Kenneth Moe, Ingeborg Misje Bergem, Margunn Vikingstad, Marta Norheim og Karoline Henanger. Foto: Pelikanen, UiO, Peikanen, Samlaget, Tidsskriftet Fett.

På gyngende grunn?

Er litteraturkritikerne redde for poesien? Vi har spurt en håndfull, og samtidig bedt dem komme med en anbefaling.
20.10.2021 - 11:09

Marta Norheim

Her er det berre å stå fram: Eg fryktar poesien. Som kritikar vel å merke, poesilesing til eige bruk går heilt fint. Høgtlesing også.

Men eg ber på ei sterk vegring mot å skrive om poesi, så sterk at eg knapt har nemnt poesien i dei to bøkene eg har skrive om norsk samtidslitteratur. Eg fekk tyn frå fleire poetar etter den første og la meg flat i skam, men gjorde det likevel ein gong til. Kvifor?

Det poetiske språket er gyngande grunn. Ofte er det så langt mellom orda at eg slit med å få det til å henge saman, og så kjem eg inn i spinnet: Kanskje det ikkje skal henge saman (greitt, men ugreitt å handtere), kanskje det er her eg skal meddikte (skummelt), eller kanskje ligg det noko her som eg burde ha forstått (flaut).

Andre stader er det så enkelt at eg trur det må liggje noko under (kva??) og viss det ikkje ligg noko under er det for enkelt (kva er i så fall gale med det?).

Kort sagt i grei prosa: Eg slit med å kome ut av spinnet og inn i ein fin dialog med poesien, der lesaropplevingane og det analytiske språket møtest og blir til ein tekst andre kan få noko ut av.

Finst det ein manual som ingen har fortalt meg om?

Å lese poesi er noko heilt anna. Særleg set eg pris på skikkeleg haiku: Kvart dikt eitt bilde til å ruge på, eller det andre ytterpunktet, tematiske diktsamlingar: Her finst det ein tråd å klamre seg til. Slik som i Solaris korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid eller Urd (2013) av Ruth Lillegraven. Kloke, fine ting (og det er nok det nærmaste eg kjem kritikk av poesi).

Marta Norheim (f. 1955) er litteraturkritiker i NRK.

 

Ingeborg Misje Bergem

Når jeg hører ordet poesi tenker jeg maktesløshet. Jeg er romantiker, og for meg er poesi stemninger, bilder, klanger - tankevesener frakoblet historien. For meg gjør det poesi vanskelig å håndtere, rett og slett fordi jeg er så redd for det abstrakte. Gi meg heller en roman med et sted, en historisk kontekst, kjøttfulle mennesker, kompliserte familerelasjoner, alt som kan koble en tekst til det materielle og håndfaste. Da jeg leste Shakespeares sonetter som tenåring satt jeg med diktsamlingen i den ene hånden og mobilen med Wikipedia oppslått i den andre. Jeg ville lese teorier om hvem den mørke damen var i virkeligheten heller enn å ta innover meg diktene som sådan.

Jeg regner altså med at jeg er en ganske dårlig leser, og dermed også en dårlig kritiker, når det kommer til poesi. Når jeg unngår poesien er det nettopp fordi jeg føler en maktesløshet overfor den, en følelse av at mitt akademiske og nevrotiske sinn går glipp av stemninger poesien formidler. Jeg blir for cerebral, for opptatt av etymologi, forståelse, intertekstualitet. Samtidig er poesien jeg liker best den som treffer meg i magen, intuitivt og direkte. Men hvor går grensen mellom intuitivt og kitsch?

Korsang har imidlertid vært én vei inn i poesien for meg, fordi jeg blir tvunget til å dvele ved teksten, ved stemningene. Denne våren brukte koret jeg synger i mye tid på Inger Hagerups Profeten, tonesatt av Torbjørn Dyrud. Diktet handler om at menneskeligheten er en så sterk drivkraft i oss at den trumfer alle katastrofer, det være seg det tredje riket eller klimakrisen.

Profeten løftet sine magre hender:

Snart styrter bergene og jorden brenner!

I suget fra de brølende orkaner

vil stjernene forlate sine baner.

(…)

Og gjennom døren til den strenge dommer

slo duften av en het, barbarisk sommer,

mens lyden av en dempet pikelatter

det var hans nabos gyldenbrune datter

 

som nettopp hadde hentet vann fra brønnen

hun forstyrret ham i synene og bønnen.

Nå ilte hun avsted igjen den søte,

til kveldens hemmelige stevnemøte.

 

Da gråt profeten i sitt kammer:

Forfengelighet! Jammer! Idel jammer!

Forgjeves varsler jeg om dommedagen.

Snart kysser hun sin venn i rosenhagen!

For øvrig er utrolig glad i Baudelaire generelt, men prosadiktene hans spesielt, med «À une heure du matin» som favoritt. En hyllest til nevrotisismen!

Ingeborg Misje Bergem (f. 1994) er litteraturkritiker i Vårt Land og doktorgradsstipendiat i fransk politikk ved Universitet i Oslo.

 

Margunn Vikingstad

Som kritikar er eg ikkje særleg redd for poesien, eg er vel litt meir redd for poesikritikken, at den framleis kan vere noko introvert og ha litt høgare skuldre enn kritikk av romanar og noveller. Men mest er eg nok redd at eg brukar altfor lite tid på poesien. Nett no les eg meg gjennom mykje av Cecilie Løveids forfattarskap og gler meg særleg over kor poetisk, politisk og lærd poeten Løveid er!

Margunn Vikingstad (f. 1971) er kritiker i Morgenbladet.

 

Kenneth Moe

Som kritiker er jeg livredd poesien. Som menneske også. Jeg vil helst ikke røre den. Poesien er nådeløs. Poesien ligger på boksiden som en kaldblodig firfisle på en stein. Poesien stirrer på leseren, men blikket er likegyldig. Kanskje den ikke egentlig ser på meg? Hvem ser du på, ditt kalde og ugjennomtrengelige krypdyr? Neivel. Jeg får visst ikke noe svar denne gangen heller. Poesien vil ikke ha meg. Den bryr seg ikke om jeg vil ha den heller. Nettopp derfor føler jeg av og til så inderlig at jeg vil ha poesien. Den spiller ikke «hard to get», men bare er det. Hver gang man prøver seg, blir man avvist. I alle fall blir jeg det. Poesien avviser ikke ved å si «nei», men ved å trekke på skuldrene. Nå er ikke poesien en firfisle lenger, forresten, men en kvinne som ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg vil ikke ha noe med poesien å gjøre heller. Bare så du vet det. Bortsett fra når jeg er forelska. Nå for tiden er jeg faktisk forelska. Plutselig skriver jeg dikt selv. De ramler ut av meg. Men jeg skriver dem ikke til verden. Jeg skriver dem til én person. Jeg skriver dikt til hun som jeg elsker og er forelska i. Kanskje alle dikt egentlig er skrevet til bare én person. Kanskje det er derfor vi føler oss utestengt fra poesien: Vi vet så inderlig godt at den ikke er til oss! Kritikerens jobb bør være å sette poesien på plass: Hvem tror du egentlig at du er? Hvorfor snakker du ikke i fullstendige setninger? Hvorfor gjør du jobben så vanskelig for meg? Argh!

Kenneth Moe (f. 1987) er forfatter og litteraturkritiker i Aftenposten.

 

Karoline Henanger

Nå måtte jeg tenke litt her, for selv om jeg ikke har anmeldt så mange diktsamlinger, så er jeg jo ikke redd poesien. Eller er jeg det? Jeg tror jeg bare er lat og lite raus. For poesi krever så masse. Der en kan skumme litt gjennom et vanskelig parti i en roman rett før leggetid, må en møte alle ord og pauser og stillhet og knyttnever i et dikt med blikkontakt helt til siste stopp. Sånn tenker jeg, men det er egentlig ikke sånn heller. Dikt kan også rases gjennom. Det er nesten nødvendig noen ganger, som en måte å lese på, kaste orda i seg, alle på én gang, for så å gå tilbake og se litt nøyere. Finne igjen det en la merke til første gangen, se det på nytt, oppdage andre ting. Bla fram og tilbake. Lukke boka og gå rundt og huske den. Ha. Kanskje handler det om at poesien blir personlig. Jeg vil ikke egentlig snakke om det. Orda som er så få, de treffer breiere og borer dypere, og selv om vi bruker det samme språket, så snakker vi så forskjellig. Det kan kjennes rart å putte hele seg i en anmeldelse, for eksempel, man må jo ikke det, men når gjør man ikke det, egentlig. Jeg kan ikke få eksistensiell krise hver gang jeg skal gjøre en jobb, det sier seg sjøl. Eller så er det bare det at poesien oppfører seg litt teit. Det er ikke meg, det er deg. Poesien beveger seg langsomt gjennom rommet med huet heva, ikke så arrogant, egentlig, men høy, høy, og jeg må liksom nappe i ermet på den for å få kontakt. Selv da er det ikke sikkert jeg får noe vettugt ut av den uansett, sånn at jeg føler meg altfor dum eller altfor smart. Eller så åpner verden seg, og jeg blir sittende og se poesien i øya resten av livet. Jeg veit ikke hva jeg får og hva jeg får til å gi, så det føles tryggere å snu seg mot de andre som står der og tripper. Kanskje er det egentlig bare jeg som er barnslig. Min litterære dannelsesreise har gått fra å tenke at det som er vanskelig å forstå, er bra, til å bli nesten irriterende opptatt av funksjon. Min indre HF-gutt hopper fram av og til, og jeg anerkjenner hens trang til å relativisere eksistensen, men det er ikke alltid jeg gir lov. Man leser ikke for å sluke, men for å se hva man kan bruke. Og jeg vil bruke med henda og kjenne med fingra og krever at det skal være enkelt å rekke fram. Nei, jeg er vel ikke redd for poesien. Den er der jo hele tida, og jeg kan bruke den så mye jeg vil. Ikke er den så teit heller. Jeg er bare eiesjuk og vil ha den for meg sjøl uten å absolutt måtte dele, ikke grave fram alt, men bare kjenne. Det er sikkert latskap, men i så fall trives jeg godt med det. Gro Dahle har forresten skrevet noen veldig fine dikt, spesielt dem om fugler. Og siden begge personlighetene mine er enige om at Tor Ulven er best av alle, så får det være siste ord. Nei vent, det er forresten ikke sånn at poesi bare er poesi. Den er der også i de plaprende romanene, blant alle orda som en haster fortere forbi, så vi slipper aldri unna. Som hos for eksempel Tarjei Vesaas eller Torborg Nedraas. Hei, det rima.

Karoline Henanger (f. 1990) er kritiker og journalist i Klassekampen.