Hjernen er ikke alene

13.03.19

Helen Thomson
Unthinkable: An Extraordinary Journey Through the World´s Strangest Brains
Sakprosa
John Murray forlag, 2018
290 sider

Speilet på badet er fullt av tusj, arrangert i lister på latin: nervus hypoglossus, nervus vagus, nervus facialis. Hver gang jeg runder et hjørne eller åpner et kjøkkenskap, springer hjernens anatomiske deler fram foran øynene mine. Huskelapper og diagrammer i ikke-permanent tusj får den lille hybelen til å framstå som kontoret til en detektiv i en amerikansk film. Det er eksamenstid, og jeg pugger. Alle vet at hjernen er viktig, og alle vet at hjernen er komplisert, men hvordan kan den bli levende for oss som noe annet enn navn og områder på en rosa geléklump?

Helen Thomson er en britisk vitenskapsjournalist med en særlig interesse for denne geléklumpen. Inspirert av blant andre nevrologen Oliver Sacks har hun ønsket å skrive om mennesker med ekstraordinære hjerner for å vise oss hvor mye hjernen påvirker den vi er, ja, at vi faktisk er vår hjerne. I tillegg ville Thomson adskille disse historiene fra sykehuset og legens blikk. Eller, som hun selv skriver, hun ville se disse saksstudiene slik «en venn hadde sett dem».

Saksstudiene er ni mennesker med helt unike evner eller opplevelser. Thomson intervjuer blant andre en arabisk mann som tror han er en tiger, en brite som opplevde seg død og en amerikansk lege som speiler menneskene rundt seg i så stor grad at han bokstavelig talt kan føle det andre føler. Innvevd i de ni intervjuene er forskning, teorier, samtaler med vitenskapsmenn og forklaringer på hjernens irrganger og funksjoner.

Nevromangfold

I kapittel fire møter vi Tommy. Da han var ung droppet han ut av skolen og havnet ofte i trøbbel. Dessuten hadde han heftige humørsvinger, og de mørke stundene preget hele familien hans. Alt skulle forandre seg etter at han fikk en hjerneblødning. For det første ble hans sinn plutselig vidåpent for verdens skjønnhet. Følelsene skylte inn over ham. I tillegg fikk han ervervet savantsyndrom, som betyr at han fikk et ekstremt behov for å male bilder og skrive på vers. Det gikk så langt at han malte veggene og peisen hjemme i lag på lag med fargerike buktninger.

Senere i boken får vi en beskrivelse av Matar, en mann med schizofreni som lar seg intervjue på et psykiatrisk sykehus i Saudi-Arabia. Han har den sjeldne diagnosen klinisk lykantropi, som gjør at han iblant «forvandles» til en tiger. I løpet av samtalen med Thomson får han plutselig et tilbakefall, kommer med knurrende lyder og bøyer fingrene som klør. Thomson trekker paralleller mellom denne diagnosen og xenomelia, en tilstand der mennesker ønsker å fjerne et lem, fordi det ikke oppleves som «deres». Slike tilstander – som virker tatt rett ut av den medisinske tv-serien House (2004-2012) – kan i ekstreme tilfeller føre til at mennesker får dette «fremmede» lemmet amputert. Bakgrunnen for denne opplevelsen er en dysfunksjon i kartet hjernen har over kroppen. Et annet eksempel på at hjernens kart ikke stemmer med kroppens terreng er ifølge Thomson folk som føler de er født i «feil kropp», altså med feil eller upresist kjønn.

Dette er enda et eksempel på at nevrologene med sine tørre definisjoner og ubegripelig dyre maskiner ligger et skritt foran folkeopinionen. Gjennom de siste tiårene har debatten rast på norske sykehus om hvorvidt dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID, å ha flere distinkte personligheter) i det hele tatt finnes. Imens har nevrologene for lengst fått tilstrekkelig «bevis» for dette, eksempelvis hjernen til en kvinne med DID der noen av delpersonlighetene var blinde. Hvis hjernen hennes ble scannet da hun «var» disse delpersonlighetene, slo synssenteret seg av.[i]

