Å oversette verdens mangfold

Etter at Olga Tokarczuk vant Nobelprisen i høst, har man hørt en god del mer om henne i Norge, men fortsatt er hun litt ukjent for mange. Så hvem er hun egentlig? Hva er det litterære prosjektet hennes?

Det er jo det vanskeligste spørsmålet!

Olga Tokarczuk er en forfatter som har et ganske langt forfatterskap bak seg allerede. Til nå har hun gitt ut over 15 bøker. Både i polsk og i norsk kontekst er hun på mange måter en spesiell forfatter. Hun har et veldig åpent sinn, på den måten at når du leser bøkene, føler du at alt er mulig, at alt kan skje. Hun har en evne til og en interesse for å se sammenhenger i verden på tvers av geografi, historie og kultur. Dessuten viser bøkene hennes et stort stilistisk register og hun kan variere mellom ulike former for språk. Tokarczuk er utdannet psykolog, og det menneskelige står alltid i sentrum av bøkene hennes. Hun har et skarpt blikk for menneskelig dårskap, men samtidig har hun en enorm empati for menneskene hun skriver om.

Romanen Før plogen din over de dødes knokler, som du har oversatt, er den ferskeste boka hennes på norsk. Hva slags bok er dette?

Før plogen din over de dødes knokler utspiller seg i en liten polsk bygd på grensen til Tsjekkia, og enda mer spesifikt på den forblåste Høysletten, en liten grend hvor det bare er tre personer som er fastboende, og en av dem er Janina Duszejko. Janina er en ganske spesiell eldre dame: Hun er en pensjonert broingeniør, hun er vegetarianer, astrolog, hun oversetter poeten William Blake og er lidenskapelig opptatt av dyrevern.

I motsetning til flere av de andre verkene av Tokarczuk, som ofte er bygget opp av fragmenter og mindre historier, har Før plogen din over de dødes knokler et plott, som ligner på et krimplott, men som er ganske sært. Janina blander seg inn i politiets etterforskning av en rekke mord, og forsøker å oppklare dem. Hun mener at det er dyrene som tar hevn på menneskene for grusomhetene menneskene begår mot dem. Romanen er også et portrett av en eldre kvinnes avmakt og raseri vis-à-vis det mannssjåvinistiske og hyklerske samfunnet hun lever i. Slik er romanen også et feministisk og politisk prosjekt.

Hvordan står Tokarczuk i Polen? Man hører at hun er kontroversiell?

Jeg har inntrykk av at mottakelsen i Polen er veldig delt, og denne delte mottakelsen er symptomatisk for dagens Polen. Dette er nok en grov forenkling, men man kan se på Polen som et land som er splittet i to leire: Den ene er EU-skeptisk, kristenkonservativ og ønsker å verne om «polske verdier», mens den andre er EU-vennlig, liberal og åpen. Den første leiren er nok ikke så begeistret for Olga Tokarczuk. For hun tør å skrive og snakke om tabubelagte emner som er ubehagelige for den polske offentligheten: spørsmål om kjønnsidentitet, kirkens dobbeltmoral, patriarkatets makt og ikke minst dyrevelferd. Hun går inn i disse såre og betente punktene i polsk politikk og selvforståelse – og hun nøyer seg ikke med å antyde, men er eksplisitt i sin kritikk. Men samtidig har hun fått alle de store litterære utmerkelsene i Polen, og hun blir mye lest. Bøkene hennes er å få i alle bokhandlene i landet.

Tokarczuk framstår som en idédrevet forfatter – men også en estet?

Mye av styrken hennes ligger i kombinasjonen idé og estetikk; hun kan skrive om alt – og jeg liker at hun tør å skrive om de store tingene, som kan være fylt med patos, og de minste av livets bestanddeler. Dette tenkte jeg også da jeg hørte Nobelforedraget hennes. Noe av det som gjør henne til en stor forfatter, er evnen til å behandle komplekse og grunnleggende spørsmål på en veldig klar, enkel og vakker måte. Jeg tenker at dette også er en del av hennes demokratiske prosjekt. Hun har ikke et elitistisk syn på litteraturen.

