Łodź er en utpreget moderne by, merket av det 20. århundrets omskiftende historie. I Huskeøvelser for viderekomne skriver Aldona Kasztan fram byens brokete, glemte sider, og livene som fantes der. «Det har hele tiden vært klart for meg at jeg matte skrive drømmeaktig og hemmelighetsfullt, i koder», sier hun.

Den store huskeleken

I Aldona Kasztans debutroman Huskeøvelser for viderekomne veves to liv sammen i et flettverk om hukommelse, historie, traumer og yoga. Bokas formuttrykk likner svært lite annet i norsk samtidslitteratur. BLA tok en prat med Kasztan om romanen og spørsmålene den stiller.
18.03.2020 - 12:43

Aldona Kasztan

(f. 1976) debuterte med romanen Huskeøvelser for viderekomne høsten 2019, og ble for denne tildelt Aschehougs debutantstipend. Hun er også oversetter, og har blant annet oversatt nobelprisvinner Olga Tokarczuks Løperne, opprinnelig utgitt på småforlaget Den grønne malen i 2012.

I romanen Huskeøvelser for viderekomne følger vi to skikkelser: Fortelleren Alina, som i nåtiden lever i Oslo, og den unge jøden Brunon, i mellomkrigstidens, og etter hvert krigens, Łódź i Polen. De to er forbundet av byrommet, og av historien. Fortell litt om denne strukturen?

Da jeg begynte på romanen, var det det jeg ønsket å skrive om. Dette er bokens egentlige handling: Det er to skikkelser, en jente som vokser opp på 1980-tallet i Łódź og en jødisk mann som lever i byen i tiden rundt krigsutbruddet, og de fornemmer hverandres nærvær, på tvers av tid, bare ved å dele det samme byrommet.

Det har hele tiden vært klart for meg at jeg måtte skrive drømmeaktig og hemmelighetsfullt, i koder. Og straks viste det seg å være mer utfordrende enn først antatt. Selv nå, etter at boken er ferdig, sliter jeg med å gjenfortelle det. Jeg ville unngå at stoffet virket for sci-fi for leseren, men samtidig ønsket jeg at både Brunon og Alina skulle få en reell opplevelse av hverandres nærvær. Til slutt måtte jeg gå frem som en kabbalist: ved å legge ut hint og tegn i teksten, som jeg så visket ut i frykt for at de hadde blitt for tydelige.

Senere begynte teksten å dreie seg mer og mer om tid og rom, og deres gjensidige innvirkning på hukommelsen. Både Alinas private hukommelse, og byens kollektive hukommelse. Jeg ville beskrive hvordan det var å vokse opp i dette dystre landskapet, og hvordan et barn fornemmer all den sorgen som skjuler seg under overflaten. En dag, i oldemorens leilighet, finner Alina en tegning, datert 1939, den fremstiller en ung mann, Brunon. Han ser på henne med et blikk som minner om blikket til kråkene hun liker å jage i parken. Alina påtar seg byrden med å huske det de voksne helst ikke vil snakke om. Og siden hun bare er et barn, gjør hun det på en forenklet måte, hun velger seg én hun kan huske. Denne mannen blir til en slags imaginær venn i barndommen hennes, men følger henne også ut i voksenlivet.

 

Også Łódź selv blir en skikkelse i romanen, nesten å betrakte som en karakter. De mange tidsplanene forteller etter hvert et fragment av byens historie?

Byen er kjempeviktig, så klart. For Alina fungerer den som et levende kart over den kollektive hukommelsen. Hun erfarer det først slik et barn gjerne oppdager verden, på bakkenivå, ved å berøre gelenderet i trappeoppgangen, finne spor etter forsvunne bygninger, ved å studere mønstre i malingen som flasser av.

Det er slik hun begynner å fornemme Brunon, som altså levde i byen lenge før hennes tid. Uten dette byrommet hadde ikke historien vært mulig. Byen får rollen som en oppbevarer av minner, en garantist for hukommelsen.

