Foto: Paal Laudestad/ Tiden Norsk Forlag.

Den norske kommunegrevlingens beretning om byråkrati og smålighet i landprovinsene utenfor Oslo sentrum

I diktsamlinga "Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå" setter Kjersti Bjørkmo lyrikk opp mot kommuneslagord og spammail. Resultatet er humor, melankoli … og grevling? I det slagordløse Oslo tok BLA en preik med poeten.
21.08.2019 - 11:10

Den nye boka di, Hadde du bodd her, hadde du vært hjemme nå, tar utgangspunkt i kommunemottoer. Hvor kom ideen fra?

Kjersti Bjørkmo

(f. 1971) debuterte med Jeg har prøvd å bli venn med dyrene i 2014. Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå er hennes andre bok.

Det starta med at jeg leste en twittermelding fra en som hadde kjørt gjennom Sverige, og som plutselig hadde sett et skilt hvor det sto: «Hade du bott här hade du varit hemma nu». Alle som har kjørt gjennom både Norge og Sverige vet hvor ensformig det er, og jeg ble veldig grepet av det absurde ved et sånt slagord midt i ingenting – som jo vekker masse følelser, viser det seg når jeg snakker med andre om det. Jeg tenkte at faan, dæm her slagoran, det er når de møter mennesker at de får liv. Så begynte jeg å leke litt med å la mennesker med kjøtt og blod, livene våre, hverdagen, møte slagordene. Ofte er jo det hva poesien gjør: Den prøver å beskrive livene våre.

Diktene har stedsnavn som titler, deretter kommer slagordene, og så selve diktteksten. Det skaper et spill mellom tittel, undertittel og tekst: Noen ganger følger de tett opp på hverandre, oftere er sammenhengen ikke fullt så tydelig. Man må føle seg fram?

Jeg har vært opptatt av at det ikke skal bli en slavisk, direkte kobling mellom dikt og slagord. Jeg var redd for at det skulle bli et platt årsaksforhold. Det er for lett å gjøre narr, kjedelig er det også; det var aldri prosjektet. Snarere var det å løfte fram disse slagordene, som det er vanskelig å få en følelse av, og rett og slett se om det oppstår noe nytt ved å sette dem opp mot det som poesien er god til: Å finne de små nyansene, assosiasjonssprang, sånne ting.

Det framstår først som et humoristisk prosjekt. Men i lesninga tenkte jeg snarere at det i diktene finnes en utpreget melankoli, en tenksomhet som man kanskje ikke skulle forvente, og som skaper en spenning mellom titler og tekst, som gjør det nokså fruktbart å lese.

Vel så mye som med den ufrivillige komikken som finnes i det offentlige språket, så er det enormt interessant med den ufrivillige melankolien som oppstår, for det er jeg helt sikker på at kommunene ikke har villet skape. Melankoli er sett på som litt farlig. De prøver så hardt å være positive. Alle vet jo at man i løpet av en dag er innom både tristhet og nostalgi og lengsel og euforisk lykke, alle mulige følelser. Og så har du det offentlige språket, etatsspråket, som bare er knusktørt.

             Det er nesten noe uhyre jovialt over slagordene? Som Drammen, det er katastrofalt!

Den er fæl! Hvis man hadde spilt en kommuneslagordbingo, så ville Drammen truffet en hel rekke! «Miljø- og kompetansebyen Drammen. En tett, mangfoldig og levende by i et vakkert landskap». Det er fantastisk!

Man tar seg i å tenke at det sitter 15–20 mennesker der og aldri blir enige, at de kompromitterer, krangler og spiser kringle …

Der tror jeg du har det! Det finnes ingen klar vilje bak mottoet, ingen idé om hvem det egentlig retter seg mot. Og det er jo dette jeg tenker at poesien er som skapt til å plukke opp, for den er så konsentrert, også i sitt utsagn, og har så mye med språkuttrykk å gjøre. For å komme tilbake til hva som satte i gang ideen: Hvor ellers enn i poesien kan vi klare å la så mange rare setninger møte folks liv?

Det er et godt eksempel på hvordan byråkratiseringen av språket går over i dagligtalen. Man kunne kalt det en form for nyliberal språkbruk: Alt er målrettet, positivt, det handler om handling og verdier, med det resultat at selv ting man ser på himmelen, dyrene, når det kommer til stykket bare er byråkratiske muligheter.

Man prøver å fylle ting som ikke trenger det med ny mening. Det blir bare latterlig. Det økonomiske språket inntar områder det ikke egentlig har hørt hjemme i, uten at det tilfører noen særlig presisjon. Men det er en slik villet følelse av ny vilje og vekst, som fører med seg en utradering av problemer, en utradering av det som blir sett på som negativt. Da er vi inne i en annen form for etatsspråk, eller også et konsulentspråk: at man ikke skal si «problem», men «utfordring». Det er alvorlig, en tåkelegging av den egentlige meninga bak utsagnet. Som når man sier «en begrensa militær operasjon» i stedet for «krig» i tilfeller der Norge er med på krigføring. Det innebærer å fjerne handlingene fra folks følelser – og det kan like gjerne være en rettsfølelse, av hva som er greit og ikke greit. Det er jo en ganske stor ting å forstå hva som blir sagt.

Som et motstykke til dette byråkratiske dukker en rekke motiver fra naturen opp gjentatte ganger: Ofte ville dyr, for eksempel grevlingen?

Det er det nye kommunedyret, har jeg bestemt! Det er en sky skapning, og ikke så ulik den norske folkesjelen!

Grevling, kråker, treet i bakhagen som skal sages ned. Ting som har med den konkrete, sanselige verden å gjøre, som søkes framstilt som autonome enheter med eget liv?

Det er poeten i meg som ikke klarer å la være med de tingene der. Jeg er fascinert av all den menneskelige viljen, hvor mye vi forsøker å ha. Det er en kamp om definisjonsmakt, dette med språket. Og så har du allikevel hverdagen, alt som beveger seg i kulissene. Her har dyrene alltid fascinert meg, ved at de, samme faen hva, gjør sine egne ting. Jeg så en gang en rødrev på Majorstua, utenfor en telefonkiosk. Og det bor en grevling på St. Hanshaugen som jeg av og til så om natta når jeg kikka ut av vinduet på hybelen. Nå har vi en på Bjølsen også. De hører egentlig ikke helt hjemme, men har allikevel en enorm overlevelsesdyktighet. Jeg liker å slippe dem inn i diktene, som uregjerlige størrelser.

I diktene støter vi stadig på en håndfull temaer: Tid og sted, historie, minner, selvsagt det å forflytte seg – som kommunemottoene blir ramme for, men ikke nødvendigvis en påvirkning på?

Veldig mange har et forhold til steder og byer som man også kan ha til folk. Plutselig har det stått noe litt uforståelig på en vegg, det finnes en graffiti du husker, eller en statue – og så inkorporerer man det i arbeidet. Med slagordene er det på samme måte. For eksempel: Jeg har et minne om da jeg var ny i Oslo. Da hadde jeg flytta fra Bergen, hadde ingenting på stell. Jeg kom ni dager før flyttelasset over fjellet, skulle skaffe jobb og plass og bo og alt mulig på ni dager. Jeg måtte bare unna Bergen …

             Det skjønner jeg godt.

Det var tavler over hele byen, der det bare sto en tekst: «Hvor har det blitt av deg?» Jeg skjønte ikke hva det var for noe, men det traff meg veldig. Uansett hva jeg gjorde, så jeg: «Hvor er det blitt av deg?» Det var nærliggende for meg selvmedlidende å tenke at «ja, det lurer jeg også på». Til slutt viste det seg at det var en kampanje fra Oslo kommune, retta mot å få folk til å melde flytting til Oslo, for å få inn skatteinntekter. En veldig prosaisk forklaring, altså, men teksten hadde en enorm poetisk klang. Det var en ganske vellykket kampanje, for meg totalt knytta til den perioden, og de bybevegelsene jeg gjorde da. Erfaringen har jeg hatt liggende i meg som en del av det som trigga dette prosjektet.

På samme måte som med grevlingen er jo disse slagordene nokså nært forbundet med den norske folkesjelen, om man kan snakke om en sånn størrelse. De aller fleste har et. Det er en viss klangbunn i prosjektet her, som mange kan like nettopp fordi de blir nevnt, fordi de blir plukket opp.

Jeg har ingenting imot å lure folk inn i poesien. Jeg må jo innrømme at jeg flirer litt for meg selv, for jeg oppfatter det litt som mitt kidnappingsprosjekt. Slagordene er dropsene på pepperkakehusene, og så sitter den poetiske heksa inni og gnir seg i hendene når media og journalistene forhåpentligvis kommer spaserende. På et vis er det ingenting bedre enn at folk føler seg sett av poesien, men ikke plassert. Ingen mennesker liker å være ferdig definerte, ingen steder liker det …

             Bortsett fra en kommune som Sande?

«Utanfor allfarveg – heldigvis»!

             Har du noe favorittslagord?

Det er noe som forandrer seg litt … Dette er kanskje det kjedelige svaret, men det er jo det som er tittelen på boka: «Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå». Det er et nydelig slagord.

            Og samtidig fullstendig ubrukelig? Men det er jo veldig sant!

Det treffer en åre i mennesket. Det er nettopp det der med at man både har lyst til å høre til, men samtidig har lyst til å ha avstand fra ting.

Jeg har en kollega på Bislet bok: Alf. Han er utdanna filosof, og er veldig glad i fullstendig sanne setninger, setninger som er helt sanne. Etter at vi var ferdig med å selge Gordon Hølmebakks boksamling, konstaterte Alf at «Gordon Hølmebakk hadde mange bøker». Det er en helt sann setning. Og det samme gjelder «hvis du hadde bodd her hadde du vært hjemme nå».

Logisk er den uten bristepunkt, det er helt sant! Kanskje det er det som er veien å gå med slagordene? Det makter jo faktisk å vekke en følelse. Og det klarer nesten ingen andre slagord å gjøre. Jeg er nesten helt følelseskald i møte med de aller fleste av dem. Og det er jo fordi de ikke er sanne, fordi det er påstander. «Vekst og trivsel i Vikna». Okei …?


BLA 8/19. 21.08.2019.