Frederik Svindland og Maria Navarro Skaranger er redaktører for antologien "Når verden plutselig forklarer seg for meg, og andre leseropplevelser". Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss.

Forfattere uten kritikere

Frederik Svindland ønsker å løfte fram årvåkne lesninger og forfatterskap som får lite oppmerksomhet. «Det finnes kritikere som aldri burde uttalt seg offentlig om litteratur», mener han.
26.09.2019 - 16:28

Frederik Svindland

(f. 1985) debuterte med romanen Pelargonia i 2016 og utga Engelsk tåke i 2018. Sammen med forfatter Maria Navarro Skaranger er han nå aktuell som redaktør for antologien Når verden plutselig forklarer seg for meg, og andre leseropplevelser, som utkommer på Cappelen Damm i oktober.

Om et par uker kommer antologien med den noe underlige og ganske lange tittelen Når verden plutselig forklarer seg for meg, og andre leseropplevelser. Sammen med Maria Navarro Skaranger har du vært redaktør. Boka består av elleve lesninger av forfattere som er ganske lite lest, skrevet av andre forfattere. Hva har motivasjonen vært for å utgi en slik antologi?

På 60- og 70-tallet var det vanligere at forfattere skrev om kolleger, både i tidsskrifter og aviser. Dette gjøres nesten aldri lenger nå. Og når mediene i tillegg ikke er så flinke til å variere i valg av bøker og forfattere de anmelder, tenkte vi det var fint å gi ut en bok hvor norske forfattere skriver om fagfellene sine. Dette har vi gjort både for å løfte frem forfatterskap vi synes blir litt oversett, og for å styrke felleskapet i miljøet.

I forordet skriver du at litteraturens kvalitet har falt i skyggen for nyhetsverdi og «skjellsettende historier» som forfatteren kan fronte, og at mange gode forfattere lett blir oversett. Hvordan har dere gått fram med utvelgelsen?

Måten Maria og jeg har gått frem på, er ganske enkelt slik at vi har invitert et knippe forfattere hver, som vi anser som stødige, og bedt dem skrive om noen de skulle ønske var blitt mer lest. Deretter har vi diskutert litt frem og tilbake med dem, for å komme til enighet om hvem de skulle skrive om. Noen ønsket å skrive om folk vi syntes var for kjente, og da måtte vi si nei. Det var viktig for oss at dem som ble skrevet om, skulle være noe under radaren, ellers ville ikke prosjektet hatt noe for seg. Men det er klart, hvem som er kjent og ikke, varierer fra leser til leser, og det var ikke alltid like enkelt å bli enige.

Du gir et ganske dårlig skussmål til litteraturdekninga av i dag. I forordet skriver du: «Som forfatter er det nær sagt en del av jobben å jamre seg over den norske litterære offentligheten i dag, og ikke uten grunn, debattene er med bare få unntak grunne og utvendige, nominasjonene er traurige og forutsigbare, anmeldelsene – selv de gode – er ofte endimensjonale og mangelfulle.» Hva mener du kjennetegner ei god lesning?

En god lesning kjennetegnes først og fremst ved at den ikke er gjort under tidspress. Eller under noen andre strukturelle begrensninger. Og det er kanskje grunnen til at innholdsfattige og i mine øyne støyende bøker, blir anmeldt mer enn andre; de krever ikke fullt så mye av en som leser, man trenger ikke å tenke eller kjenne så mye etter, alt står der og forklarer seg selv. Arbeidet går radig og man føler seg ikke på noe tidspunkt dum i lesningen.

Det er dessverre sånn også i litteraturen at de som skriker høyest får mest oppmerksomhet, og når man gir ut en bok med en bestemt type betent tematikk, vil den bli plukket opp og omtalt i større grad enn det vi for enkelhets skyld kan kalle stillfaren litteratur. Men jeg må likevel si jeg er overrasket over hvor lite som skal til for å begeistre folk, ikke bare den gjengse leser, men også såkalte profesjonelle lesere lar seg dupere av realistiske beretninger og effekter – det virker som om det at noe virkelig har skjedd har blitt et eget kvalitetskriterium. Eller at jo mer utleverende noe er, desto bedre er det. Nei, det krever årvåkenhet å lese litteratur, man må lytte og legge merke til de tingene som nesten ikke står der, det som bare hvisker og blir antydet. Er man ikke følelsesmessig i stand til å ta inn disse frekvensene, burde man ikke befatte seg med litteratur annet enn for atspredelsens skyld.

