Den moderne ellipsen

Er det ok å slå opp via tekst?

Problemstillingen hører hjemme på kvinneguiden.no eller reddit.com, men nå finnes den altså her i Bokvennen Litterær Avis etter at jeg, Jonas Hansen Meyer, har fått en egen spalte de neste utgavene. Så la meg gjenta spørsmålet: Er det ok å slå opp med noen via melding? Send meg gjerne en mail på hansenmeyer@hotmail.com og fortell meg hva du mener.

Det virker som den generelle konsensusen på internett er at etter den fjerde daten bør man ta praten ansikt til ansikt. Men er det egentlig å slå opp selv når man har datet seks-syv ganger? Det er vel ikke noe galt i å la den andre parten få lese meldingen i fred og ro, for deretter å ta kontakt for videre kommunikasjon? Herregud.

En venn av meg, et ungt menneske, var nettopp i en slik situasjon og kom til meg for råd. Etter min instruks formulerte han en såkalt sandwich-melding: Først noe positivt om jenta, deretter at han ikke så for seg noe seriøst mellom dem, og til slutt noe positivt igjen: at han gjerne ville fortsette å ligge med henne. Et ikon med ansiktet hennes poppet umiddelbart opp under meldingen på Messenger. Deretter disse tre prikkene … ellipsen som litteraturviterne kaller det … prikk, prikk, prikk. Min venn beskrev det som nervepirrende. Hva kom hun til å svare?

I gamle dager var ellipsen kun et litterært virkemiddel som uttrykte at noe var utelatt, og som en forfatter som Stig Sæterbakken brukte mye, kanskje inspirert av Louis-Ferdinand Celine, som Julia Kristeva skrev mangfoldige sider om i sin bok om det forkastelige.  Celines ellipser var for Kristeva en inngang til det ordløse, det som ligger nært det obskøne og ikke er behersket av den lacanske «loven». Den moderne ellipsen, derimot, står for at en melding er i ferd med å bli skrevet, at en respons snart er på vei.

Han stirret på skjermen et helt minutt. Hjertet banket … kinnene rødmet … hun var åpenbart i gang med å skrive et svar. Var hun sint? Såret? Eller kanskje lettet? Følte hun seg redusert til et sexobjekt? Ellipsen ble borte … og kom tilbake. Men intet svar. Kun tre prikker som bølget over skjermen.

Den moderne ellipsen er et verktøy for å holde brukeren i ånde og øke avhengigheten. Snapchat pleide å varsle med en ellipse dersom noen var i gang med å skrive til deg. Facebook gjør det samme: «Someone is typing a comment». De tre prikkene pirrer nysgjerrigheten og gir en følelse av menneskelig nærvær. Chatboter som egentlig kan finne svaret umiddelbart, legger inn en ellipse først for å konnotere menneskelighet.

Hadde jeg vært en antikapitalist, ville jeg nok vært forbannet over at de store teknologi-selskapene har kolonisert kjærlighetslivet. Men hadde jeg vært en antikapitalist, hadde jeg nok også vært ateist. Og hvilken rolle i den store helheten spiller det da at de store teknologi-selskapene har kolonisert kjærlighetslivet? For hva er vel kjærlighet for en ateist annet enn signaler i hjernen … elektriske impulser … materielle krefter i et dypest sett tomt og kaldt univers?  Men man trenger hverken være antikapitalist eller ateist for å se farene ved en teknologisk utvikling som gjør oss til slaver av skjermen. Den moderne ellipsen kan leses som et symbol på en teknologisk utvikling som beskadiger vår evne til nærhet. Det er enklere å slå opp med noen via tekst og stirre på de tre prikkene, enn å måtte se inn i et ansikt. Men det er også mindre forløsende og krever mindre eksistensiell ærlighet.

Og hvordan gikk det med vennen min, den unge mannen?

Joda, forslaget hans ble godtatt. De ligger med hverandre den dag i dag. I stedet for å oppsøke en mer genuin relasjon og risikere ekte intimitet, har de med jevne mellomrom uforpliktende sex i et kaldt, meningsløst univers og skriver meldinger til hverandre på Messenger:

«Møtes på onsdag?»

«…»