Iblant blir det imidlertid gjort kontroversielle valg etter grundig redaksjonell diskusjon, for eksempel da man (10.10.06) viste bilder av noen menneskerester som stammet fra israelske soldater drept av Hizbollah. Dette er ideologisk interessant i seg selv, siden innslaget bidro til demoniseringen av en offisiell fiende, men her er poenget et annet. For da denne tidligere dagsrevymedarbeideren fikk spørsmål om man kunne tenke seg at NRK publiserte tilsvarende bilder av afghanere drept av norske soldater, svarte hun blankt nei helt uten betenkningstid.

For meg ble dette en talende illustrasjon på hvordan ideologi fungerer i praksis: At slike bilder ikke skal publiseres, var noe denne NRK-medarbeideren ikke trengte å bli fortalt. Da det i mai dette året ble rapportert at 13 afghanske opprørere var drept av norske soldater, kunne dekningen isteden minne om sportsjournalistikk. BT dekket saken under overskriften «Vi har drept 13 personer» (26.5.06). Oberstløytnant Kjell Inge Bækken forklarte her bakgrunnen for den stolte norske innsatsen: «Vårt største fortrinn er teknologien. Den gjør det mulig for oss å bekjempe fiendtlige styrker på betryggende avstand». Betryggende for hvem?

Manglende interesse for våre egne forbrytelser

Her kan man kanskje innvende at eksemplet er gammelt, og at denne typen berøringsangst for mulige overgrep i norsk regi er et tilbakelagt stadium. Men er det egentlig noe som tyder på det? Da Godal-utvalget i 2016 publiserte sin store rapport om Norges innsats i Afghanistan, var konklusjonen at den desidert viktigste grunnen til at Norge i det hele tatt hadde engasjert seg i krigen, var ønsket om å fremstå som en god alliert for USA. Men dette målet ble selvsagt ikke frontet da norske politikere skulle «selge inn» og rettferdiggjøre krigen overfor den norske befolkningen. Da var det snakk om kampen mot terror, kvinners rettigheter og demokratibygging i Afghanistan – altså bare gode formål. Men i realiteten handlet Norge altså ut fra snever egeninteresse, og var i forfølgelsen av denne egeninteressen villig til å føre sin egen befolkning bak lyset og delta i en krig som kostet over 200 000 mennesker livet – altså myrderier av ufattelige proporsjoner. Man skulle kanskje tro at den kritiske pressen ville kaste seg over saken og kanskje stille noen til ansvar, men det skjedde ikke. Den kastet seg på denne tiden i stedet over Julian Assange, som hadde bidratt til å avsløre hva som faktisk hadde foregått i denne krigen, og som ble svertet i vestlig presse etter alle kunstens regler. I desember 2016 konkluderte Morgenbladets Tove Gravdal med at Godal-rapporten hadde fått «oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet» i norsk presse (Forsvarets forum 15.12.16). Den som vil forstå verden uavhengig av norsk og vestlig propaganda, kan begynne med å spørre hvordan dette kan ha seg.

Rettledning av den forvirrede flokk

Så vidt jeg kan bedømme, er det fremdeles et underforstått premiss i norsk offentlighet at propaganda nærmest er utenkelig hos oss, samtidig som det stadig advares mot russisk propaganda, som vi skjønner må være totalt dominerende i russisk presse. Her kan det ikke simpelthen være snakk om et annet perspektiv på verdenssituasjonen, for russisk media presenterer jo ikke annet enn løgner. Dette er dessuten løgner som har lett for å spre seg. Ifølge Bergens Tidenes kommentator Morten Myksvoll kan man ikke engang lufte tanken om at NATOS ekspansjon østover kan ha hatt noe med angrepet på Ukraina å gjøre uten å «spre russisk propaganda» (tweet 12.04.23). I Europa (men ikke i Norge) ble en rekke russiske TV-kanaler stengt ned i løpet av 2022. I vestlige øyne er dette det motsatte av et angrep på pressefriheten: Bare slik kan pressefriheten bevares, altså ved å skjerme befolkningen mot russiske løgner. Når situasjonen er motsatt, og Russland eller Kina forbyr vestlige medier eller plattformer, ser man det derimot som et typisk utslag av disse statenes totalitære vesen.

Vestlige eliter mener altså fremdeles at folket må rettledes. Massen er en «forvirret flokk», som ikke kan ikke tiltros evnen til å tenke selv. Eller som Gro Harlem Brundtland uttrykte det i et intervju med Dagsavisen i 2018: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt» (15.12.18). Desto viktigere er det at folket beskyttes mot løgner, eller rettere sagt: det må bare utsettes for den typen løgner som passer gjeldende vestlig agenda, for eksempel den om at medieorganisasjonen Wikileaks sto i ledtog med Donald Trump. Og samtidig som russiske medier sensureres over en lav sko, når hysteriet over russisk propaganda så absurde høyder at man ikke engang kan legge frem en helt standard realpolitisk analyse uten å bli anklaget for å drive propaganda for Putin. Slik jeg ser det, har vi dermed havnet i en ganske ekstrem form for ideologisk konformisme, som blir håndhevet ikke primært av politikere, men av norske kommentatorer og intellektuelle. 