Når dette er sagt, er det først og fremst avisene jeg sikter til, også ukeavisene, som etter prinsippet skal holde et noe høyere nivå enn dagsavisene, men som etter min mening ikke skiller seg vesentlig fra disse. Var det ikke for tidsskriftene ville den litterære offentligheten vært fullstendig uinteressant, og derfor hviler det et enormt ansvar på tidsskriftene. Også de må vokte seg for ikke å bli for publikumsvennlige.

Du har altså veldig liten tiltro til «såkalt profesjonelle lesere» – det vil si kritikerne? Som ikke er årvåkne og dessuten er følelsesmessig avstumpa? Det er ganske harde ord. Det kjennes vesentlig å spørre: Hvem skrives kritikken for, mener du?

Dette er et spørsmål om smak, og smak er naturligvis alle berettiget til. Få vet dette bedre enn kritikerne, som lever av å formidle smaken sin. Og ja, jevnt over synes jeg prestasjonen er ganske slapp. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle noen følelsesmessig avstumpet, for det er jeg enig med deg i at er harde ord, men jeg har ikke tall på hvor ofte det kommer bokanmeldelser med hardere ord enn selv dem. Når kritikerne kritiserer, må det også være lov å kritisere tilbake. En hel bok der forfattere anmelder anmeldelser, det hadde vært noe.

Som jeg nevnte tidligere, er det flere ting enn anmeldernes dømmekraft som spiller inn her. Det finnes kritikere som aldri burde uttalt seg offentlig om litteratur, det hersker det liten tvil om, men det er vel så leit at de skarpe leserne som faktisk finnes der ute ikke får anledning til å utnytte potensialet sitt. Det kan dreie seg om noe så enkelt som tid. De får slengt en roman på 600 sider i fanget og skal skrive minst like mange kloke ord om den innen en uke.

Hvem kritikken skrives for synes jeg er et interessant spørsmål. Det lurer jeg også på noen ganger. Hvem er den egentlig for? Kanskje er den for kritikerne selv. Den er ikke for forfattere, i alle fall. Det tenker jeg ofte, at dette er ikke ment for meg. Og det er en merkelig følelse, jeg er forfatter, dette er faget mitt, og likevel forekommer det meg uvedkommende.

Hyllesten er gjennomgående i antologien deres. En rekke forfattere løfter andre mer eller mindre ukjente forfattere opp og fram. Er dette et forsøk på snik-kanonisering?

Haha, det ordet har jeg aldri hørt før. Nei, vi prøver ikke på det. Men når litteraturens søkelys for det meste sveiper rundt noen få storselgere og prisvinnere, tenkte vi det var en god idé å rette i det minste en lommelykt mot noen mørklagte områder, og på den måten vise at den litterære bokheimen huser mer enn hva mange er klar over.

Også du selv mottar overveldende ros i et bidrag skrevet av Ida Hegazi Høyer. I forordet skriver du at dette var bestemt før du blei valgt som redaktør, og at du lurte på om det var greit. Er det egentlig greit? Kunne ikke Høyers tekst vært utelatt av hensyn til habilitet? Særlig påfallende er det at antologien også har fått navn fra Høyers bidrag.

Jeg er glad for at du spør om det. Som det kommer av forordet var jeg til å begynne med i konflikt med meg selv når det gjaldt akkurat dette, jeg syntes det var rart og ikke så lite kleint, og jeg ville ha den ut. Men det var også den teksten som hadde foranlediget hele prosjektet, det ble jeg ettertrykkelig forklart, det var den første teksten forlaget hadde kjøpt og det kom ikke på tale å ta den ut. I ettertid forstår jeg hvorfor, teksten er god, det tror jeg enhver som leser den vil være enig i. Uavhengig av hvem den handler om. Dessuten, hvor står det at en redaktør ikke kan utgi en bok han selv er omtalt i? Er det skamfullt å stå ved siden av en kompliment man har fått av en anerkjent forfatter? Jeg synes ikke det.

Til slutt: Hvis du selv skulle skrevet et bidrag, hvem ville du ha løfta fram da?

Jeg prøvde å få mange til å skrive om Casper André Lugg, og var veldig glad da Strassegger tok utfordringen. Skulle jeg skrevet om noen nå, ville jeg trolig valgt Inger Bråtveit. Hun vil nok være kjent for mange, men burde vært langt bredere lest. Bøkene hennes er usedvanlig stilfulle, og de er skrevet med stor språklig sensibilitet.


BLA beklager: I papiravisa falt uheldigvis en ganske lang del av dette intervjuet ut. Dette var utilsiktet, og gjorde at Svindlands svar ble kuttet av for tidlig, og et sted sto uten det introduserende spørsmålet. Versjonen på nett er imidlertid fullstendig.

Emneord: