Et løfte til en selv

Synet på selvet og på menneskelig ånd synes å ha blitt tildekket, sammen med visjonen om et godt samfunn, mener Marilynne Robinson.
02.12.2020 - 12:02

Marilynne Robinsons roman Jack ble lansert på et tidspunkt denne høsten da verden så mot USA og det kommende presidentvalget. Når vi får forfatteren i tale (eller skrift) over e-post er valget avgjort, uten at roen av den grunn har senket seg. Jack er den fjerde av Robinsons romaner som knytter seg til to familier i en fiktiv by i Iowa, Gilead. Boka er ikke bare et portrett av personen på tittelbladet, men av en bestemt tid og et bestemt sted: Midtvesten i overgangen fra 1940- til 50-tallet. Det innebærer også en bestemt politikk, en gitt juss og etablerte tolkninger av historie og teologi, som blir formende for livet til hovedpersonene: Jack og Della er et såkalt «interracial couple» i segregeringens tid.

Marilynne Robinson

(f. 1943) er en amerikansk forfatter. Har blant annet vunnet Pulitzer-prisen. I tillegg til sine fem romaner, har hun utgitt en rekke essaysamlinger om alt fra teologi, vitenskap og amerikansk politikk.

Hvordan vi du beskrive dette historiske bakteppet, og hvordan ser samtidens USA ut fra dette perspektivet?

– Alle land som engang var kolonier, bærer fortsatt konsekvensene av de motivene og planene de europeiske kolonimaktene hadde. For Amerika betydde dette at Storbritannia, Frankrike, Nederland og Spania i løpet av nesten tohundre år utviklet kolonialistiske økonomier som i stor grad var basert på å slavebinde afrikanere. Dette var for enkelte samfunn en tragisk begynnelse, for andre en tragisk forstyrrelse eller ødeleggelse. Det faktum at utplyndringen av Afrika var så langvarig, og at effekten lot seg merke så globalt, inkludert velstanden det gav landene som tok del i det, gjør at ingen redegjørelse er tilstrekkelig. Alt dette var rasjonalisert og muliggjort gjennom «vitenskapelige» tolkninger av fenomenet «rase», som i eugenikkens tid gjorde blandingen av raser til et offentlig anliggende. Ting var ikke vesentlig annerledes i Midtvesten enn i andre regioner utenfor Sørstatene. Også der ble relasjoner forbudt eller   brutt under vekten av denne fryktelige historien, hvis omfang og varigheten gjør at den fortsetter å virke. Dette til tross for at svært betydelige forandringer har funnet sted.

Forpliktet på selvet

Helt siden debutromanen Housekeeping fra 1980, der Lucille insisterer overfor søsteren sin på at de må «forbedre seg», har Robinson vendt tilbake til et spørsmål i forfatterskapet sitt, igjen og igjen: Kan vi forandre oss? Og burde vi det? Karakteren Jack i hennes siste roman er tilsynelatende uforbederlig, samtidig som han later til å ha bevart noe mange mer vellykkede mennesker kan ha forhandlet vekk til fordel for fremgang. Della ser dette i ham som noe godt, og snakker til ham om «sjel».

 Hvorfor interesserer disse spørsmålene deg, og på hvilken måte spiller konflikten mellom forandring og nostalgi, vekst og forfall seg ut i amerikansk kultur og politikk i dag?

– Jeg erfarer folk som sjeler. Jeg kan ikke engang forestille meg å skape karakterer uten den forutsetningen. Og er sjelens realitet først gitt, da er sjelen av en høyere realitet enn dens historie her på jorda, hva nå den måtte være, hva den nå måtte rekke til. Mennesker kan gjenkjenne seg selv, eller de kan skjule seg for seg selv, og langs denne utviklingslinjen forandrer de seg, på godt eller vondt. Når jeg leser tidlig amerikansk litteratur, så finner jeg det karakteristisk at utdanning, sosiale reformer og strafferettslige reformer forutsetter et hellig selv, som man er forpliktet overfor. Dette selvet kan samfunnet legge bånd på, eller frigjøre. Dette synet på menneskelig ånd, individuell eller kollektiv, synes å ha blitt formørket, tildekket, sammen med noe av gleden og forventningen som har vært en del av visjonen om et godt samfunn. Dette som er tapt, kan gjenfinnes.

