Klart og tydelig!

Årets litteraturkritiker 2021, Frode Helmich Pedersen, har endret syn på norsk samtidslitteratur, men står fast ved at i kritikken er vurderingen alt.
04.03.2021 - 09:15

Gratulerer på det hjerteligste med tittelen årets kritiker! Her i BLA skriver du den faste spalta Metakritikk. Kan du gi oss en kjapp metakritikk av din egen metode og praksis som kritiker?

– Takk skal du ha! Det var først i løpet av siste året på hovedfag i allmenn litteraturvitenskap (2001) at jeg begynte å interessere meg for litteraturkritikk. Jeg ble egget av noen oppsiktsvekkende velskrevne kritikker skrevet av Preben Jordal i Morgenbladet, og oppdaget dessuten den tyske kritikeren Marcel Reich-Ranicki, som skrev for Frankfurter Allgemeine Zeitung. Av ham lærte jeg de fleste av de prinsippene for litteraturkritikk som jeg siden har holdt meg til. Kort oppsummert: At litteraturkritikken alltid skal inneholde en tydelig kvalitetsdom. At kritikken er skrevet for alminnelige lesere, ikke for kolleger eller forfattere. At kritikken skal være underholdende og usnobbete. At kritikken alltid har ett bein i journalistikken, og dessuten at den ikke skal være redd for å være litt belærende i tonen. Kritikken har alltid vært både en retorisk og didaktisk sjanger.

Disse prinsippene har jeg prøvd å leve etter, skjønt jeg naturligvis ikke alltid har maktet det. Jeg har ofte vært mindre enn helt ærlig, for eksempel, og har iblant forsøkt å dempe eller skjule en negativ dom, rett og slett fordi jeg ikke har orket å bli sett på som en kronisk grinebiter. Det er ikke noe å være stolt av. Når jeg ikke desto mindre vil forsvare at jeg er blitt mildere stemt med årene, er det fordi jeg har fått et litt annet syn på samtidslitteraturen enn jeg hadde tidligere. Da mente jeg at den måtte måles opp mot det aller beste, altså den kanoniske litteraturen. Nå har jeg innsett at samtidslitteraturen også har andre oppgaver enn å aspirere til kanonisk status: den skal være en fortløpende kommentar til vår tid.

Metoden min som kritiker går kort fortalt ut på å sette ord på min egen leserrespons. Det innebærer å granske de tankene og følelsene som oppstår underveis i lesningen og finne ut hvilke av dem som egner seg i den litteraturkritiske teksten. Det hender ikke sjelden at jeg må droppe interessante aspekter med min egen leseerfaring, rett og slett fordi jeg ikke klarer å beskrive dem på en forståelig måte. Det vil alltid være slik at deler av lesningen er privat.

Eksperiment og tradisjon

Vi vet at du har mye å holde på med. Er kritikergjerningen noe adskilt fra hvordan du ellers jobber med litteratur, for eksempel som forsker?

– Ja, det vil jeg si. Litteraturforskning blir til på en helt annen måte enn kritikk. Det er sjelden at mitt litteraturkritiske virke har dannet grunnlag for vitenskapelige arbeider, selv om det har hendt. Forskjellen er primært at kritikergjerningen helt og fullt er sentrert rundt kvalitetsvurderingen, som er mindre dominerende i forskningssammenheng. Når jeg skriver om for eksempel Wergeland, er min egen subjektive leserrespons av mindre interesse enn når jeg skriver om en ny norsk roman. I forskningen dreier det seg i større grad om å bidra til kunnskapsutvikling om det litterære verket. I kritikken er vurderingen alt.

Kan kritikken som sjanger være bredere enn det vi gjerne tenker på den som?

– Dette høres ut som et ledende spørsmål, og svaret er ja. I tidligere tider, da kulturen var mer litterær enn den er nå, kunne man for eksempel lage litteraturkritikk i form av parodier og dikt. Man hadde også større grad av satirisk iscenesettelse i kritikken, for eksempel kunne man skrive under navnet til fiktive personer. Dessuten kunne også de litterære verkene selv fungere som en form for litteraturkritikk, eller som metakommentarer til samtidens kritikk, slik Ibsens En folkefiende til en viss grad kan leses som en kommentar til mottagelsen av Gengangere.

