I skyggen av andres lidelse

Marta Tveit (red.)

Maskespillet i Kongo – Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende

Antologi

Frekk Forlag, 2020

207 sider

Nå i mai er det 12 år siden Joshua French og Tjostolv Moland krysset grensen til Øst-Kongo, og den lokale sjåføren deres få dager senere ble funnet drept og nordmennene etterlyst for mord. Samtidig er det snart tre år siden spillefilmen Mordene i Kongo gikk over norske kinoskjermer, og French selv turnerte med sitt foredrag. Denne saken fikk, som vel de fleste husker, massiv oppmerksomhet. Så viktig signaleffekt hadde den at vår egen statsminister valgte å løfte fram Frenchs frifinnelse og hjemkomst i en pressekonferanse på 17. mai 2017.

Færre kjenner antagelig til at det i fjor ble utgitt en fagantologi om saken, Maskespillet i Kongo – Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende, i regi av Fellesrådet for Afrika. Her bidrar i alt tolv akademikere, journalister og forfattere med øyneåpnende analyser av den betydningen arrestasjonen av de to nordmennene fikk i norsk offentlighet. For det er i tidsspennet mellom arrestasjonen i 2009 og her vi er nå at denne saken egentlig utspilte – og utspiller – seg. Saken sjokkerte da den sto på, men hva betyr den fra et samfunnsperspektiv? Hvordan kunne noe sånt skje, og på hvilke måter er man som norske borgere i berøring med denne saken enten man vil eller ei?

Jeg vil anbefale utgivelsen til alle som ønsker et alternativt blikk på en, i norsk sammenheng, historisk sak, som løfter den ut av den sensasjonshungrige og personfikserte journalistikkverna. Her kan man finne overraskende innganger til å forstå hvordan norsk samfunn og offentlighet står i forlengelse av kolonitida, og hvordan fascisme og høyreekstremisme ikke er oversiktlige størrelser det er lett å få øye på i forkant, men hvordan kimen til slike ideologier alltid er noe som er.

Men også rent litterært byr antologien på interessante perspektiver. Som litteraturviter er det særlig teksten «Inn i betonglabyrinten; Mord og postfaktuell tvil i skyggen av mørkets hjerte» av Nikolaj Frobenius som vekker interessen min. Frobenius var lenge involvert i manusskrivinga til filmen om Moland og French, men på et tidspunkt brøt han og filmskaperne samarbeidet, og Frobenius ga i stedet ut romanen Kongonotatene (Gyldendal, 2018). Teksten i antologien gir en slags skisse til de problemstillingene romanen demonstrerer, som har med fiksjon og makt, fortellerteknikk og tvil som dramatisk motor å gjøre:

«I romanen blir tvilen en slags litterær rettesnor i dette landskapet av forgifta informasjon og tvilsomme fortellinger. Det ville vært enkelt å skrive en lidelseshistorie eller å beskrive de to leiesoldatene som barbariske eller umenneskelige. Men å skrive litteratur handler også om å unngå de enkle løsningene og posisjonene. Derfor ble romanen Kongonotatene en utforskning av dobbelthet og tvil; hovedpersonen kjenner både empati, fortvilelse og avsky overfor de to norske leiesoldatene og prøver å finne en måte å skildre ubehaget i de uavklarte grensene mellom empati og etisk panikk.»

I den brede norske offentligheten kan man mene at det nettopp var en motsatt type framstilling som fikk størst gjennomslag, igangsatt av Erna Solbergs pressekonferanse 17. mai 2017. Fokus ble flyttet vekk fra de to nordmennenes faktiske virksomhet i Kongo og over på Joshuas lidelseshistorie i kongolesisk fengsel.

Lidelsen som autonom, dekontekstualisert størrelse kan i ytterste konsekvens virke strukturelt undertrykkende. Ifølge moralfilosofen Martha Nussbaum er det en forutsetning for reell medfølelse med den andre at man er seg bevisst at det ikke er en selv som er gjenstand for den gjeldende situasjonen: «This awareness of one’s separate life is quite important if empathy is to be closely related to compassion.»[1]

Utgivelser som Maskespillet i Kongo samt Frobenius’ roman kan være øyneåpnende innganger til en tematikk som fort utvannes i den daglige medieframstillingen – en påminnelse om at ideologier som nærer volds- og krigsromantikk er del av en alltid pågående fortelling. Som Frobenius skriver avslutningsvis: «Det er som om historien er skrevet på forhånd, som om de to ekssoldatene gikk i sporene av en fortelling allerede fortalt, om overmot som var dømt til å ende i den bitreste elendighet.»