Med samme selvfølge skriver Thomson at transkjønnede bare har en litt annerledes hjerne enn andre. Det er kanskje nettopp slik vi burde lukke diskusjonene om hva som er «naturlig» og «kvinnelig» og hvem som skal tilhøre hvilke svømmehallgarderober. I en verden besatt av diagnoser, lidelser og dysfunksjoner, blir ideen om nevromangfold mer og mer forlokkende. For er det ikke mer frigjørende å tenke at folk med ADHD-diagnose bare har en gjennomsnittlig litt mer aktiv hjerne som gjør stillesittende møter frustrerende? Og at folk med Aspergers syndrom har vansker med å passe inn, ikke fordi det er noe galt med dem, men fordi vårt samfunnsmessige samkvem styres av implisitte, sosiale koder? Valget virker å stå mellom å sykeliggjøre store deler av verdens befolkning eller å gjøre samfunnet et hakk mer inkluderende.

Følelsenes speil

Da jeg begynte å lese boken, forventet jeg å lære lite, siden jeg er psykolog, og har hatt mye nevropsykologi i studiene. Heldigvis tok jeg feil. Thomson beskriver en del nyere teorier om hjernen som ikke var fullstendig etablert da jeg selv studerte, og disse teoriene er beskrevet på en måte som både lekmann og fagperson kan ha glede av. Nevrovitenskapen har tidligere prøvd å lokalisere konkrete funksjoner (som syn eller bevegelse) til spesifikke deler av hjernen. Nå er ideen om konnektivitet blitt mer dominerende, der det er graden og kvaliteten på samarbeidet mellom hjernens ulike nettverk som bestemmer hvor effektive og friske vi er. Nevronal konnektivitet betyr at man går vekk fra ideen om spesialiserte områder av hjernen som gjør alt arbeidet, til en teori om et mer omfattende og komplekst samarbeid mellom alle områder. Triste nyheter for alle frenologer og mannen som stjal Albert Einsteins hjerne for å finne ut hvilke deler som var uvanlig store.[ii]

For min del var bokens aller mest spennende kapittel det som handlet om Joel, en amerikansk lege som har speil-berøring-synestesi (mirror-touch synaesthesia), en tilstand som må være enhver psykologs største drøm og sannsynligvis verste mareritt. Fra Joel var et lite barn, foretrakk han de voksnes selskap, fordi han opplevde at deres følelsesliv var mer spennende og nyansert enn de jevnaldrende sitt. Speilnevroner tilhører den delen av nervesystemet som er ansvarlig for vår empati og gir oss – ved å ubevisst tolke andre menneskers ansikter og kroppsholdning – et slags ekko av andres emosjonelle responser. Speilnevroner kobler oss til hverandre og gir oss en indikasjon på hva de rundt oss føler. Joels speilnevroner er imidlertid på speed – ikke bare kjenner han følelsene til de rundt seg, i tillegg føler kroppen hans små og store forflytninger og berøringer andre mennesker blir utsatt for. Thomson skriver: «Mirror-touch synaesthetes seem to have less brain matter in their temporoparietal junction – an area that is said to help us to distinguish the self from other.» Det er akkurat som om Joels hjerne har tilgang til det kollektivt ubevisste eller et mystisk, pansosialt verdensalt.

Unthinkable lever ikke opp til sitt eget forsett om å være et venns blikk på folk med eksepsjonelle hjerner. Til det er boken for fokusert på forskning og fakta. Men beretningene om hjernens bisarre irrganger og fantastiske feilkoblinger illustrerer godt Thomsons poeng om at vi er vår egen hjerne: Den preger vår personlighet og vårt verdenssyn på dype og uforutsigbare måter, noe som blir særlig anskuelig når den ikke fungerer som den skal. Boken viser også at grunnleggende sett er ikke hjernen vår alene, tvert imot er den en massiv kommunikasjonssentral som kobler oss til oss selv, kroppen vår, virkeligheten og ikke minst til andre mennesker.

Man kan spørre seg om det ikke er reduktivt å si «jeg er mann i kvinnekropp, fordi hjernen min er sånn» eller «dette er ikke min arm, fordi hjernen ikke anerkjenner den», men jeg tror at en større aksept av våre omfattende, nevronale forskjeller vil være frigjørende, ikke begrensende. Kanskje større forståelse også kan medføre bedre tilrettelegging? Eksempelvis en tredemølle eller en turnstang på kontoret til oss overaktive. Det er lov å håpe.