I Nobelforedraget snakker Tokarczuk om behovet for en «fjerdepersonsforteller». Hva legger hun i det?

Som Tokarczuk selv påpeker er det ikke en grammatisk instans hun er ute etter. Hun bruker snarere dette begrepet for å diskutere det overdrevne fokuset på jeg-fortelleren i dagens litteratur. Selv om hun mener denne fortellerposisjonen er en av de store sivilisatoriske oppfinnelsene våre, fordi den bygger empati mellom leseren og fortelleren, så synes hun at denne posisjonen tilbyr et mangelfullt perspektiv. Det blir for partikulært og begrenset. Så hun savner, som hun skriver, parabelen. I parabelen kan alt være både partikulært og allmenngyldig på samme tid. 

Nobelforedraget er også en god presentasjon av det litterære prosjektet hennes; det er både en poetikk og et politisk manifest. I sin egen skriving prøver hun å besvare nettopp det hun etterlyser: En forteller med et øye som ser alt, et spesielt blikk, en slags allvitende forteller, men som kanskje ikke vet alt. Et tydelig eksempel på dette er Jakob-bøkene.

Fortell om Jakob-bøkene?

– Jakob-bøkene er hovedverket hennes. De handler om Jakob Frank, en historisk skikkelse som ledet en jødisk sekt i Polen på 1700-tallet. Romanen handler også om veldig mye annet: Forholdet mellom katolikker og jøder, overgangen til opplysningstiden og en lite kjent del av Europas historie. Boka har mange forskjellige fortellere og handlingen spenner over flere generasjoner. Den gir følelsen av tiden som går. Dessuten er Jakob-bøkene et portrett av en religiøs demagog – Jakob selv, en arketypisk lederskikkelse og forfører med enorm karisma.

Nylig ble du nominert til Kritikerprisen for oversettelsen av Før plogen din over de dødes knokler. Gratulerer med det! Kan vi forvente oss flere oversettelser av henne framover?

Takk – jeg er glad og føler meg beæret. Det kommer en bok til høsten allerede. Det er en novellesamling som heter Bisarre fortellinger. I den får man veldig mange aspekter av Olga i én bok. Den består av ti fortellinger som alle kretser rundt hvert sitt bisarre element, ikke-hverdagslige hendelse eller fantastiske moment. Og de foregår i alt fra polske drabantbyer til Polen på 1600-tallet til science fiction-universer – altså et veldig stort spekter. Det er hennes nyeste utgivelse, så det er gøy at Norge er tidlig ute med å oversette denne.

Hvordan er det å oversette Tokarczuk?

Det er vanvittig interessant og givende. Hun er den første forfatteren jeg har oversatt, så i arbeidet med Før plogen din over de dødes knokler støtte jeg sikkert på alle nybegynnerutfordringene. I tillegg har hun en veldig spesifikk måte å skrive på, som både er poetisk og kunnskapsrik. Man kommer veldig nær teksten når man oversetter den, og jeg føler at jeg begynner å kjenne hennes skrive- og tenkemåte. Det litt som å være en litterær surrogatmor.

Hva er de store forskjellene på polsk og norsk?

De to språkene har veldig ulike måter å bygge opp setninger på. Polsk har mange kasus og dermed en mye friere ordstilling. Dessuten er polsk i utgangspunktet mer ordrikt, så jeg har måttet begrense og forkorte og fortette, gjøre klarere og tydeligere. Dessuten har polsk flere tydelige stilleier og skiller mellom for eksempel formelt språk og hverdagsspråk. I Før plogen din over de dødes knokler valgte jeg å beholde De-formen for å tydeliggjøre at handlingen er situert i Polen, men også fordi den høflige tonen står i tydelig kontrast til hykleriet som finner sted.

At Nobelprisen gikk til Tokarczuk kan tolkes som at det finnes et behov for å lese henne. Men hva er dette behovet, hvorfor skal vi lese henne?

Først og fremst fordi hun er en eksepsjonelt god forfatter. Jeg tror hun kan åpne for hvordan man kan tenke og skrive om verden.

BLA 2/20.