For de rene og ranke

Karl Marx

Det beste av Karl Marx

Tekster i utvalg ved Fredrik Engelstad

Pax forlag, 1992

432 sider

Dersom du leser dette, antar jeg at du syns Elon Musk er en farlig narsissist. Jeg tipper også at du har en sterkere dragning mot humanioria enn mot ingeniøryrkene, en drift mot Vettakollen snarere enn Bjørvika og Barcode, en lengsel mot badstubåtene til KOK snarere enn Stein Erik Hagens The Well[1]. Dessuten tror jeg at du mye heller ville tilbragt ti minutter i heisen med Greta Thunberg enn Sophie Elise, og at du i det hele tatt avviser en slik problemstilling som et fordummende uttrykk for kapitalismens clickbaitdrevne varelogikk. Kort sagt, kjære leser, tror jeg at du er kritisk til kapitalismen.

Men den som virkelig mener alvor med sin kapitalismekritikk, bør også anerkjenne kapitalismens positive sider. Vår tid er preget av en tendens til å snakke i absolutter. Man deler verden inn i slemme og snille og gjør kapitalismen til noe entydig negativt («Selvfølgelig er den det!» tenker de intellektuelle.) Dette er svært uheldig i en tid der kapitalismen er i ferd med å møte sine ytterste grenser i klinsj med jordens økologiske bærekraft. En enøyd kapitalismekritikk er dømt til å feile. Hvor hadde for eksempel feminismen vært uten den industrielle revolusjon, og ville BLA hatt en 50 % kvinnelig redaktør uten kapitalismen? Kunne menneskerettighetene blitt formulert og innført i samfunn som ikke var kapitalistiske? Disse spørsmålene er sannsynligvis provoserende og vil fremkalle latter hos de rene og ranke. Det er ikke vanskelig å gi kapitalismen skylden for opptil flere grusomme fenomener. Men spørsmålene er nødvendige: Hvor langt kommer man med et kart som bare tar for seg halve virkeligheten?  

Bombastiske analyser av kapitalismen er som regel et uttrykk for psykologisk umodenhet.[2] Det er krevende å ha motstridende følelser rettet mot samme objekt. En mer psykologisk moden posisjon makter å romme både positive og negative følelser på samme tid. Det er i denne sammenhengen, i den psykologisk modne kapitalismekritikkens sammenheng, at jeg vil komme med en ydmyk litteraturanbefaling. Jeg vil anbefale en tenker som riktignok neppe har sin like når det gjelder å være kritisk til kapitalismen, men som også viste en beundring for kapitalismens evne til fremskritt. Jeg tenker på Karl Marx. Som Terry Eagleton skriver i et essay[3], mente Marx at intet annet sosialt system i historien hadde vært like revolusjonært. På bare noen århundrer hadde den kapitalistiske middelklassen fjernet restene av feudalsystemet, oppfunnet menneskerettigheter, frigjort slaver, kjempet og dødd for menneskets frihet og lagt grunnlaget for et globalt samfunn: «No document lavishes such florid compliments on this mighty historical achievement as The Communist Manifesto, not even The Wall Street Journal.»

Selv om BLAs lesere neppe er like enøyde som den gjengse kapitalismekritiker, tror jeg allikevel vi alle kunne hatt glede av å lese litt mer Marx denne høsten, som foruten analysen av kapitalismen kan tilby den ivrige bokvenn en til tider sjokkerende poetisk prosa og en fremragende retorisk, hegeliansk slagkraftighet («Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den») som har inspirert lesere til både å våge og håpe på det vidunderligste, men til tider også å gjøre det forferdeligste.