Kristin og den svarte pesten

Eg står att naken. Livsens vev er rakna.

All naud og jammer tok eg på meg gjerne

mot denne kalde redsla, brå og vill.

(Petrarca)

I år er det hundre år siden Sigrid Undset publiserte første bind i trilogien om Kristin Lavransdatter. Flere generasjoner lesere over hele verden har levd med i den dramatiske kjærlighetshistorien mellom storbondedatteren Kristin og adelsmannen Erlend Nikulaussøn slik den utspiller seg i Kransen (1920). Ikke like mange har holdt ut å lese om middelaldermenneskets hverdagsslit og religiøse grublerier i oppfølgingsbindene Husfrue (1921) og Korset (1922), men de som har gjort det, har fått oppleve en av de mest gripende dødsscenene vår litteraturhistorie har å by på. Hvis det forholder seg slik Erik Bjerck Hagen hevder i Morgenbladet 27. mars, at litteraturen først og fremst lærer oss å dø, hva er det så leseren anno 2020 lærer av å sitte ved Kristin Lavransdatters dødsleie?

Fakta og fiksjon

I siste kapittel av Korset blir Kristin smittet av det hun selv omtaler som «den svarte pesten», en ny og skremmende farsott som høsten 1349 brer seg nordover langs norskekysten. Den historieinteresserte Undset har benyttet seg av det kildematerialet som finnes, men fordi senmiddelalderens krønikeskrivere selv ble hardt rammet av pandemien vi i dag omtaler som svartedauden, er det mange hull i denne delen av vår historie. Dikterens fantasi har dermed fått stort spillerom.

Innenfor fiksjonens rammer er det skipsmannskapet til Skule, en av Kristins sønner, som har bragt med seg pesten fra Bjørgvin til Nidaros, men syk blir Kristin først etter at hun har reddet et foreldreløst barn fra å bli ofret levende til Hel og sørget for at guttens avdøde mor får en verdig begravelse i vigslet jord. Den femtiårige Kristin, som viet seg til klosterlivet etter at hun ble enke, trer i karakter som den handlekraftige husfruen hun engang var – ved å pleie syke medsøstre, melke kyr og gi mat og husly til forkomne barn. Hun har knapt tid til å tenke på sin egen familie: «Nu syntes det næsten som alle mennesker var hinanden like nære og fjerne i denne nød».

Naturopprør

Allerede før pesten ankommer Trøndelag, aner leseren at noe fatalt kommer til å skje. I september 1349 registrerer Kristin en merkelig trykkende tåke i fjordlandskapet omkring Reins kloster.

«I flere dager alt hadde dette underlige veiret varet – vindstille, tæt skodde som synte merkelig blyblaa utover sjøen og bort mot bergene, naar den stundom lettet saavidt at det blev sigtbart litt ut i bygden. Indimellem tætnet den til støvregn, indimellem lysnet det saa meget at en hvitlig flek synte hvor solen stod indi skoddebergene. Men altid raadet en rar, tung badstuvarme som var underlig her nede ved fjorden og til og med paa denne aarstid […]».

At dramatiske hendelser foregripes av naturvarsler, er ikke uvanlig i Undsets sagainspirerte romanunivers. Men dette er ikke mystikk. Flere historiske kilder beretter om ulike besynderlige værfenomener som ledsaget pesten; «neppe har der fra alle Steder været berettet om saa voldsomme og saa almindelig udbredte Naturoprør, som under denne Pandemi», påpeker den norske legen Anton Ludvig Faye i et foredrag om «Den sorte Død» i Kristiania 1879. Han refererer til europeiske krøniker som har beskrevet sommeren og høsten 1349 som usedvanlig varm og tørr, med uavbrutt sønnavind, og det ble registrert jordskjelv i både Tyskland og Danmark. I 1350 ble det rapportert om et voldsomt vulkanutbrudd på østkysten av Island «ledsaget af et saa stærkt Mørke, at Folk ei kunde finde Vei midt paa Dagen».

Forskere i dag vil mene at en del av disse historiske rapportene er overdrevne og farget av datidens ufullkomne medisinske teorier om at smitte ble overført gjennom dårlig luft. Men den britiske historikeren Bruce Campbell advarer mot å avvise krønikenes beskrivelser av «corrupted air», for selv om ikke alle foklaringene de kom med den gang, holder vann i dag (nå vet vi at pesten var bakteriell), har senere klimaforskning bekreftet at værsystemene endret seg radikalt i løpet av 1300-tallet. En varm periode ble etterfulgt av en særdeles kald periode, og vendepunktet falt sammen med pesten. I boken The Great Transition beskriver Campbell hvordan klimaendringer la til rette for spredningen av svartedauden og dermed kom til å spille en viktig rolle i den store omveltningen – «acting as a transformative tipping point».

At naturen fungerer som historisk protagonist, ser vi altså hos Undset, men i hennes middelalderromaner er det naturligvis viktig at karakterene reflekterer nettopp middelalderens tankesett og ikke vår tids viten. Det følger av forfatterens realistiske program. På en annen side er det kjent blant Undset-forskere at dikteren grep til den historiske romanen for å advare mot egoisme og hovmod i egen samtid.

Religion og økologi

I økokritisk teori får kristendommen ofte skylden for det økologiske uføret vi etter hvert er havnet i. «By destroying pagan animism, Christianity made it possible to exploit nature in a mood of indifference to the feelings of natural objects», hevdet middelalderhistorikeren Lynn White Jr. i 1967, og forklarte det slik: Oppildnet av Første Moseboks ord om at det er skapt i Guds bilde, har mennesket satt seg over resten av skaperverket, noe som har fått katastrofale følger for økosystemene. Til tross for at White selv endte med å slå et slag for den hellige Frans av Assisi som økologisk forbilde, har hans karakteristikk av jødisk-kristent tankegods som naturfiendtlig og dualistisk fått etablere seg som en slags økokritisk doxa.

Men et verk som Kristin Lavransdatter gjør slike antakelser til skamme. Her predikes natursensibilitet og ydmykhet, ikke hybris. Det er vanskelig å få øye på noen dualisme mellom menneske og natur i Undsets katolske univers. Mennesket er natur, samtidig som det også har åndelige behov. «Mennesker fødes, tar til seg næring, forplanter seg, lider og dør. Alt som er sant og stort må på en eller annen måte være knyttet til slike elementære fenomener», skriver Liv Bliksrud som en oppsummering av Sigrid Undsets forfatterskap og menneskesyn. Vi kan legge til at Undset var lidenskapelig opptatt av botanikk.

Romanens hyperrealsistiske skildringer av sykdom og død illustrerer nettopp hvordan mennesket er natur: «Likstanken slog kvælende imot hende, endda kojen var saa utæt og døren av. Stivøiet, med halvaapen mund – og hun kjendte kjaker og læber stive som træ – saa hun efter døden. Men der laa bare en lang bylt paa jordgulvet i kroken». Slik lyder det når Kristin og vennen Ulf henter Steinunn fra den usle strandhytten slik at hun kan få en grav ved kirken.

For Kristin er menneskeverdet ukrenkelig. Hennes religion befaler henne ikke å gjøre forskjell på folk. Derfor insisterer hun på at den prostituerte Steinunn skal behandles med samme respekt som blir nonnene til del. Når en gjeng rasende menn vil ofre Steinunns sønn for å blidgjøre Hel, griper Kristin inn med fare for eget liv. I den forstand har White rett: «Christianity is the most anthropocentric religion the world has seen». Men for Undset betyr ikke det at naturen skal undertrykkes. Den krever bare at vi er ekstra moralsk årvåkne. Det er det som er sivilisasjon.

Under evighetens synsvinkel

Så hvordan lærer litteraturen oss å dø? Erik Bjerck Hagen uttrykker en forkjærlighet for sekulære fortellinger med stilistisk trygghet, og viser blant annet hvordan Nathaniel Hawtorne formidler en «ikke-nervøs godtakelse av verden slik den er». Men er vi dermed forberedt på døden?

Det er åpenbart ulike måter å dø på, og koronapandemien som herjer verden i disse dager, viser at man skal være ytterst forsiktig med å romantisere det å ligge på dødsleiet. Sigrid Undset har med Kristin Lavransdatter usentimentalt vist oss naturens råskap og den skrekken som pesten fører med seg. Hun har også vist oss hvor ensom den syke er i sin dødskamp, og det desperate behovet den døende har for forsoning og kontakt:

«Straks efter at Sira Eiliv hadde git hende den sidste olje og viaticum, mistet Kristin Lavransdatter igjen bevisstheten. Hun laa med haarde blodspytninger og brændende feber, og presten, som blev hos hende, sa til nonnerne, at det kom til at gaa fort med hende. – Nogen ganger var den døende saa meget ved samling, at hun kjendte ett og andet ansikt – Sira Eilivs, søstrenes – fru Ragnhild selv var der engang, og Ulf saa hun. Hun strævet for at vise, hun kjendte dem, og at hun tykte, det var godt, de var hos hende og vilde hende vel. Men for dem som stod hos, saa det bare ut som hun kavet med hænderne i dødskampen.»

Kristin får så et glimt av en avdød sønn, rykkes et øyeblikk tilbake til livet igjen, men så blir «alting borte i en mørkerød skodde». Det siste Kristin merker før hun dør, er at den leverrøde tåken etter hvert blir tynnere og lysere.

Dernest overlates ordet til de etterlatte. Livet finner sin mening under evighetens synsvinkel.

Litteratur

Bliksrud, Liv: Natur og normer hos Sigrid Undset, Aschehoug, Oslo 1988.

Campbell, Bruce: The Great Transition: Climate, Disease and Society in the Late-Medieval World, Cambridge University Press, Cambridge 2016.

Faye, Anton Ludvig: Den sorte Død i det 14de Aarhundrede, Th. Steens Forlags-Expedition, Kristiania 1880.

Petrarca, Francesco: Sonettar til Laura, oversatt av Sigmund Skard, Det Norske Samlaget, Oslo 1962.

Undset, Sigrid: Kristin Lavransdatter. Korset, Aschehoug, Kristiania 1922.

White, Lynn, Jr.: «The Historical Roots of Our Ecologic Crisis», Science 10. mars 1967.

Sissel Furuseth (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og medlem av arbeidsgruppen ved Oslo School of Environmental Humanities.

BLA 4/20.