 

«Hukommelse» er et nøkkelbegrep. Romanen som form blir et erindringsrom?

Definitivt. I ungdommen leste jeg mye essays, både Gombrowicz (Dagbøker), Joseph Brodsky og Czesław Milosz var blant favorittene. Å skrive er å tenke på en måte som er grundigere enn det man ellers får til. Jeg liker ideen om å gi seg tid til å tenke i flere forsøk, ende opp i blindspor og måtte snu, slik man bygger opp et avsnitt i en bok som skrives sakte. En labyrint du får lov til å tre inn og ut fra så mange ganger du bare orker, og at det du bringer ut av den, er et glimt av sannhet eller visdom.

Slik er det med hukommelsen også. Jeg prøvde å skrive frem et oppholdssted for minnene om Łódź.

 

For deg som forfatter aner jeg også et slags poly-biografisk arbeid: Fragmenter av det jeg antar er din egen fortelling veves sammen med Alinas liv, Brunons liv, Łódź’ liv. Hvorfor skrive disse livene?

Så absolutt. Alinas historie består av bruddstykker jeg plukket fra min egen barndom. Men det var viktig for meg at romanen ikke skulle bli til en historie om én sår barndom.

Jeg ville helst unngå å komme for tett inn på Alina. Derfor valgte jeg en forteller som holder seg på avstand, også rent fysisk, siden hun hadde flyttet til et nytt land og gått over til et annet språk.

Jeg tenker at Alina og de andre skikkelsene hun lever med, familien og klassekameratene, på mange måter er et slags forlengelse av bylandskapet. At de deltar i det som foregår litt på samme måte som en skulptur i parken deltar i byrommet.

Det handler ikke om min barndom, men om flere lignende barndommer. Huskeøvelser for viderekomne er en fortelling om den kollektive erfaringen til generasjonen min, vi som vokste opp i det landskapet krigen etterlot seg, en god stund etter at tiden hadde begynt å viske ut minnene.

Det finnes et dikt av Szymborska, «Slutt og begynnelse», som handler om det å rydde opp etter krigen. «Noen må alltid rydde opp etter krigen. Orden gjenoppstår ikke av seg selv.» skriver hun. Så kommer det en beskrivelse av alt det man gjør. Først er det de tunge oppgavene: Noen fjerner grus, noen kjører bort lik. Så kommer de mer hverdagslige gjøremål: Noen setter dørene tilbake på plass, noen bytter ut de knuste glassrutene i vinduet. Det var kanskje erfaringen til generasjonen hennes. Å se noen rydde opp.

Da Alina vokser opp i Łódź, er hun og hennes klassekamerater etterkommere av de som tok seg sammen og ryddet opp. Og det kan tenkes at de egenskapene som gjør det mulig å rydde opp etter krigen, er de samme egenskapene som gjorde en i stand til å overleve.

Alina er født inn i dette landskapet, inn i denne sorgen. Hva gjør dette med henne? Hva gjorde det med oss?

Denne erfaringen og disse spørsmålene er grunnen for at jeg skrev frem disse livene: Alina, Brunon og Łódź.

 

Som du skriver i begynnelsen av boka, vokste Łódź fram som produkt av moderniteten og industrialderen. Gitt byens videre historie, også i boka, kan jeg ikke annet enn å lese dette allegorisk: En forbindelse mellom opplysning og modernitet, og ødeleggelse, mekanisering, fremmedgjøring og lidelse.

Det en del av den øst-europeiske historien, noe Gombrowicz forsøkte å sette ord på i Dagbøkene, det at Opplysningens ideer kom til Øst-Europa sent og forvrengt, og at de så tok av og mistet alle hemninger; den bitre erfaringen om akademiske begreper som ble «svangre med lik.»

Samtidig er dette stedet byen min, og som en typisk Lodzermensch, kjenner jeg meg hjemme i forfalte postindustrielle landskap.

 

Støvet går igjen i boka?

Og det er rett og slett fordi det var mye støv. Łódź var en forurenset by. Støvet kom inn i romanen først som et av de håndfaste sporene etter fortiden, noe av det Alina kunne ta på, uten helt å forstå hva det er hun opplever. Støvet fra fabrikkene, fra industrien, fra trafikken.

Men så innså jeg at det lå noe mer i det. Skitt som legger seg lag på lag over byen, det kan også oppfattes som en særegen form for hukommelse. Ikke ulikt ringene i trestammen som oppbevarer spor etter fortiden.

Dessuten, støv ligner på sand, noe formløs, noe som alltid klarer å trenge inn, overalt.

Også sand som metafor på tid.

 

Når jeg leser Huskeøvelser, finner jeg spor av andre forfattere, andre tenkere: W.G. Sebald, Walter Benjamin, Gershom Scholem, Olga Tokarczuk (som du også har oversatt!). Som disse betoner også Huskeøvelser det fragmentariske i historiefortellinga, og i biografien: Fortiden er for Alina, for å ty til et bilde, en smadret krukke, noe ødelagt som hun prøver å samle?

Du treffer godt her. Selvfølgelig har jeg lest Sebald, og spesielt godt minnes jeg slutten på fortellingen «Max Aurach», fra De utvandrede, av alle bøker jeg har lest, er dette en av de som fremdeles sitter i. Noe om å komme inn et hotellrom og kjenne at man har kommet inn i en polsk by. Det talte veldig til meg. Så viser det seg også at den byen fortelleren opplever å ha kommet til, er Łódź.

På universitetet var jeg opptatt både av Benjamin og av Adorno. De ligger der i romanen, først og fremst når det kommer til smak. Jeg liker bøker som holder litt igjen i utrykket sitt, som forblir gåtefulle og som ikke helt trives med å sole seg i sin egen glans. Gir det mening?

 

Absolutt.

Når det gjelder Tokarczuk: Så befriende det var å oversette Løperne, og oppdage at det gikk an å skape en tekst som spriket i mange retninger, men som allikevel hadde i seg det umiskjennelige nærværet til et fullendt verk. Å sprenge sjangergrensene med en slik letthet, liksom ved et uhell, uten forsett.

Fordelen med å oversette er at man virkelig gir seg tid til å lese en bok. Først virket Løperne kaotisk, men så oppdaget jeg at det finnes en overordnet forteller, den reisende kvinnen, hun som minnes barndommen sin i bokens første avsnitt, og som også avslutter teksten, sittende på flyplassen med en notatbok i fanget. Alt det som er imellom synes å være forskjellige erfaringer fra busser, flyplasser og hoteller, men også fra folk hun bare har kommet i kontakt med indirekte. Reisen hennes utspiller seg ikke bare i rom, men også bakover i tid, innover i maleriene hun betrakter på et museum, inn i tankene til medpassasjerer. Begynner man først å se det på denne måten, gir den kaotiske komposisjonen mer og mer mening. Livet har sin egen logikk og et forskrudd hierarki, og det kan godt tenkes at vi omgås malerier, landskaper og medpassasjerer på samme måte som vi omgås mennesker vi vanligvis definerer som nære, bare at vi ikke er så oppmerksomme på det. Denne romanen er like detaljrik som livet.

 

Med Brunon kommer en sterk jødisk messiansk tradisjon inn i Huskeøvelser; det foredras om kabbala og verdens opprinnelige knusing. I den kabbalistiske tradisjonen er tikkun, altså «samlingen av skårene», det som skal forløse verden, gjøre helt igjen det som har vært istykkerslått. Det står for meg som om romanen forholder seg aktivt til denne typen tenkning?

Da jeg først oppdaget at det før krigen fantes et levende hasidisk senter utenfor Łódź, ble jeg nysgjerrig og begynte å lese om dette. Skapelsesberetningen deres forteller om den store katastrofen som visstnok skulle ha skjedd under skaperverket. Krukkene som var ment å inneholde universet klarte ikke å bære dette svimlende potensialet, og de sprakk. Vi lever altså i en verden der både lysglimt og de sprukne restene forsøker å trenge seg gjennom den mørke materien, tilbake til opprinnelsen. Et møysommelig reparasjonsarbeid.

Disse metaforene ga en gjenklang hos meg, derfor tok jeg dem med inn i romanen. Samtidig er det viktig å huske at dette er tanker som ble tenkt lenge før krigen.

Du spør om fortiden for Alina er en smadret krukke som hun forsøker å samle. Det som er smadret er smadret.

Selv om det er forståelig at man ser disse urgamle metaforene i lyset av linjen fra Szymborska, den om rydde opp etter krigen, noe som jo virker grusomt. Fordi livet bare fortsetter. Selv om mennesker utsletter hverandre, vil livet likevel bestå. Livet er en kraft vi ikke behersker.

Det er heller slik at Alina prøver å gjenskape følelsen av å være inne i den smadrede krukken. Hun forsøker å fremkalle erfaringen som preget barndommen hennes. Å befinne seg inne i en smadret krukke, kjenne på støvet som har samlet seg, se lysglimt på himmelen og undre seg over at dette stedet er hennes hjem.

 

Jeg får inntrykk av at huskeøvelsene, eller erindringen, blir å betrakte som et nødvendig arbeid for henne?

Det er en praksis, noe som må gjøres om og om igjen, for å holde det ved like. Derfor valgte jeg nettopp denne tittelen for romanen. Og det er derfor nåtidens Alina, hun som bor Oslo, blir oppslukt av yoga. Å lytte til pusten, det gir rom til å erkjenne det livet som lever i oss, ustanselig, selv etter krigen, også når det ikke passer seg å leve. Kroppen er også en form for hukommelse. Å være i en kropp er en erfaring vi alle deler. Det er umiddelbart og håndfast.

Her passer det å trekke inn en gammel venn: herr Cogito, altså hovedpersonen i flere av diktene til Zbigniew Herbert. En dag betrakter herr Cogito ansiktet sitt i et speil og spør: Etter hvilken storeter har jeg arvet denne dobbelthaken, jeg som med hele min sjel lengter etter askesen? Til slutt må han vedkjenne nederlaget i kampen mot det ansiktet som utgir seg å være hans, men som slett ikke oppfyller de forhåpningene herr Cogito nærer om sin egen sjel.

Uansett om man velger å lese dette gjennom det østlige begrepet om karma, eller om man tolker det i tråd med nyere epigenetikk, som åpner for at minnene lagres i kroppen og kan formidles videre til kommende generasjoner, så er kroppen noe vi alle må finne oss i. Den er lettere tilgjengelig enn sjelen.

Dessverre har ikke dette kroppslige felleskapet ført til mer medlidenhet med andre vesener fanget i en kropp, hverken medmennesker eller dyr.

Samtidig sier man jo et det eneste man virkelig kan endre, er seg selv. Det har blitt sagt så mange ganger at det kan fortone seg banalt, men grubler man virkelig over det, blir man svimmel.

Alina tar på seg ansvaret det er å huske, det er et arbeid noen må gjøre, ja.

 

Med Huskeøvelser har du skrevet en roman som skiller seg svært tydelig fra «den norske samtidsromanen». Det er en form som fortjener flere bidrag. Kommer det flere bøker fra din hånd?

Jeg har begynt å jobbe med en ny tekst, den er fremdeles på skissestadiet, men planen er å holde seg til denne bastard-sjangeren, altså en slags essay-dikt-roman. Vi får se hva det blir.


Aldona Kasztan (f. 1976) er forfatter og oversetter. Hun debuterte med romanen Huskeøvelser for viderekomne høsten 2019, og ble belønnet med Aschehougs debutantstipend. Kasztan er også oversetter, og har blant annet oversatt nobelprisvinner Olga Tokarczuks Løperne, opprinnelig utgitt på småforlaget Den grønne malen i 2012.


BLA 3/20. 18.03.2020.