– Kan Jean Calvin lære oss noe her? Eller Shakespeare kanskje?

– Ja, virkelig. Calvin sier at vi kan tilegne oss kunnskap om Gud ved å se inn i oss selv og iaktta hvilken briljans vi er skapt med, de utrolige kroppene våre og vår kapasitet til tenkning, persepsjon, forestillingsevne, kreativitet og oppfinnsomhet. Alt dette reflekterer den forutseende oppmerksomheten, og kjærligheten, i Gud. Et menneske er for Calvin et bilde på Gud i så grunnleggende forstand at ethvert menneskelig møte er et møte med Gud. I Shakespeares karakterer utforskes det indre livet på vidunderlig vis, gjennom soliloquene – monologene karakterene fører med seg selv, og som gjør dem så virkelige for oss. Det er en sekularisert versjon av den samme innsikten.

Stemmer i mørket

En av de viktigste referansene i Jack er nettopp Hamlet. Jack kaller seg selv «Mørkets Prins» og ser ut til å ha noen av de samme tilbøyelighetene som prinsen av Danmark. Men mens Hamlet, den tragiske helten, adresserer seg seg selv i monologer, retter Jack ordene sine mot en annen person, Della.

Jack er kanskje din mest dialogiske roman til nå. Hvordan ble det slik, og hva skjer i dialogen, hvordan virker den?

– Jeg tenkte på vennskapet mellom Jack og Della som et møte mellom sinn, eller sjeler. Vennskapet tar form utenfor definisjonene og begrensningene samfunnet normalt setter – så, om natten, på en kirkegård. Dette rene hulrommet av tid, og alt som er pussig ved disse omstendighetene, gjør at de kommer til å snakke om ting som interesserer dem, inkludert poesi og religion, på en måte folk sjeldent føler seg fri til å gjøre. De er stemmer i mørket, så dialogen er det bærende. Og den natten er de ikke ensomme, som de begge, i nesten enhver annen situasjon, ellers er. Della fordi hun lever med begrensninger hun kjemper med å akseptere, og Jack fordi han er Jack.

Mange av Robinsons skildringer av relasjoner i tidligere romaner, kjennetegnes av fremmedhet og avstand, en tross alt kjærlighetstung sorg over ikke å nå helt inn til hverandre.

– Kjentes det risikabelt å skrive om en så intim, romantisk relasjon – å skrive om kjærlighet?

Jeg gjør bare det fiksjonen synes å kreve. Jeg tenker ikke egentlig over risikoen.

Standhaftighet, tross alt

Lojalitet er et av romanens store temaer, og noe Robinson tidligere har skrevet om knyttet til samtiden. I essaysamlingen What Are We Doing Here? fra 2018 skriver hun at «håp er lojalitet».

Hva betyr lojalitet for deg, hva betyr det å være lojal, spesielt akkurat nå, når året 2020 kommer til siste kapittel?

– Lojalitet, standhaftighet – det fjerner potensialet for tap, der det er gitt. Tross alle risikofylte muligheter, betyr det at noe er sikkert. Det er som kjærlighet, med den forskjellen at lojaliteten kan holdes tross alt, som et løfte til en selv, mer enn til objektet for lojaliteten. Ære kan styrke den, når grunnlaget virker tvilsomt. På samme måte som ære, er lojaliteten sin egen belønning. Jeg tenker at det er blant de vakreste gavene vi har å gi, noe rent – etter denne verdens standarder. Jeg har kjent min egen lojalitet veldig sterkt de siste fire årene. Den står seg, uskadet, tross alt.


BLA 11-12/2020.