Hvordan holde ut med hverandre

Lorrie L. Brubacher
Emosjonsfokusert parterapi: Kjærlighet i et tilknytningsperspektiv
Sakprosa
Oversatt av Ane Sjøbu
Gyldendal Akademisk, 2019
312 sider

Å finne kjærligheten er vår tids utopi, der jakten på «den rette» symboliserer et håp om en egen slags salighet. Populærkulturen, og særlig filmene, florerer av rosenrøde fortellinger om sjelevenner som finner hverandre. Hvem kan for eksempel glemme bildet av Mr. Darcy fra 2005-innspillingen av Pride & Prejudice, som kommer over duggbelagte enger i en blågrå soloppgang, med skjorta kledelig åpen over brystet? Til lyden av frenetiske fioliner skrider han bestemt mot Elizabeth Bennet, rett før solen blender oss gjennom deres sammensmeltede lepper …

Imidlertid viser tall fra Statistisk Sentralbyrå at Norge slett ikke er befolket av lykkelige Darcy-Bennet-bofelleskap. Tvert imot består 53% av husholdningene i Oslo og gjennomsnittlig 41% i Norge av personer som bor alene. Vi hører også stadig om gruppene som ender opp som frivillig eller ufrivillig barnløse: En av ti kvinner, en av fire menn. Det finnes også mange som lever i ulykkelige parforhold, og markedet for parterapi i både privat og offentlig regi blir stadig større. Retningen som utpeker seg som mest populær for øyeblikket, er emosjonsfokusert parterapi (EFT).

Da emosjonene (endelig) kom til Norge

Hele Norges kjærlighetsekspert Sissel Gran har gjennom en årrekke vært EFTs ansikt utad, både med sine bøker og med Kjærlighetspodden hun leder sammen med psykolog Cathrine Sagen. Terapeutkursene for å lære EFT har også blitt tiltakende populære.

Noe som imidlertid kan forvirre hvis man begynner å sette seg inn i den norske EFT-scenen, er at det er to av alt. Det er to foreninger: Norsk Institutt for Emosjonsfokusert Terapi (NIEFT) og Norsk Senter for Emosjonsfokusert terapi (SEFT). NIEFT ble opprettet i 2012, SEFT i 2013. Det er også to grunnleggere: NIEFT hevder at Leslie Greenberg grunnla EFT, mens SEFT hevder det er Sue Johnson. Det går også rykter om krangler og kalde fronter mellom guruene, noe som ellers ikke er utypisk for psykologien som fagfelt.

Det første jeg gjør når jeg begynner å lese Emosjonsfokusert parterapi: Kjærlighet i et tilknytningsperspektiv av Lorrie L. Brubacher er å sjekke bibliografien. Her finner jeg veldig lite av både Leslie Greenberg, men også (mer overraskende) av den forskningsbaserte parterapiens far, dr. John Gottman. Til gjengjeld er det listet opp hele trettiseks bøker og artikler av Sue Johnson. Det er klart hvilken leir Brubacher tilhører, men også at det er lite utveksling over frontlinjene. Jeg har ikke grunnlag til å mene at Sue Johnson-retningen er bedre eller dårligere enn Leslie Greenberg-retningen innen EFT. Men er denne boken en god inngang for å få oversikt over retningen?

En panegyrikers penn

Inntrykket av at Brubacher har et ensidig utvalg forskningslitteratur, i tillegg til at hun mildt sagt elsker Sue Johnson forsterkes i de første tre kapitlene:

            «Ut fra erkjennelsen av at […] tilknytningsbehovet er essensielt for oss mennesker, trakk dr. Sue Johnson tilknytningsteorien helt inn i parterapien, og          dermed både revolusjonerte hun den og fylte den med fornyet optimisme og nye muligheter. Før Johnson hadde ingen gitt uttrykk for et så optimistisk og utvetydig perspektiv på relasjonell smerte i parterapien. Faktisk har det aldri før eller siden vært lansert en parterapi som er fundert på forskningsbasert teori om kjærlighet mellom voksne og nære relasjoner. Det markerte inngangen til en ny æra i parterapien»

En revolusjon. En ny æra. Det blir vanskelig å tro på disse superlativene når de ikke underbygges og blir stående som tomme påstander. Det hjelper heller ikke at når basisen i forskning skal belegges, refererer Brubacher nesten utelukkende til Johnsons egen forskning og ikke til uavhengige kilder. Etter tre kapitler har denne leseren mistet tilliten til Brubacher. Jeg tar meg i å tenke at det var et feilsteg av Gyldendal å oversette en bok av akkurat denne forfatteren.

Brubacher har også noen språklige idiosynkrasier som jeg instinktivt ikke liker. Hun skriver for eksempel at man må smake på ting i terapirommet: «Ikke-verbale markører er ofte så flyktige at deltakerne ikke er bevisst på dem, og hvis de er det, får de antakelig ikke ‘smakt på’ eller helt tak i de flyktige emosjonene.» Jeg klarer ikke å skjønne hvordan jeg skulle ha smakt på flyktige emosjoner, ei heller ikke-verbale markører, altså små ansiktsuttrykk eller gester. Nettopp slike språkuttrykk gjør at folk tror at psykologer er krystallklirrende, røykelsesduftende flagrefanter.

Et annet moment er de tidvis lite elegante valgene fra oversetterens side. For eksempel blir «a significant other» oversatt med «en signifikant annen». «En betydningsfull annen» hadde vært et bedre valg her. Det norske ordet signifikant kan fint brukes i statistikken, men her synes jeg det skurrer. «Quick fix» blir oversatt med «kvikkfiks», og selv om enkelte kanskje hadde likt denne løsningen, synes jeg det blir for lettvint.

Kjærlighet og andre katastrofer

Boken er primært rettet mot aspirerende EFT-terapeuter, og den er bygd opp som en behandlingsmanual med tre stadier og ni steg. Læreboken egner seg i liten grad til å bli lest av andre enn målgruppen den selv skisserer. Siden jeg ikke har tenkt å bli EFT-terapeut, hadde jeg hatt større glede av en mer generell (og reelt forskningsforankret) innføringsbok i terapimetoden og teoriene bak denne varianten av parbehandling.

Evidensbasert parterapi er en relativt ny vitenskap, og etter Sissel Grans karriere å dømme virker offentligheten formelig utsultet etter å lære mer om kjærlighet. Forskningen støtter opp om at et velfungerende parforhold ikke er det verste målet å ha. I Intimate Relationships (2013) skriver psykologene Thomas N. Bradbury og Benjamin R. Karney at et godt parforhold fremmer helse og trivsel både når det gjelder paret selv og barna de eventuelt måtte ha. Et velfungerende forhold har mer å si for livskvaliteten vår enn andre sentrale områder som jobb, penger, venner og somatisk helse.

Men hva er det som gjør at parforhold er så bra for oss? En av årsakene er at mennesker i lykkelige forhold har mer fysisk kontakt med hverandre, noe som gjør at de skiller ut hormonet oxytocin. Oxytocin eller det såkalte «klemmehormonet» senker angstnivået vårt, og gjør at vi føler oss trygge og avslappede (NB: Du må klemme noen i minst tjue sekunder for at utskillelsen skal begynne). Det gjør også at immunforsvaret fungerer bedre, og kroppen bekjemper infeksjoner mer effektivt. På lang sikt kan tilstedeværelsen av klemmehormonet føre til bedre selvtillit og mindre depresjon. Med andre ord er kjæresten vår en slags narkodealer av avhengighetsdannende hjernedop.

Tilknytningsteori

Brubachers bok er sterkest der hun skriver om nettopp dette: tilknytningens kjemi og adferd. Hennes tre saksstudier er interessante og boken skyter fart der hun introduserer lengre dialoger mellom terapeuten og paret. Dessverre veier ikke det positive opp for det negative i denne bokens tilfelle.

Fokuset på tilknytning i Norge i dag begrenser seg ikke til parterapien. Også i kurs- og veiledningsprogrammet Circle of Security (COS) – som mange småbarnsforeldre er fortrolige med – er tilknytningsteori og objektrelasjonsteori grunnlaget. Objektrelasjonsteori er en retning innen neopsykoanalysen, så Freud er ikke helt forkastet, om noen trodde det.

Men hvis noe av dette vekker din interesse, ikke les boken til Brubacher. Jeg hadde heller begynt med boken Hekta på et håp om kjærlighet (2011) av Sissel Gran og Nora Skaug som er både drevent skrevet og gjenkjennelig (akk!). Den består av både en case og en god, psykologisk forklaring av hvordan man kan bli emosjonelt «hektet» på utilgjengelige menn eller kvinner. Om du foretrekker podkast-formatet har familieterapeuten og sexologen Esther Perel spilt inn ekte parterapier, under tittelen Where should we begin. Om det ikke revolusjonerer kjærlighetslivet ditt, så kan du i alle fall smake på saltet i tårene som måtte renne ned kinnet ditt.

BLA 5/19. 16.05.19