1880-2021

Du har forsket på Bjørnstjerne Bjørnson. Er du inspirert av dikterhøvdingens moralske fasthet i ditt syn på kritikk?

– Nei, det kan jeg ikke si. Mitt syn på kritikk ble utformet lenge før jeg begynte å lese Bjørnson. Men hans anmeldelse av En Nytaarsbog i Morgenbladet i 1854 hører til blant milepælene i norsk litteraturkritikks historie. Min forskning på Bjørnson lærte meg mye om norsk litteraturkritikk, slik den ble praktisert på 1800-tallet. Her ble jeg særlig fascinert av Aftenpostens Bredo von Munthe af Morgenstierne, som hørte til blant de aller skarpeste av Bjørnsons konservative fiender. Han var en formidabel kritiker, vittig, elegant og ofte med smaksdommer som står seg i dag. Noen burde lage en bok om ham!

Hvordan har sjangeren endret seg historisk sånn du ser det, befinner vi oss ved en korsvei nå, når medievanene til folk endrer seg sånn?

– På mange måter kan man si at litteraturkritikken har forandret seg overraskende lite. Hvis du leser 200 år gamle anmeldelser, skrevet for dags- eller ukepressen, så er de lett gjenkjennelige rent sjangermessig. Det samme gjelder norsk litteraturkritikk på attenhundretallet. Den viktigste forskjellen fra, la oss si, Norge i 1880 og 2021 har mer å gjøre med forskjeller i litteraturens samfunnsmessige betydning. Den gang sto kritikken av de viktigste forfatterne gjerne på forsiden av de store avisene, og var høyinteressant lesestoff for banksjefer, politikere og embetsmenn. Sentrale kritikere som M. J. Monrad i Norge, Clemens Petersen og Georg Brandes i Danmark var ruvende skikkelser i kulturen, på en helt annen måte enn kritikerne er det i dag. Dessuten var kritikken den gang en del av en pågående kulturkamp, der kritikken fulgte de politiske skillelinjene mellom konservative, liberale og senere de kulturradikale.

Nå lever vi populærkulturens digitale æra, og litteraturen har langt på vei blitt skjøvet i bakgrunnen for allmennhetens oppmerksomhet. Kritikken er lite lest, og er under konstant press fra avisredaksjonene, som i mange tilfeller helst skulle sett at hele litteraturanmelderiet ble lagt ned – eller i det minste begrenset seg til de virkelig sensasjonelle artiklene. Én måte å respondere på denne situasjonen på, er å lage litteraturkritikk i form av podcaster eller videoer. Man kan også lage nye tidsskrift, selvfølgelig.

Selvstendig dømmekraft

Hva er galt med kritikken i Norge i dag, og hva fungerer?

– Jeg tror ikke litteraturkritikken i dag er dårligere enn før. Jevnt over tror jeg den type kritikker man kan lese i for eksempel Klassekampen, Morgenbladet, BLA og Vagant er bedre enn dem man kunne lese i norske aviser på 1950 og 1960-tallet, da mange glade amatører rådet grunnen, ofte i fri dressur. I dag er kritikken stor sett skrevet av folk som har studert litteratur eller som tilhører litteraturmiljøer. Problemet med litteraturkritikken, slik den praktiseres i avisene, kan etter mitt syn oppsummeres i to punkter: Den er for positiv til bøkene, og den er for uklar i sin dom. Hvis du etter å ha lest kritikken er usikker på om anmelderen likte boken eller ikke, har anmelderen ikke gjort jobben sin. Dommen er et sjangerkrav, og tydelighet er kritikkens sentrale forpliktelse overfor leseren. Hvis du ikke ville ha anbefalt boken til en god venn, bør du heller ikke anbefale den til dine lesere. Det skrives en hel del slapp og uinspirert litteraturkritikk, det må vel sies. Men på sitt beste er den innfallsrik og kunnskapsrik.

Du er primus motor i et kritikk-prosjekt som er enestående i norsk sammenheng, nemlig Kritisk kvartett i Bergen. Hva vil dere med Kritisk kvartett, og hva kan dette formatet tilby som den skrevne kritikken ikke kan?

