Foto: Helge Skodvin/Gyldendal.

La oss lage sirkus!

Milleniumsgenerasjonens kritikere opplevde ikke virkelighetslitteraturdebatten som noe paradigmeskifte. Så hva er vi egentlig opptatte av?
26.08.2021 - 12:11

BLA-redaktørene var 17 år gamle da Karl Ove Knausgård utgav første bind av Min kamp i 2009. Det var jeg også, og da jeg noen år senere begynte å skrive bokanmeldelser, trodde jeg at «virkelighetslitteraturdebatten» var et tog jeg hadde mistet. Men så viste togene seg å fortsette å komme og gå med tabellmessig forutsigbarhet. Kritikerne som hadde kommet forut for vår generasjon hadde nemlig opplevd et paradigmeskifte, en omforhandling av leserkontrakten som forandret deres måte å tenke om estetikk og etikk på. Forholdet mellom verket og virkeligheten ble samtalenes omdreiningspunkt: Debatter fulgte, om Knausgård (utlevering!), Vigdis Hjorth (hun utleverer familien sin!), Geir Gulliksen (han utleverer kona!) og Tomas Espedal (hvorfor skriver han om denne anklagen?), med flere. De ble tilsynelatende aldri ferdig med å snakke om det. For å karikere: Det kunne framstå som om «litteraturdebatt» betød å avgjøre om en forfatter var snill eller slem.

Men er pendelen i ferd med å svinge igjen? Er de blant oss som føler vi kom for sent til virkelighetsdebatt-festen i stand til å dekke vårt eget bord, og hva disker vi i så fall opp med?



Artikkelen er 4455 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement