Foto: Christian Refsum.

Litteraten på kjøkkenet

Litteraturprofessor Knut Stene-Johansen undersøker smaken i sin nye bok. Han mener han har skrevet en buffet, eller kanskje en frikassé. Men hvordan er smaken politisk?
19.02.2020 - 13:21

Knut Stene-Johansen

(f. 1957) er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Oslo. I en årrekke skrev han ukentlig om mat, vin, restauranter, gastronomi og litterære måltider i Morgenbladet. Sammen med forskning i estetiske, litterære og filosofiske emner danner dette utgangspunkt for hans tverrestetiske bok Smakens politikk (Spartacus, 2020).

Da boka di, Smakens politikk, blei lansert på Blå tidligere i februar, kom det fram at denne boka er et resultat av forskninga di gjennom mange år, ja, at den nesten kan kalles et livsverk. Hvordan har du smakt deg frem i arbeidet med boka?

Det stemmer at boken har med stoff jeg har arbeidet med over lang tid, men om det er et livsverk vet jeg ikke helt. Jeg begynte som freelancer i Morgenbladet i 1999 og skrev under pseudonym om mat, vin, litterære måltider, restauranter og gastronomi omtrent ukentlig i over 18 år. På en annen side har jeg i årevis undervist og forsket i estetiske, litterære og filosofiske emner som har med smak å gjøre. Så fant jeg ut at mine egne smakserfaringer kunne komplettere de akademiske studiene og Smakens politikk ble skapt.

 

Hva slags rett vil du si at du har tilberedt, om jeg nå spør deg om å komme med en gastronomisk sammenligning for boka di?

Boken har et visst encyklopedisk preg, ved at den tar opp så mange ulike sider ved smaken. Så den er kanskje en stående buffet, et «smørgåsbord», som svenskene kaller det, eller en tapas-servering, en piknik i det grønne … eller en «service à la française», der alle rettene settes på bordet samtidig. Men, lest i ett jafs kan den muligens oppfattes som en frikassé, en «ragout» som filosofen Dubos snakker om. Jeg er nok litt inspirert av Montaignes og Diderots hang til digresjoner og assosiative sprang, og av Barthes’ sans for de korte formene, uten dermed, håper jeg, å bli usaklig eller usammenhengende. Sjangermessig prøver jeg ut kombinasjonen av akademisk og essayistisk form, en slags vitenskapelig essayistikk.

 

Som begrep er «smak» både fysisk og metaforisk. Bare kapitteltitlene i boka avslører at du blander sammen en rekke ingredienser for å sirkle inn smaken: philosophia, psychologia, politica, pictura, poetica. Hva vinner og eventuelt taper du på et så bredt perspektiv?

Mitt mål var ikke en avhandling med én klar tese og tilhørende konklusjon, men snarere en åpen tekst der smaksbegrepet fremtrer på et både mangfoldig og saftig vis.

Boken begynner med filosofien, med blant andre Gracián, Montaigne, Hume og Kant, men også Schiller, Nietzsche, Dewey og Rancière. I Kants antropologi fant jeg til min ustyrtelige glede at han tross sin strengt intellektualiserte estetikk uforbeholdent hyller det gode måltid. I kapittelet «Psychologica» er jeg innom begrepet «gourmandise», som er fantasmen om den ultimate smaksopplevelsen, og det japanske «umami», den femte grunnsmaken. I «Politica» er det blant annet tale om hvordan demokratiets fremvekst på 1700-tallet er koblet til diskusjoner om den individuelle smaken. Og om gastronomisk kritikk, diett-etikk og sosiologen Bourdieus forsøk på å klassebestemme smaken, gjøre den avhengig av hvordan man er plassert i det kulturelle, økonomiske og sosiale hierarkiet (heldigvis finnes det alternativ sosiologi). I «Pictura» berører jeg blant annet Knausgårds Munch, kunst som terapi, Jorn, Cixous og Barthes. Avslutningsvis tar jeg i «Poetica» fatt i litterær smak, kanonbegrepet, Stendhals syndrom, Baudelaire, Sartre, Hamsun.

Jeg tror litteraturen er bedre rustet til å stille og besvare grunnleggende spørsmål enn filosofien, som ofte har så store sannhetspretensjoner. Ikke desto mindre trekker jeg inn mye filosofi, som det er morsomt å dekonstruere, for å si det slik: trekke teorien ned på bakken, lokke filosofene med inn i kjøkkenet.

Hva jeg taper med denne brede fremstillingsformen vil andre sikkert kunne fastslå. Helt til slutt i boken er det et aldri så lite etegilde, en bankett til ære for de som har medvirket i løpet av tekstens gang. Ren fiksjon, selvsagt.

 

Bokas tittel mer enn antyder at smaken er politisk. På hvilken måte?

Smakens politikk betyr at smak alltid er gjenstand for forhandling. Samtidig er det klart at det har konkrete, politiske undertoner, som den påvirkning av smaken som utøves på mange felt av markedsmekanismer og politiske interesser.

Forholdet mellom den kollektive og individuelle smaken er alltid interessant. Hvorfor mener de fleste nasjoner at deres egen mat og råvarer er best og sunnest? Politisk sett er smak offer for mange former for doxa, allmenmeningen, den sunne fornuft, som er en form for politisk ensretting, i siste instans en utbredt dumhet. Vi ser det i motehysteriet, kroppspresset, i det at «alle» skal like det samme, om det er å gå på ski, «tur i marka», spise brunost, frossenpizza, drikke kumelk og så videre.

 

På litteraturens område blir spørsmålet om smak ofte kobla sammen med forskjellen på høyverdig litteratur og underholdningslitteratur, hvor skillet for eksempel går ved bruk av spenning. Noen liker det ene, mens andre foretrekker noe annet. Er det like bra å like det ene som det andre?

Det er helt greit å like det ene som det andre, alltid; jeg tror egentlig ikke det betyr så mye.  Kanskje er det viktigere å stanse opp ved hva man ikke liker, hva man vemmes over, misliker, avskyr. Å lese Shakespeare eller annen stor litteratur er viktig, og overskrider i en viss forstand smaksbegrepet, forskjellen mellom Shakespeare og Racine er for meg av større betydning enn den mellom Shakespeare og Nesbø (begge har en Macbeth). Deleuze har lært oss verdien av den mindre litteraturen, den som ikke flotter seg i språket. Det gjelder kanskje også om å bevare sansen for det alminnelige og banale, det jordnære og enkle, «forstå banalitetens kunstneriske verdi», som Asger Jorn sa det. Da smaker det ekstra godt å gå på Munchmuseet, lese Hamsun, lytte til Mahler eller spise på en trestjerners restaurant.

 

I denne avisa er vi særlig opptatt av litteraturkritikken. Kritikeren er en smaksdommer, ja, men hun er også en fagperson med kunnskap til å vurdere et verks kvalitet. Hva er forholdet mellom smak og kvalitet? Kan ikke smaken være en unnskyldning for å kompostere kvalitetsbegrepet?

Immanuel Kant skrev i 1784 om opplysning at den må til for at vi skal kunne komme oss ut av en selvpålagt umyndiggjøring. Våg å bruke din egen fornuft, skrev Kant: «Sapere aude», som også kan tolkes fritt som det å stole på egen smak. Men det trengs altså opplysning, for pretensiøse, ukvalifiserte smaksdommer kan være pinlige, som når trender, moter, ideologiske eller byråkratiske krav om «relevans» trumfer kvalitet. Mens en snobb er en person som feilvurderer egen kompetanse, har den gode smaksdommeren – eksempelvis kritikeren – tilegnet seg kunnskap, innsikt og erfaring som legger til rette for å vurdere og fremheve nettopp kvalitet i estetiske dommer.

 

Til slutt: Har du et litterært favorittmåltid?

Det må bli Agnar Mykles beskrivelse av en blodig biff, en parisisk bifteck, med pommes frites og rødvin til i romanen Rubicon fra 1965. Det er hovedpersonens Valemons første møte med fransk mat, og en flott skisse av smakens fødsel. Andre nevneverdige litterære måltider er Blixens «Babettes gjestebud», de livsbejaende østersmåltidene i Hemingways A mouvable feast, det ironiske bryllupsmåltidet i Flauberts Madame Bovary, de poetiske søndagsmiddagene i Prousts På sporet av den tapte tid og … og … listen er lang!


BLA 2/20.