Fordømmelsen av kontrære forfattere

Kan det tenkes at denne situasjonen også har betydning på det litterære feltet? Her tror jeg svaret er ja. En forfatter må være mest mulig fri fra ideologisk tankejustis om hun eller han skal kunne skape god diktning. Litteratur som bare reproduserer doxa har ikke noen interesse – i hvert fall ikke i det lange løp. Forestillingen om den kontrære eller opposisjonelle forfatteren har en lang og stolt tradisjon, også i Norge. I dag er jeg imidlertid ikke så sikker på om vi virkelig ønsker oss reelt kontrære forfattere. Figurer som Jens Bjørneboe passer best i fortiden. Nå ønsker vi oss forfattere med korrekt moral, folk som uttaler seg til fordel for saker vi alle sammen kan være enige om. Dermed er det helt i orden å ha forfattere som går til felts mot rasisme, slik danske Jonas Eika gjorde da han mottok Nordisk råds litteraturpris i 2019. Det vi derimot ikke vil ha, er forfattere som har sympatier med våre offisielle fiender, eller som går for langt i retning av å stille spørsmål ved våre gode intensjoner på verdensscenen.

Om jeg kan tillate meg enda et tilbakeblikk, minnes jeg de hysteriske reaksjonene på Harold Pinters nobelpristale av 2006. Han formulerte her et minneverdig og presist formulert angrep på Vestens – og særlig USAs – forbrytelser, med vekt på det folkerettsstridige angrepet på Irak. De rasende reaksjonene fra vestlige kommentatorer lot ikke vente på seg. Den populære britiske forfatteren og journalisten Christopher Hitchens avsluttet sitt ubeherskede angrep på Pinter med følgende setning: «La oss håpe at en lang stillhet snart vil senke seg over denne bøllete flåkjeften som har spradet og rast på scenen altfor lenge allerede». Med andre ord: La oss håpe han dør snart, slik at vi kan bli spart for denne typen kritikk.

Fordømmelsen av Knausgård

I Norge var forståelsen for Pinters synspunkter større, så vidt jeg husker, men det betyr ikke at vi har noen prinsipiell toleranse for kontrære forfattere. Det så vi et nylig eksempel på da Karl Ove Knausgård takket ja til den svenske Leninprisen, som ble opprettet av den svenske forfatteren og aktivisten Jan Myrdal, som støttet Mao og Pol Pot på 1970-tallet – i likhet, for øvrig, med en hel generasjon av norske ungkommunister. Ved å ta imot prisen ble Knausgård utsatt for et veritabelt skred av moralsk forargelse, som kulminerte med et innlegg av Jesper Huor i Dagens Nyheter, som hevdet at Knausgård i sin «selvopptatte, løgnaktige og feige» takketale visket ut grensen mellom litteratur og propaganda, og dermed (om jeg forstår ham rett) bidro til å renvaske folkemordet i Kambodsja. Innlegget ble ivrig delt på sosiale medier, etterfulgt av den energiske forargelsen som alltid preger slike rituelle øvelser. Etter mitt syn er denne typen fordømmelse imidlertid helt gratis og dermed uten moralsk og intellektuell verdi. Dens funksjon er ikke primært å skape oppmerksomhet omkring ofrene for folkemord, men å stille egen fortreffelighet til skue og styrke en vi-følelse som fører til intellektuell ensretting og mangel på tvisyn.

Hvor vil jeg egentlig med dette? Hvilken verdi har det egentlig å holde seg med forfattere som har sympatier for Lenin eller andre tvilsomme statsledere? Etter mitt syn er det faktisk en verdi i seg selv at den intellektuelle kulturen også inneholder synspunkter som ligger utenfor det aksepterte spektrumet. Uten slike synspunkter mister vi evnen til å se oss selv utenfra og blir enda blindere enn vi allerede er, for det selektive og selvforherligende ved våre moralske fordømmelser. Dessuten er den kontrære skikkelsen en påminnelse om at verden ikke er moralsk entydig, slik at for eksempel personer som har støttet uhyrligheter faktisk også kan bidra med noe verdifullt i andre sammenhenger. Mer generelt vil jeg – i tradisjonen etter Ludvig Holberg – slå et slag for verdien også av idiotiske, eksentriske og uforsvarlige synspunkter og skikkelser, fordi de bidrar til en gjæring i kulturen som forhindrer stagnasjon og dessuten kan fremtvinge opplysende forsvar for den gjeldende ideologien. Som det heter i ordtaket: «It takes all kinds to make a world». Når det gjelder intellektuell virksomhet, vil jeg påstå at den kritikken som koster noe, så godt som alltid er mer verdifull enn den som høster allmenn applaus.