– Kritisk kvartett er ment å skulle være en opplysende og underholdende samtale om aktuell litteratur. Noen ganger får vi det til, andre ganger ikke. Idealet er det tyske fjernsynsprogrammet Das Literarische Quartett, som gikk på ZDF mellom 1988 og 2001. Jeg syntes det var fabelaktig første gang jeg så det på TV, og skaffet meg en video med tidligere programmer, og dessuten en tykk bok der samtalene var transkribert. Vi har aldri nådd opp til dette idealet, men vi fortsetter å prøve. Fordelen med formatet er både at det blir mer dynamisk og underholdende, og at det kan nå ut til folk som ellers ikke leser kritikk. Dessuten gir formatet mulighet til å presse ens kritikerkolleger med hensyn til hvorfor de mener det ene eller det andre. Det er lærerikt. Ulempen er at det er vanskelig å gå i dybden. Men det kan man gjøre annetsteds.    

Fortell litt om hvor du kommer fra, hva som var de litterære interessene dine i utgangspunktet og hvordan kritiker-rollen din ble formet.

– Da jeg studerte leste jeg nesten utelukkende klassikere, både innen litteratur og filosofi. Og jeg satte meg inn i litteraturteorien etter beste evne. Min sentrale interesse var den høymodernistiske romanen, primært i det tyskspråklige området: Thomas Mann, Hermann Broch, Robert Musil. Da jeg begynte som kritiker i 2002, eller deromkring, hadde jeg lest relativt lite norsk samtidslitteratur. Jeg var ikke veldig imponert over den, for å si det slik. Omtrent samtidig fattet jeg interesse for litteraturkritikken som sjanger, og følte at den passet meg. Hovedgrunnen til dét er antagelig at jeg sjelden leser en bok uten å ha en mening om den. Og kritikerens mest grunnleggende egenskap, er jo å ha en mening om boken. Dernest må man kunne finne en god språklig form som begrunner den. Det er videre helt klart en fordel om kritikerens vurdering er riktig, det vil si: at den står seg for ettertiden.  

På UiB leder du prosjektet «Strafferettslige fortellinger». Et premiss for dette forskningsarbeidet er vel at litteraturvitere har noe å si om den samfunnsmessige virkeligheten. Burde litteraturkritikerne også i større grad også ha løftet blikket fra forlagslistene?

– Ja, men det mener jeg mange litteraturkritikere faktisk gjør. De fleste av de toneangivende kritikerne i Norge deltar i en større samfunnsdebatt, og det hender ikke sjelden at de setter dagsorden i kulturdebatten. Men de burde selvsagt gjort det i enda større grad. Litteraturkritikkens etos – selvstendighet, dømmekraft, kritisk sans – er av avgjørende betydning i en tid der stadig større deler av journalistikken henfaller til lavpannet underholdning eller etterplaprende kommentarvirksomhet. Mitt eget arbeid med Baneheia-saken og Julian Assange-saken har klare berøringspunkter med mitt litteraturkritiske virke.  

Hvor vender du deg når du vil lese virkelig god litteraturkritikk?

Tidligere vendte jeg meg til New York Review of Books, eller London Review of Books, eller til Harper’s, eller Times Literary Supplement – til en viss grad også til Frankfurter Allgemeine og Weekendavisen. Nå har jeg ikke tid til slikt lenger, av ulike grunner. Men jeg får god hjelp av Preben Jordal, som sender meg lenker fra fjern og nær. Den siste virkelig gode kritikken jeg leste, er skrevet av Christian Lorentzen for Bookforum, og handler om Blake Baileys nye biografi om Philip Roth. Enkelte norske kritikere leser jeg med større interesse enn andre, foruten Preben for eksempel Kaja Scherven Mollerin, Eivind Tjønneland, Espen Søbye, Erik Bjerck Hagen, Carina Beddari, Arne Borge, Amund Børdahl, Susanne Christensen, Bernhard Ellefsen, Jon Rognlien. Det er ofte bra saker. Også en del av de yngre kritikerne skriver kritikker på høyt nivå, ikke minst i BLA. Den beste norske kritikeren som aldri skriver kritikker, heter Jørgen Sejersted. Ham skulle jeg gjerne lest mer av. 


BLA 3/21.