Man behøver ikke en snedig hatt for å være venner - men det skader aldri. Sammen med Jonas Lie sto Bjørnstjerne Bjørnson (cowboy) opp for Alexander Kielland (fez) i spørsmålet om sistnevntes diktergasje - et godt eksempel på forfattere som klør hverandres rygg. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Venner med fordeler

Hvilke fordeler og ulemper innebærer det at et lite litteraturfelt som Norges er fullt av allianser, nettverk og vennskap?
22.04.2021 - 10:57

Alle kjenner alle i norsk litteratur. Karl Ove skriver om Tomas, Tomas skriver om Tore, Tore skriver om Vigdis, Vigdis skriver om Dag, og innen man rekker å tenke seg skikkelig om, står det klart at det norske litterære miljøet, til tross for at det svarer til en befolkning på fem millioner mennesker – som, må vi huske, er mange folk – synes å utgjøre et knøttlite mikrokosmos, der alle er på hils og omgås i et riktignok lite, men helt avgjørende kretsløp av vennskap, tjenester, rivalisering, sladder og allianser.

Men har det ikke alltid vært slik? Forfatterne har klødd hverandres rygg i alle fall siden 1800-tallet, da et samlet forfatterkorps, ledet av den alltid tilstedeværende Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie (men ikke frenemy Henrik Ibsen), tok til orde for å hjelpe den glade lapsen og naturalisten Alexander L. Kielland til en, etter deres mening, fortjent diktergasje. Og Kielland selv, da?

 


Artikkelen er 4127 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement